Vakkert, visuelt og stemningsfullt fra Geir Sundstøl

Geir A7A4059 copy 1050x832 - Vakkert, visuelt og stemningsfullt fra Geir Sundstøl
Geir Sundstøl er til daglig gitarhelt til leie for de største norske artister, men har fått på bena sin egen karriere med til nå to nydelige instrumentalplater. Foto: Raymond Mosken
HUBROCD2576 230x230 - Vakkert, visuelt og stemningsfullt fra Geir Sundstøl
Geir Sundstøl
Langen Ro
(Hubro)
5 Stars

Dette kan virke både motstridende og paradoksalt, men jeg mener at det visuelle akkompagnementet er av større betydning enn man skulle tro i møte med instrumentalmusikk. Det er gjennom å underbygge stemningene i det visuelle at filmmusikk kan ha en så sterk effekt som den har i hendene på en Bernhard Herrmann eller Elmer Bernstein, og det er heller ingen grunn til å underslå lyssettingen og sceneeffektene som bistår for eksempel elektronikaartister som spiller instrumentalmusikk – eller for den saks skyld klærne eller kostymene hos en jazztrio med små ressurser og ingenting annet å skjule seg bak. Du kommer langt med ståbass og en kul dress, for å si det sånn. Poenget er at fraværet av en sanger og “naturlig” frontfigur gjør at du som lytter eller tilskuer ser etter andre veier inn i musikken.

Derfor er sort/hvitt-fotografiene til Raymond Mosken og Yokolands enkle coverdesign så viktige bestanddeler av supergitarist Geir Sundstøls andre soloalbum, Langen Ro, akkurat som de var det for det første, fjorårets spellemannprisnominerte Furulund. Moskens flyfoto av en grå innsjø med sorte, skogkledte små øyer og skyer som speiler seg i vannet pryder omslaget til Langen Ro, som er oppkalt etter en hytte som heter Langenro ved innsjøen Langen i nærheten av Meråker i Nord-Trøndelag. Om det er akkurat dette vannet vi ser på bildet er usikkert, men det spiller heller ingen rolle. Fotografiet er i all sin enkelhet et perfekt visuelt følge til Sundstøls stemningsfulle instrumentallåter, og helheten får dermed større mening enn musikken ville hatt på egen hånd. I samspillet mellom syn og hørsel får Langen Ro et ekstra sett med vinger.

Moskens foto til side, det er selvfølgelig Sundstøl selv som fortjener den store honnøren her. Som en av Norges desidert mest ettertraktede gitarister (CVen rommer blant annet studiooppdrag for Bjørn Eidsvåg, Odd Nordstoga, a-ha, DDE, Jonas Fjeld, Sigvart Dagsland, Henning Kvitnes, Anne Grete Preus, Stein Torleif Bjella, Paal Flaata, Marit Larsen, Nils Petter Molvær og Dylan Mondegreen) vil jeg tro Sundstøl har et visst behov for å gjøre noe annet, noe for seg selv, og ikke bare være en “hired gun”. Jeg antar også at det har vært viktig for ham å skape et musikalsk uttrykk som er helt og holdent hans eget og ikke nødvendigvis minner så veldig om det klientene ber om. Først med Furulund-albumet og nå med Langen Ro, lykkes han til de grader med å distansere seg fra “dagjobben” – dette er musikk som fremstår som både unik og særegen.

Les også: Poetisk og fint fra Frida Ånnevik

En annen ting med instrumentalmusikk er at den krever en viss innsats av lytteren. Igjen vil fraværet av en sanger som hjelper deg inn i musikken være påfallende, og da trengs en annen form for konsentrasjon. Ved hjelp av sitt eget arsenal av strengeinstrumenter og andre instrumenter (coveret forteller at han blant annet spiller pedal steel, cümbüg, National Duolian, Shankar-gitar, pumpeorgel, xylofon, tubular bells og konsertharpe) og et kremlag av musikere som vet hva de holder på med, skaper han vakre og vare stemninger som bergtar og målbinder, forfører og besnærer. Å komme på innsiden av dette krever ikke stort mer enn at du spisser ører. Dette er inntagende på en riktig så effektiv måte.

De åtte sporene som utgjør Langen Ro – for det meste egne komposisjoner – viser en tydelig helhet og vitner om både mangfoldighet og evnen til å samle trådene. En kollega skrev i sin anmeldelse en oppfordring, “Gi den mannen en film!”, og det er ikke fritt for at Langen Ro i seg selv kunne vært et nydelig lydspor til en film. Geir Sundstøl har sågar transformert et velkjent stykke filmmusikk, Giorgio Moroders “Tony’s Theme” fra Scarface, og “limt” det inn i sitt eget, adskillig mer nordiskklingende lydlandskap.

Les også: Paal Flaata synger triste sanger

Og kanskje trenger også Sundstøl sin egen film å tonesette. Som arbeidsprøve betraktet ville det vært vanskelig å gjøre det bedre enn Langen Ro. Denne musikken er i stand til å fremkalle det meste innen et normalt følelsesregister, og spenner fra det sublimt vakre til det skakkjørte, skrukkete, nesten “styggpene”. Det er en smal sak å trekke paralleller til Ry Cooders soundtracks av typen The Long Riders, Southern Comfort eller Paris, Texas der han med brede strøk fargelegger kinolerretet og scenene skapt av Walter Hill og Wim Wenders, men Sundstøl strekker seg langt bortenfor Cooders innflytelse. Cooder er først og fremst gitarist og viser det til de grader i sin filmmusikk, der han bruker gitaren for alt den er verdt. Sundstøls tilnærming virker mer subtil, og han gir stort rom til de andre instrumentene, både de han selv trakterer og de som benyttes av makkerne David Wallumrød, Erlend Dahlen, Martin Langlie, Martin Windstad, Nikolai Hængsle Eilertsen og Erik Sollid. Det de først og fremst har felles er evnen til å skape tydelige stemninger.

Det er noe veldig norsk – eller nordisk – ved lydbildet på Langen Ro. Der Cooder legger sin musikk til et dystert sumplandskap i Southern Comfort eller den store tomme ørkenen og enda større blå himmelen i Paris, Texas, melder Sundstøl seg på i avdelingen for skog og tjern. I et intervju nylig kalte han riktignok det han driver med for “undervannsmusikk”, og det er lett å trekke paralleller til en film av Jacques Cousteau. Det nydelige tittelkuttet er eksempelvis fullt av den type lyder du forventer som lydspor til scener med grasiøse blekkspruter og skimrende maneter i havets dyp, men selv får jeg mer assosiasjoner til nordisk natur, for det meste av den typen som befinner seg på denne siden av havets overflate. Det blir spesielt tydelig i “Gråtarslaget” som er en gammel slått fra Agder, men i bunn og grunn er jo musikk en subjektiv øvelse, så om det er undervannsmusikk eller overvannsmusikk har når det kommer til stykket marginal betydning. Platen er for øvrig spilt inn i Kulturkirken Jakob i Oslo, også kjent som Kirkelig Kulturverksteds hovedkvarter og åsted for utallige plateinnspillinger. Det er et rom med en helt spesiell klang som også gir rom for visse assosiasjoner, de være seg ditt eller datt.

Les også: Stein Torleif Bjella gjør det igjen

Det som er sikkert er at Geir Sundstøl kan spille. Jeg var faktisk ikke klar over at registeret hans strekker seg så langt utover strengeinstrumenter, men det overrasker meg slett ikke. Jeg har alltid sett for meg at han når han får øye på et instrument han ikke har sett før bare kan sette sitt alvorlige blikk i det i et par minutter for så å plukke det opp og beherske det som om han aldri hadde spilt noe annet. Så god er han.

Musikken på soloplatene kan neppe kalles publikumsfrierier, hvor vakker den enn måtte være. Dette er rett og slett ikke musikk for massene, men akkurat massene treffer han jo i rollen som innleid hjelp for store norske artister. Solokarrieren er nok som antydet noe han først og fremst gjør for sin egen utviklings del, et nødvendig pusterom. Slik låter nemlig også musikken hans, som en form for belønning når du er sliten og trenger å tømme huet. Det er da du skal sette på låter som “Florianer” eller “Bek”, to eksempler på de sundstølske lydmalerier på sitt vakreste. Lukk øynene, la deg henføre, og snurr din egen film. Det blir ikke stort finere.

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *