Det er ikke ofte jeg skriver om lyd, men i dag gjør jeg et unntak. Ikke uten grunn heller, tro meg! Gjennom størsteparten av livet har jeg vært glødende opptatt av musikk, men jeg har aldri hatt det i meg å reflektere særlig over hvordan musikken avspilles, på hva slags anlegg, med hvilke høyttalere, slike ting. Min pengebruk når det gjelder musikkanlegg står i grell kontrast til utleggene jeg har hatt på selve musikken. Jeg har aldri vært i besittelse av et spesielt godt stereoanlegg og har til tider avspilt musikken min på det som for mange vil fortone seg som sjokkerende dårlig utstyr.

No more!

Da jeg fikk et par trådløse høyttalere i hus forleden så jeg lyset. Jeg har ikke sluttet å streame musikk på PCen gjennom et par tvilsomme øreplugger fra Apple, ei heller sluttet å bruke mitt lille, tilfeldig sammenraskede hjemmeanlegg for å spille vinylplater og CDer, men skal jeg ha GOD lyd streamer jeg nå musikken på et par lekre små EC Living-høyttalere fra norske Electrocompaniet. Samme selskap har levert en egen forsterker, Nemo, til Abbey Road, sannsynligvis verdens mest kjente innspillingsstudio, og da Bruce Swedien spilte inn de nye låtene til Michael Jacksons samlealbum HIStory: Past, Present And Future, Book I (1995) og Invincible (2001) benyttet han forsterkere fra Electrocompaniet.

 

At min lille stue nå har fått besøk av et par trådløse høyttalere fra samme selskap er i grunnen ganske oppsiktsvekkende. Det står liksom i så grell kontrast til mitt etablerte forhold til lyd som det er mulig å komme, og mange vil nok si: På tide!

Da jeg for nesten en halv mannsalder siden var skribent for musikkavisen (senere musikkbladet) BEAT var det generelle munnhellet noe sånt som at «fete stereoanlegg er for folk som ikke er opptatt av musikk». Jeg innser jo i dag at det er en helt koko ting å si, og har også skjønt det før jeg fikk mine EC Living i hus, men vi likte å snakke i sjablonger i BEAT. Det var nok ikke for ingenting vi ble kalt musikkpolitiet, hvor koko igjen dét nå var. Var det noe vi ikke følte oss var det spesielt autoritetstro, men beskyldningen førte med tid og stunder til at vi tok tyren ved hornene og etablerte intervjuserien «Musikkpolitiet» der vi dro hjem til forskjellige artister og sjekket hva de hadde i platesamlingene sine.

Dette var muligens en digresjon, men det er en digresjon som sier noe om mitt forhold til lyd. Bevare meg vel, jeg har alltid forstått at det finnes god lyd og dårlig lyd og har som andre vært utsatt for noen imponerende anlegg på min vei. Jeg har vært på spesielle lyttesessions i showrommet til hifi-importøren Erling Neby når plateselskapene har villet presentere nye plater med for eksempel Bob Dylan og Leonard Cohen for at vi journalister skal bli litt ekstra imponert. Slikt virker, men på meg har det likevel ikke hatt større effekt enn at jeg etterpå har spilt disse nye Dylan- og Cohen-platene på til dels latterlig dårlig utstyr, ikke minst en grusom Geneva-spiller.

Det er nettopp den Geneva-spilleren som er noe av poenget her. Etter for åtte år siden å ha betalt stive 10 000 kroner for det som i beste fall kan kalles et musikkmøbel har jeg blitt stadig mer desillusjonert og lei av dårlig lyd. Genevaen har stått i stuen, men på det lille kontoret mitt har jeg hatt langt ryddigere avspillingsutstyr: En Pro-Ject platespiller, CD-spiller fra Marantz, en NAD-forsterker og et par små B&W-høyttalere. Ikke noe fancy, men helt innafor. Imidlertid er ikke kontoret all verden til oppholdsrom. Det er ikke et sted for å lene seg tilbake i godstolen, skjenke et glass vin og nyte den gode musikken. Slikt har man har stuer til, eller eventuelt man caves. Siden jeg ikke har noen man cave har det heller ikke vært aktuelt å rigge til anlegget i stuen, og der har saken stått. Inntil EC Living dukket opp.

Dette er nemlig høyttalere med mer enn et talende navn. EC Living er små, enkle å integrere og gjør lite vesen av seg. Utseendet er mildt sagt av det diskrete slaget, og kan lett «kamufleres» ved å bruke dem som avlastningsbord for en blomsterkvast eller en pyntegjenstand. Sånn er det når du er voksen og etablert, du kan ikke dra hva som helst inn i huset.

Foto: Trond Torgnesskar
Du kan også plassere tilleggshøyttalere rundt i huset. Foto: Trond Torgnesskar

Men det viktige her er selvsagt at disse høyttalerne gir fantastisk lyd! Og prisen er i overkant av det jeg betalte for Geneva-anlegget som i bunn og grunn er ganske ubrukelig. Selv for meg ble den flate og hule Geneva-lyden for dårlig, for ikke å si direkte irriterende. Hvor høyt jeg enn dro opp volumet forble lyden grumsete og ullen, en slags anti-lyd. Med EC Living stiller det seg helt annerledes.

Det skal ikke være mulig å produsere så gode høyttalere til en så lav utsalgspris, sier folk som forstår seg på slikt. Trond Torgnesskar i hifi-magasinet Fidelity skrev eksempelvis følgende da EC Living ble lansert i 2016:

«Her har Electrocompaniet truffet blink så det holder. Ikke bare er det et til prisen nesten sjokkerende vellydende oppsett vi har med å gjøre her, men både den visuelle fremtoningen, den nærmest selvforklarende app-baserte betjeningsplattformen og det lille monetære utlegget som kreves for å ta det med seg hjem, gjør at dette meget vel kan være det viktigste produktet fra Electrocompaniet siden den sagnomsuste forsterkeren som satte dem på kartet.»

Historien om Electrocompaniet er også interessant i seg selv. Selskapet ble startet av to ringrever fra norsk musikkbransje tidlig på 70-tallet. Per Arild «ABE» Abrahamsen var frontfigur i bandet The Mojo Blues, og Svein Erik Børja var NRK-mann, men også plateprodusent. Børja syntes det var så som så med lydkvaliteten på datidens transistorforsterkere, og ble gjort oppmerksom på finske Matti Otalas forskning på forvrengningsformer i nettopp forsterkere. Det førte til et produkt basert på denne forskningen, kalt «The 2 Channel Audio Power Amplifier», bygd i en kjeller på Oslos østkant. Den ble kalt Otalaforsterkeren på folkemunne.

Forsterkeren ble så godt mottatt at den etter hvert fant veien til redaksjonen i amerikanske The Absolute Sound, og resultatet skulle endre selskapet for alltid. Otalaforsterkeren fikk ekstremt god omtale, og prydet forsiden av magasinet med påskriften «Here is what we think is the world’s best amplifier». Plutselig var hele bransjens oppmerksomhet rettet mot Electrocompaniet, som fortsatte å lansere ekstremt vellydende forsterkere utover på 80-tallet.

En ørliten anekdote: Espen Beranek Holm, under artistnavnet Beranek, spilte inn og mikset sin legendariske og NRK-bannlyste «Dra te hælvete» på en klassisk 25-watter fra Electrocompaniet i 1981.

Den neste kjempesuksessen kom i 1998 da CD-spilleren EMC-1 ble lansert.

– Den ga en helt eksepsjonell lydkvalitet, og henviste spillere til flere ganger prisen til skammekroken, forteller Trond Torgnesskar som har peiling på dette.

– En samlet internasjonal lydpresse var fra seg av begeistring, og EMC-1 solgte fortere enn den kunne produseres. En hifi-butikk i Oslo solgte etter sigende 50 spillere i løpet av 14 dager. Det er ganske ekstremt siden det dreide seg om en spiller til 22 000 kroner for 20 år siden. Den ble for øvrig testet i The Absolute Sound i 2013 sammen med et forsterkersett fra Electrocompaniet, og fikk nok engang voldsomt god omtale.

Electrocompaniet ble slått konkurs i 2004, men overtatt av industribedriften Westcontrol på Tau utenfor Stavanger.

– Det førte til en revitalisering av de klassiske produktene, tilgang til produksjonsfasiliteter med ekstrem presisjon og nøyaktighet og en ytterligere oppjustering av lydkvaliteten over hele produktlinjen. Man innlemmet også referansehøyttaleren The Nordic Tone i produktsortimentet, og i de siste årene har CD-spilleren kommet i en ny og ganske grensesprengende versjon, det har kommet til en platespiller og forsterkere med muligheter for strømming, forteller Torgnesskar.

Men det mest oppsiktsvekkende produktet – som iallfall har størst relevans for «folk flest» – er ifølge vår mann det ennå forholdsvis ferske EC Living.

– Det er laget for å bringe eksepsjonell lydkvalitet og brukervennlighet ut til folket på en helt annen måte og til en helt annen pris enn tidligere EC-produkter, sier han.

Utstyret i stuen min er en modell TANA SL-1 (7000 kroner), som ifølge reklamen er «en alt-i-ett-løsning som kombinerer trådløs høyttaler, forsterker og streamer i samme enhet. Den lar deg spille musikk i forbløffende kvalitet, og støtter alle de mest populære strømmetjenestene som Spotify, Tidal, Airplay m.m, og har også innebygget nettradio». Den er koblet opp mot en trådløs tilleggshøytaler som heter TANA L-1 (6000 kroner).

Du styrer den lille TANA SL-1 med en app på mobilen. Foto: Electrocompaniet

Så hvordan låter det egentlig? For å begynne i en annen ende: Lyden av en gitarstreng kan resonnere i meg som om det dreide seg om navlestrengen som bandt meg til mitt moderlige opphav. En velplassert orgeltone kan gi meg næring som om det var mitt første måltid på en uke. En god beat kan øke hjerterytmen min, et godt akkordskifte kan stimulere humøret mitt eller gi meg nye, kanskje til og med kloke, tanker.

Med god lyd blir alt dette sterkere. Nå er ikke nødvendigvis EC Living svaret på aftenbønnen for alle der ute, men for meg er mye av den musikken jeg elsker nå blitt akkurat det lille hakket bedre. Mange synes å tro at du må spille «hifi-musikk» av typen Dire Straits, Jean-Michel Jarre, Pink Floyd eller Mike Oldfield for å få fullt utbytte av et godt anlegg, men det er musikk som låter strøkent uansett. Prøv heller å sette på en mer skramlete plate, det være seg med Velvet Underground, Pixies, Sex Pistols, Bad Brains eller Thin Lizzy, og lyden løftes sannsynligvis mer. Iallfall synes jeg det er enklere å skille ut de mer subtile nyansene her enn om jeg skal høre på (den for øvrig utmerkede) Brothers In Arms på nytt.

Jeg har spilt en hel del av musikken jeg er glad i via EC Living-høyttalerne de siste månedene, og felles for alt jeg har hørt er at sangene har fått en liten boost. Jeg har pløyd meg gjennom The Last Waltz og Bitches Brew, Max Richters «rekomponerte» De fire årstider og lekre produksjoner med Sade. Jeg har spilt deLillos og Raga Rockers, Dwight Yoakam og Merle Haggard, The Beatles og Rolling Stones, Joni Mitchell og Rickie Lee Jones, og alt låter som en million dollar.

Det er bare en eneste ting jeg har å utsette på EC Living, og det er appen som styrer det hele. Den er mangelfull i mer enn en forstand og har en kjedelig evne til å quitte mens du søker. Søkefeltet er heller ikke intelligent, hverken ved at det oppbevarer tidligere søk eller har forslag til å fullføre søk, slik at du må begynne fra scratch hver gang. Jeg kunne nevnt flere ting, men en ny versjon av appen er varslet i mai, og da regner jeg med at mange av frustrasjonene mine vil forsvinne.

Prisen på 13 000 kroner for en lydgjengivelse av slik kvalitet er – så vidt jeg forstår det – uansett forsvinnende lav. Hvis vi da må vente litt lenger på en app som styrer dem perfekt, skal nok det gå helt fint. Jeg har da også en del forslag til musikk vi kan høre på under ventetiden, og den låter bedre enn jeg har hørt den noen gang før.

OBS! Dette er ikke et kommersielt samarbeid og jeg har lånt høyttalerne av Electrocompaniet.

Les også: Ti fantastiske tekster