Historisk konsertopplevelse med Jimmy Webb

Du snakker om nærkontakt med en levende legende. Hvorfor Jimmy Webb gliser så godt er mindre godt å si. Foto: TORE SKAAR

Jimmy Webb
Chat Noir, Oslo
6 Stars
I går spilte låtskrivernes låtskriver, selveste Jimmy Webb, i Oslo. Han besøkte by:Larm i 2011, men da bare for å prate. Han laget også en TV-spesial i Norge i 1982 med norske og svenske musikere, men nå var han her endelig for første gang “på ordentlig”. Hvem er så Jimmy Webb, er det kanskje noen som undrer? Det bør være nok å nevne noen få av låtene hans – “By The Time I Get To Phoenix”, “Wichita Lineman”, “The Moon’s A Harsh Mistress” – for å forklare akkurat det. En annen metode ville være å nevne noen artister som har spilt inn sangene hans; Frank Sinatra, Glen Campbell, The Supremes, Toto, Nina Simone, Barbra Streisand, The Four Tops, Linda Ronstadt, Tom Jones, Roberta Flack, Rumer, Dusty Springfield, Art Garfunkel, Joe Cocker, The 5th Dimension, Donna Summer, Nick Cave And The Bad Seeds, The Everly Brothers, Kenny Rogers, R.E.M. og selvsagt Highwaymen – altså Johnny Cash, Kris Kristofferson, Waylon Jennings og Willie Nelson som oppkalte supergruppen sin etter Jimmy Webbs “The Highwayman” – for å ha nevnt noen.

Det var ikke overraskende at gårsdagens konsert ble besøkt av mange låtskrivere og musikere. Her var Jan Eggum, Sondre Lerche, Eigil Berg fra New Jordal Swingers, Thomas “Happy Tom” Seltzer fra Turboneger, Bjørn Kulseth fra blant annet The Act og Contenders, Knut Aafløy fra Logikal, Bengt Olav Hansen fra The Colors Turned Red, Haakon Ellingsen fra The Last James og en haug andre, samt min gode venn Ronnie MAG Larsen fra The Margarets og Giske som var mitt følge for aftenen som følge av bortreist kone.

Men det er kanskje på tide å gi seg med oppramsingen her og komme til poenget? Det er nemlig følgende: Her sitter vi små mennesker i stum beundring i nærvær av en ekte levende legende. Du blir nesten ikke mer levende legende enn Jimmy Webb, og jeg tror alle som er her sitter med den samme følelsen som meg, nemlig at det er et enormt privilegium å være her mens den store Jimmy Webb forteller oss anekdoter og spiller for oss i mer enn halvannen time en fredag kveld i lille Oslo. Dét er stort.

Konserten, som for øvrig er del av den 30. utgaven av Oslo Jazz Festival, foregår overraskende nok på det gamle revyteatret Chat Noir, men det er faktisk en perfekt scene for en konsert av denne typen. Det er lite og intimt, alle har sitteplasser med små bord foran seg, og servitører glir diskret gjennom lokalet og tar opp bestillinger av drikkevarer. På scenen: Et Steinway-flygel og en mikrofon og Jimmy Webb, alene med sangene sine. Det som venter oss er en konsert ikke ulik innspillingene han gjorde av noen av sine mest kjente sanger på 1996-utgivelsen Ten Easy Pieces.

En legende ved flygelet, selveste Jimmy Webb. Foto: Ronnie MAG Larsen

En legende ved flygelet, selveste Jimmy Webb. Foto: Ronnie MAG Larsen

Han åpner like godt med “The Highwayman”, sangen som ble berømt gjennom fire countrylegenders versjon i 1985 og som Webb selv spilte inn på albumet El Mirage i 1977. Det er en sang som er et fint startskudd for en konsert som kun byr på klassikere, der den udødelige jeg-personen forteller om sine mange liv; som landeveisrøver, som sjømann, som demningsarbeider og som astronaut. Når Webb har spilt og sunget fra seg går han rett på med å fortelle en anekdote om da han var på Farm Aid og Highwaymen ikke kunne spille sangen fordi Johnny Cash var syk. Det endte med at Webb selv tok Cash’ plass, men han lurte tydeligvis ingen. Imidlertid viser Jimmy Webb seg umiddelbart å være en fantastisk historieforteller og skrønemaker, og latteren sitter løst. Alt tyder på at dette vil bli en underholdende seanse.

Etter “The Highwayman” går Webb lenger tilbake i tid, til 1968 og “Galveston”. Den ble skrevet under Vietnamkrigen, og først spilt inn av Don Ho, før den ble en stor hit med Glen Campbell i 1969. Sangen forteller om en soldat som lengter til hjem og kjæreste i Galveston, Texas før han skal i kamp. Det er en fryktelig trist sang i all sin enkelhet (“Galveston, oh Galveston, I am so afraid of dying”), og det dirrer i flygelet når Webb spiller med total innlevelse og synger som om livet står på spill. Han er en meget habil sanger, noe han avgjort er mindre kjent for.

Webb forteller at Glen Campbell spilte inn mer enn 80 av sangene hans i løpet av karrieren som nå dessverre er over som følge av Alzheimer, og gir oss “By The Time I Get To Phoenix”, som ble Campbells store gjennombruddssingle i 1967, først innspilt av Johnny Rivers i 1966. “By The Time I Get To Phoenix” er i mine ører den kanskje fineste og mest poetiske sangen som noen gang er skrevet om et samlivsbrudd. Teksten følger fortellerpersonen på vei bort fra hun som er forlatt og er igjen hjemme. Når han kommer til Phoenix kommer hun til å stå opp og se lappen der han tar farvel, men le når hun kommer til den delen der han skriver at han forlater henne. Det har han sagt så mange ganger før. Denne gangen er det imidlertid alvor – angivelig. Etter hvert som han beveger seg lenger og lenger bort geografisk følger vi også dagen og gjøremålene til den forlatte kvinnen. Det er hjerteskjærende, og det er tekstforfatterkunst av en annen verden.

Les også: Bruce Springsteen i Frognerparken

I introduksjonen til neste sang, “Didn’t We”, forteller han om Frank Sinatra som gjorde den i 1969 etter at den irske skuespilleren Richard Harris hadde spilt den inn året i forveien. Webb forteller levende om sitt besøk i Las Vegas der Sinatra fra scenen omtaler ham som “a kid who write songs like they used to write them”. Jimmy Webb var pur ung den gangen, og faren Robert Lee var med som anstand. Robert Lee Webb var en streng baptistpredikant og ikke typen man skulle tro ville finne seg særlig vel til rette i Las Vegas, men han ble med Sinatra for å gamble etter konserten. Ifølge Webb beveget faren seg med en helt annen holdning og ganglag etter Las Vegas-opplevelsene, og han er Sinatra evig takknemlig. Eller Mister Sinatra, som han konsekvent omtaler ham som. Respekt!

“Up, Up And Away” ble en kjempehit for The 5th Dimension i 1967. Den ble feiltolket dithen at den handler om narkotika og ble derfor bannlyst på mange radiostasjoner, mens den i virkeligheten handler om luftballonger! Webb forteller at da den snek seg inn på Top 40 var det den eneste sangen den uken som ikke handlet om narkotika, en overdrivelse selvsagt, men en overdrivelse som er morsom og vekker mer latter. Jimmy Webb er gjennomgående utrolig morsom og en strålende forteller. Som vokalist har han imidlertid visse begrensninger og ber om hjelp fra publikum til å synge med på broen til refrenget som går høyt, høyt, høyt og lyder “for we can flyyyyyyyyy”. Alle gauler med, og selv om det er flere profesjonelle sangere i salen er det nok av oss andre som får det til å låte som en kasse kaniner.

Her er setlisten til Jimmy Webb med skriblerier. Foto: Erik lydmann

Her er setlisten til Jimmy Webb med skriblerier. Foto: Erik lydmann

Webb vokste opp på et gårdsbruk i Oklahoma og forteller at han alltid har hatt det samme forholdet til låtskriverfaget som til bondeyrket: Stå opp tidlig og jobb til sent, og kanskje kommer det noe interessant ut av det. Neste sang er mer enn interessant nok for meg. “Do What You Gotta Do” ble først spilt inn av Johnny Rivers i 1967, men ble virkelig gjort kjent av Nina Simone da hun innlemmet den på sitt ‘Nuff Said-album året etter, spilt inn tre dager etter mordet på Martin Luther King. Webb synger simpelthen aldeles nydelig, og tar sangen helt ned i tempo. Den ligner ikke nevneverdig på hverken Johnny Rivers’ eller Nina Simones versjoner, men som ballade får den triste kjærlighetssangen en ny dybde i denne tolkningen. Han har også en karakteristisk vibrato i stemmen som han vet å bruke til sin fordel, så også til de grader her.

Etter et lite intermezzo der han forteller om det Leonard Bernstein kalte “transformational elements” og bruker “Amazing Grace” som eksempel med innlagte sådanne for å skape dynamikk og spenning, er det klart for nok en udødelig klassiker. “Wichita Lineman” ble først innspilt av Glen Campbell i 1968 og forteller historien om en telemontør som tror han kan høre kjæresten synge gjennom kablene der han henger i telefonstolpene og lengter etter henne. “I need you more than want you and I want you for all time” – du får det ikke mye mer romantisk enn det. For en perle!

Hvordan en mer enn syv minutter lang sang, opprinnelig tenkt som en kantate med en uvanlig struktur i forhold til normal vers/refreng-oppbygging, kan bli en kjempehit er ikke godt å si, men den irske rabagasten, levemannen og skuespilleren Richard Harris fikk det til. “MacArthur Park”, oppkalt etter en park i Los Angeles, ble spilt inn i 1968 og nådde 2. plass i USA og 4. plass i England. Slikt skal egentlig ikke skje, men det gjorde det altså, og det sier også noe om kraften i Jimmy Webbs sanger. Han er klassisk skolert og kan musikkteori. Dermed er han også i stand til å konstruere sanger på snedig vis, men det er liten tvil om at han aldri hadde kunnet forestille seg at “MacArthur Park” ville bli en hit. Det ble den dog så til de grader, og hva tekstinnholdet egentlig betyr er det fremdeles ingen som har kunnet gi et godt svar på. Den inneholder uansett et av pophistoriens fineste bilder: “Someone left the cake out in the rain.”

Vi får en voldsom avlevering av “MacArthur Park”, før Webb reiser seg fra flygelstolen og takker. Imidlertid får vi en sang til. Han kan nemlig ikke fullføre en konsert av denne typen i Norge uten å ha spilt “The Moon Is A Harsh Mistress”. Joe Cocker var den første som spilte inn denne flotte balladen i 1974, men her i Norge er det Radka Toneff som har den utvilsomt mest kjente versjonen. Hun spilte den inn som åpningslåt til sitt siste album Fairytales som hun gjorde i samarbeid med pianisten Steve Dobrogosz i 1982, og deres kliss nakne og intenst nære versjon er og blir den definitive, også i mine ører. I et intervju med Dagsavisen som sto på trykk forrige lørdag, uttrykker Webb dyp beundring for Toneffs versjon, og det er naturligvis også denne han refererer til her på Chat Noir.

“The Moon Is A Harsh Mistress” blir følgelig en skjellsettende avslutning på en fantastisk konsert. Det er nedstrippet og nakent, men aldri kjedelig, og Jimmy Webbs evner som underholder er nesten på høyde med låtskrivingen hans. Jeg hadde gladelig brukt ham som toastmaster, for å si det på den måten.

Sjekk også: Den ultimate Prefab Sprout-spillelisten

Min eneste innsigelse på konserten er at den er altfor kort, men etterpå tar han seg heldigvis bryet med å møte fansen. Han har med seg en bunke CDer som han selger og signerer, og han er tom for CDer lenge før det er min tur. Heldigvis får jeg min gamle venn og kollega Tore Skaar til å fotografere oss sammen, og det er en god trøst. Det viktigste er jo at jeg var her, at jeg var så heldig å få oppleve denne historiske konserten med noen få hundre andre Webb-fans. Eksklusive saker, tro meg, og som innledningsvis nevnt: Det var et privilegium å være til stede.

Her har jeg laget en spilleliste med sangene han spilte i går, og med de mest relevante versjonene. Dessverre finnes ikke Richard Harris’ fantastiske versjon av “MacArthur Park” på streamingtjenester, så der har jeg valgt en versjon Glen Campbell og Jimmy Webb har gjort sammen hvor Webb faktisk kaster litt lys over teksten.

 

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *