Vakre jazztoner i «grenseløst grenseland»

Foto: Erlend Mikael Sæverud
Jacob Youngs gitarer og Siril Malmedal Hauges vokal kler hverandre perfekt på samarbeidsplaten Last Things. Foto: Erlend Mikael Sæverud
lasthings - Vakre jazztoner i «grenseløst grenseland»
Siril Malmedal Hauge
og Jacob Young
Last Things
(Oslo Sessions
Recordings)
image.php?img=01 - Vakre jazztoner i «grenseløst grenseland»

Noen ganger er et godt platecover helt avgjørende. For noen uker tilbake registrerte underbevisstheten min et lekkert omslag da jeg var innom platesjappa Big Dipper i Oslo sentrum. Jeg sjekket ikke hva slags plate det var, men snublet på et eller annet vis over den på Spotify noen dager senere ved at jeg umiddelbart gjenkjente coveret. Platen heter Last Things og er et samarbeidsprosjekt mellom gitaristen Jacob Young og sangeren Siril Malmedal Hauge.

Coveret er ikke av det slaget som gjør spesielt mye av seg. Det viser et sort-hvitt-bilde av de to artistene, tatt av kunstfotografen Erlend Mikael Sæverud. Jacob er pent antrukket i blazer, skjorte og slips, med hendene nede i jeanslommene. Siril står med armene i kors som om hun er litt småfrossen, iført en sort topp og sorte bukser. De står i krysset av Fredensborgveien og Maridalsveien, ved bensinstasjonen på andre siden av gaten for rockeklubben Krøsset, han ser i retning veikrysset, hun ser ned i bakken. Det geniale med bildet er at det fanger et helt ubeskyttet øyeblikk. Kanskje står de to bare og pludrer mens fotografen holder på med sitt. Det er tatt tilsynelatende uten mål eller hensikt, men bildet er utrolig uttrykksfullt i all sin enkelhet, det stikk motsatte av et oppstilt artistbilde som det finnes mer enn nok av her i verden. Art by accident? Det er ikke helt utenkelig.

Du kan selvsagt ikke se det på Spotify, men når jeg bretter ut LP-coveret ser jeg også resten av fotografiet som viser bakpartiet av en bil og en taxi litt lenger bort, men det er altså de to artistene til høyre i bildet som er fokuset.

Fører så bildet meg inn i musikken? Det førte meg iallfall til musikken, men gjenspeiler musikken fotografiet eller omvendt? Kanskje, men det spiller ingen rolle. Poenget mitt med alt dette er å si at coveret bragte meg til denne platen som jeg normalt neppe ville registrert. I den enorme jungelen av ny musikk som utgis hver eneste uke skal det godt gjøres å vekke oppmerksomhet hvis du ikke er veldig kjent, og selv om Jacob Young faktisk er dritkjent i norske jazzkretser er han ikke nødvendigvis veldig kjent utenfor norske jazzkretser. Siril er såpass ung og ubeskrevet at hun heller ikke er et navn mange kjenner. La oss håpe det får en endring. Last Things er nemlig en helt nydelig plate som fortjener et publikum.

Virkemidlene i musikken er om mulig enda mer subtile enn stemningen i coverbildet, så der kan du si omslag og innhold følger hverandre. Dette er en plate for (i hovedsak akustiske) gitarer, ørlite grann mandolin og stemme. Det er stillfarent, nedpå, stemningsfullt og veldig pent, egentlig den perfekte søndagsmusikk, men for meg har den vist seg å fungere utmerket alle ukedager.

Jeg må innrømme at jeg har altfor lite kjennskap til jazz som sjanger til at jeg kan si veldig mye fornuftig om Last Things i akkurat det perspektivet. Men i hvilken grad dette er jazz kan diskuteres, det er like mye pop. Kort fortalt er det en samling veldig gode sanger i nedstrippede, nakne versjoner. Jacob Young og Siril Malmedal Hauge har ingenting å gjemme seg bak, men så har de heller ingen grunn til det, dyktige som de er.

Når platen åpner med Jacobs egen «Bounce With Me» er det med et enkelt gitartema på kassegitar og Sirils yndefulle, klokkeklare stemme. Hun har en perfekt diksjon, og synger med inderlighet og varme. Det som på omslaget kalles “electric delay guitars” gir et atmosfærisk sus i bakgrunnen før ytterligere gitarfigurer og en mandolin entrer lydbildet. At jeg falt pladask for sangen umiddelbart skjønner jeg godt når jeg nå hører den for… tja, femtiende gang, kanskje? «Bounce With Me» er helt nydelig, et lite mesterverk av en sang som viser en musiker og en sanger i perfekt samklang.

På papiret vil det virke bortimot sjokkerende, men at begge de to neste sangene, bautaer fra musikkhistorien som de er, kommer i skyggen av «Bounce With Me», taler først og fremst til Jacob Youngs ære. Den vasker gølvet med både The Beatles’ «I Will» og Jimi Hendrix’ «Little Wing», og det er ikke noe galt med de to versjonene han og Siril gjør heller. Det skal derimot godt gjøres å overgå åpningen av denne platen, og ingen av disse låtene er i nærheten av å klare det.

«I Will» er tatt helt ned i tempo. Der originalen er et sprettent lite pusterom på det ofte krevende albumet The Beatles (også kjent som White Album), er den i Jacob/Siril-tolkning ytterst stillferdig. Her er det kun en lekker jazzgitar som gjør sine små krumspring mens Siril synger Paul McCartneys hudløse kjærlighetssang, til troende og vel så det. «Little Wing» har ikke overraskende mer bitt, der Jacob spiller akustisk blues uten på noen måte å gjøre skam på Hendrix’ elektriske original. Her er ingen Noel Redding eller Mitch Mitchell, og heller ingen bass eller trommer, bare Jacob Young som leker seg med gitaren og Siril som synger med bøtter og lass av coolness og attitude, sider av henne vi egentlig ikke har hørt på de to foregående låtene. Hendrix gjør noe med deg, tenker jeg.

Med «Skylark» går vi rett inn til hjertet av den store amerikanske sangboken. Johnny Mercer og Hoagy Carmichaels eviggrønne sang fra 1941 har vært gjort av utallige andre, fra Anita O’Day, Bing Crosby og Dinah Shore til k.d. lang og Bob Dylan, men eviggrønne sanger er eviggrønne av en grunn; at de er slitesterke. «Skylark» kommer til å leve med oss i mange år til, og denne versjonen er en vellykket liten bris av et tilskudd på veien.

Siste sang på A-siden er tittelkuttet «Last Things», platens andre Jacob Young-original. Den skiller seg ut fra resten av sangene i egenskap av å være en duett, og er nærmest som en liten vuggevise. Jacob og Siril synger hvert sitt vers/refreng bare akkompagnert av kassegitar før et mer innholdsrikt instrumentalparti tar over og sangen munner ut med at de synger tostemt.

Når vi snur platen er det med den ene sangen som truer den suverene posisjonen til «Bounce With Me» som platens potensielt beste øyeblikk. Bendik Hofseths «Deep River» er lag på lag av vellyd, i hovedsak akustisk, men Jacob spiller også noe overstyrt Eivind Aarset-aktig gitar som gir en utrolig fin stemning. Det skyldes kanskje at Aarset gjorde det samme på originalen fra albumet Planets, Rivers And… Ikea i 1996. Utover det har Jacob og Sirils versjon i seg noe av den samme stemningen, men jeg synes de klarer å løfte sangen til å bli enda bedre enn originalen med færre virkemidler.

Etter noe så bra kan det meste bli litt nedtur, men de tre resterende sangene (fire på CD og digitalt) gjør så godt de kan. Cole Porter-klassikeren «So In Love» fra musikalen Kiss Me, Kate bør være velkjent for mange og er like fin i dag som da den første gang ble fremført i 1948. Den har i seg et romantisk drama som Jacob understreker med litt yppige, flamencoaktige gitartoner. Ferden gjennom deler av den store amerikanske sangboken fortsetter med de to siste sangene, David Mann og Redd Evans’ 1947-komposisjon «No Moon At All» og James Sheltons «Lilac Wine». Førstnevnte synes jeg blir litt pludrete, men jeg har desto mer sans for «Lilac Wine» med sine stemningsfulle delaygitarer og nesten Daniel Lanois-aktige lydbilde. Det passer perfekt til den triste teksten om å fortape seg i berusende dråper for å døyve smerten over tapet av den du elsker.

Som bonusspor på CD og digital utgave av Last Things får vi en flott versjon av «The Ballad Of The Sad Young Men», atter en standard, denne komponert av låtskriverparet Fran Landesman og Tommy Wolf. Jeg må si jeg synes det er litt lumpent at de ikke har lirket den inn på vinylen, men det får vi leve med. «Lilac Wine» er i grunnen en god avslutning.

Plater som denne kan muligens betraktes som et snedig verktøy for å verve et større publikum til en musikksjanger som ikke har de beste vekstforhold i en kakafonisk samtid som den vi lever i. Ved å kombinere klassikere både fra rocken, popmusikken og standardjazzen, har Siril Malmedal Hauge og Jacob Young iallfall klart å få meg mer overbevist om jazzens fortreffelighet og dens mange anvendelsesområder. Last Things er simpelthen en liten juvel, vakker, stemningsfull og ren balsam for sjelen.

PS! Det er releasekonsert på Cosmopolite i Oslo i morgen, søndag 11. mars.

Sjekk også: Den fineste nye musikken fra februar

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.