Etter å ha sett David Simons HBO-serie Treme for andre gang er jeg ikke i tvil et sekund. Dette er den beste TV-serien noen gang laget for dem som virkelig er opptatt av musikk – og den er ganske god for alle andre også. Treme er et TV-drama i fire sesonger som nærmest er dokumentarisk i sin skildring av New Orleans i kjølvannet av den kraftig ødeleggende orkanen Katrina i 2005, med en lang rekke av byens legendariske musikere i små og litt større roller på toppen av et skuespillerensemble som er bortimot nifst solid i sitt samspill.

Treme er ikke en ny serie. Den ble opprinnelig vist mellom 2010 og 2013, og spilt inn i en tid da sårene etter myndighetenes lite imponerende innsats etter orkanen stadig var store og åpne. Handlingen i Treme tar til tre måneder etter Katrinas herjinger som førte til at demningene som beskyttet byen (levees) brast og oversvømte så mye som 80 prosent av New Orleans. Daværende ordfører Ray Nagin (som nå sitter i fengsel etter en seriøs korrupsjonsdom) beordret byen evakuert før orkanen traff, men langt ifra alle de 485 000 innbyggerne (1,3 millioner i det som betegnes som «the greater metropolitian New Orleans») kom seg ut. Ifølge Wikipedia døde et sted mellom 1245 og 1836 mennesker, riktignok ikke bare i New Orleans. Uvissheten rundt det endelige tallet skyldes blant annet at mange ikke er redegjort for. For den som er interessert i å lese seg opp på all things Katrina henviser jeg til Wikipedia-siden. For fakta fra det uavhengige statistiske byrået The Data Center om det sørøstlige Louisiana kan du se her. Senteret opererer med et annet dødstall enn Wikipedia, «minst 986 personer fra Louisiana».

Serien Treme er oppkalt etter bydelen Tremé (skrivemåten varierer og bydelen refereres også til som Faubourg Tremé som er det mer formelle franske navnet) som ble mildt til moderat rammet av oversvømmelsene. Om det var verre andre steder i byen, var det ille nok også her, men seriens tittel skyldes først og fremst at Tremé har stor kulturell og musikalsk betydning og at serieskaperne ville legge vesentlige deler av handlingen nettopp hit. De store paradene med blåserorkester, begravelsesprosesjoner og tradisjonen med Mardi Gras-indianere er sentrale ingredienser i bydelen – og i serien.

I serien følger vi skjebnene til en rekke personer, blant annet Big Chief Albert Landreau (spilt av Clarke Peters) som vender tilbake etter stormen og finner huset sitt ubeboelig. Han flytter midlertidig inn i baren der stammen hans øver, og kjenner du ikke tradisjonen med Mardi Gras-indianere og stammestrukturen, de overdådige kostymene og paradene fra før, gir serien et spennende innblikk i det som for utenforstående kan virke som en aldeles merkelig kultur. Delmond Landreau (Rob Brown) er høvding Alberts sønn og en jazztrompetist med suksess utenfor New Orleans. Han er basert i New York der han blant annet opptrer på den legendariske klubben Blue Note, men gradvis trekkes han tilbake til hjembyen og dens stolte musikktradisjoner.

Trombonist og levemann Antoine Batiste (Wendell Pierce) lever fra hånd til munn og brødfør kone og datter med marginalt hell. Han elsker paradene, han elsker å spille, og han elsker damer, også dem som ikke er hans kone. LaDonna Batiste-Williams (Khandi Alexander) er eks-kona til Antoine og driver en sliten bar i Tremé til sin nye ektemanns gjentatte protester. Hun er tøff som en trikk, og når hun setter blikket i deg er det til å bli livredd av.

Davis McAlary (Steve Zahn) kommer fra et borgerlig hjem i Uptown, men elsker alt som er New Orleans og har flyttet til Tremé for å være nærmere byens hjerte og sjel. Han er DJ av det tøylesløse slaget og musiker med kun måtelig fremgang, og står rett som det er i fare for å tro at han er svart, hvilket naturligvis får visse følger. Davis er seriens evige comic relief og lett gjenkjennelig. Alle kjenner en David McAlary, men de fleste av disse blir på et eller annet tidspunkt voksne. Så ikke vår mann.

New Orleans er ikke bare en musikkby, det er også en av verdens mest spennende matdestinasjoner der du kan meske deg i gumbo, po’ boy-sandwicher, grits and shrimp, og selvsagt beignets fra Café du Monde. Denne siden av «The Big Easy» illustreres av Janette Desautel (Kim Dickens), Davis’ av og på-kjæreste, en gourmetchef som strever med å holde restauranten åpen mens hun venter på forsikringspengene som skal redde henne. Det går også sånn passe bra, og i en periode av serien følger vi henne til New York City der hun blant annet jobber for David Chang som selvsagt har en gjesterolle. Vi ser også andre kjente kulinariske storheter som Tom Colicchio, Eric Ripert og Wylie Dufresne, og Anthony Bourdain var medforfatter på et par episoder.

De lovløse tilstandene som oppsto i kaoset under og etter Katrina er veldokumentert, og politiet var ikke alltid bedre enn gjengmedlemmene som voldtok og terroriserte innbyggere som ikke hadde klart å komme seg ut av byen og søkte tilflukt inne på Louisiana Superdome. Toni Burnette (Melissa Leo) er en borgerrettsadvokat som graver i New Orleans Police Departments forsømmelser, overgrep og – viser det seg – drap. Hun er gift med Creighton (John Goodman), en raljerende universitetsprofessor som lar myndighetene gjennomgå i saftige YouTube-klipp, og sammen har de tenåringsdatteren Sofia (India Ennenga). Terry Colson (David Morse) er den ene ærlige politimannen i serien, som hjelper Toni med informasjon og etter hvert velger å samarbeide med FBI for å ramme korrupsjonen som gjennomsyrer NOPD.

Nelson Hidalgo (Jon Seda) ankommer New Orleans i sesong 2, rett fra Texas, og er en spekulant som ser sitt snitt til å tjene gode penger under oppryddingsarbeidet etter stormen. Han er betydelig sleipere enn vaselin og vet å manøvrere seg i politiske kretser såvel som i en rølpete bar, men oppi det hele har han hjertet mer eller mindre på rett sted og forelsker seg på et vis i byen. Nelson er en av de mest fascinerende figurene i hele serien, evig optimistisk og alltid på jakt etter nye muligheter. Like mye som han er opptatt av penger er han opptatt av det å lykkes, å se ting bli gjort, og det borger for en og annen skuffelse. Han er likevel pragmatisk nok til straks å bevege seg videre.

To andre viktige, men marginalt mindre roller, fylles av Lucia Micarelli og Michiel Huisman som spiller Annie Tee og Sonny, kjærester og gatemusikere som sakte glir fra hverandre. Sonny har et aksellererende rusproblem og er generelt blottet for ambisjoner, mens Annie som spiller nydelig fiolin – eller fele, bør vi nok si – trekker i helt motsatt retning. Hun blir kjent med gatemusikeren Harlan (Steve Earle) som lærer henne et og annet om låtskriving, blant annet ved å ta henne med for å se John Hiatt, og det ene fører til det andre, først manager, så platekontrakt med Nashville-labelen Lost Highway Records, som har vært hjem til blant annet Ryan Adams og Lucinda Williams.

Og her er det jeg – omsider – kommer til det aller fineste med Treme, musikken. Sannsynligvis finnes ingen by i verden med en lignende musikkultur. Måten New Orleans omfavner sine tradisjoner på og bevarer dem, ikke bare gjennom parader og Mardi Gras-feiring, men på klubber, nabolagsfester og gatehjørner hver eneste dag, er unik. Populærmusikken hadde sett helt annerledes ut om det ikke var for New Orleans. Byen er generelt ansett som jazzens fødested, men er også av essensiell betydning for funk, rhythm and blues og andre sjangere. Både hip hop og metal har gode levekår i New Orleans, og alt dette gjenspeiles i serien, ikke minst gjennom karakterene Antoine Batiste, Davis McAlary og Annie Tee.

Serieskaper David Simon (som også sto bak fantastiske The Wire) og hans medsammensvorne Eric Overmyer har en åpenbar kjærlighet til både byen New Orleans og musikken som til en hver tid strømmer ut fra små og store kneiper og er del av selve livet her nede. Ikke bare benytter de et høyt antall lokale skuespillere i de mindre rollene, men også virkelige musikere er å se der de alltid spiller seg selv. Mange av dem deltar med dialog og enda flere kan oppleves som musikere.

Her er lokale helter som John Boutté (som står bak temamelodien), Dr. John, Allen Toussaint, Kermit Ruffins, Ellis Marsalis, Rebirth Brass Band, The Neville Brothers, Hot 8 Brass Band, Big Chief Monk Boudreaux, Irma Thomas, Terence Blanchard, Donald Harrison, Clarence «Frogman» Henry, Fats Domino, Chris Thomas King, Dirty Dozen Brass Band og andre storheter samt veldig mange som er mindre kjent utenfor byens grenser. I tillegg pepres serien av mer enn nok folk utenbys fra, som nevnte John Hiatt, Elvis Costello, Lucinda Williams, Shawn Colvin, Cassandra Wilson, Anders Osborne, Corey Glover, McCoy Tyner og veldig mange flere. Ifølge nettstedet tunefind.com er det benyttet hele 733 låter i Treme fordelt på seriens 36 episoder. Det er i overkant av 20 låter per episode. Ikke bare er Treme en gedigen kjærlighetserklæring til byen New Orleans, men i minst like stor grad til musikken som er dens åpenbare sjel.

En 36 episoder lang TV-serie kan dog ikke overleve på musikken alene, men Treme er velskrevet og velspilt drama på et nivå de færreste serier kan måle seg med. Personlig kjente jeg på en liten kvalitetssenkning i sesong 3 som jeg oppfatter som mer fragmentarisk og mindre opptatt av å fortelle en historie, men jeg skal hilse å si det tar seg opp i den korte siste sesongen, som med sine fem episoder gjør en utmerket jobb med å samle trådene. Treme er en på alle måter nydelig serie, og jeg er bombesikker på at jeg vil se den minst en gang til.

Jeg har selv vært så heldig å besøke New Orleans tre ganger, i 1992, 1997 og 2016. Første gang så jeg Neville Brothers på den legendariske klubben Tipitina’s, og det er stadig en av de konsertene jeg holder aller høyest i livet. Å se dem på hjemmebane var helt ellevilt moro, og da jeg så dem noen måneder senere på Sentrum Scene hjemme i Oslo var det som å se en blek skygge i sammenligning.

Dessverre er New Orleans også en by med stygg mord- og voldsstatistikk der fattigdommen er stor og kriminaliteten deretter. Fyllefestene på Bourbon Street holder på sitt patetiske vis liv i en del av økonomien med sin eim av spy og billig øl, men hverken orkaner, kriminalitet eller drita ungdommer kan ta livet av New Orleans. Det er en by med en altfor sterk historie og en sjel som er ukuelig. Du kan ikke tvinge New Orleans i kne, hvor mye du enn prøver. Som Steve Earle synger i «This City» som ble skrevet spesielt til Treme:

This city won’t ever die
Just as long as her heart beats strong
Like a second line steppin’ high’
Raisin’ hell as we roll along
Gentilly to the Vieux Carre
Lower Nine, Central City, Uptown
Singin’ Jacamo Fee-Nah-Nay
This city won’t ever drown
Doesn’t matter ’cause there ain’t no way
I’m ever gonna leave this town
This city won’t wash away
This city won’t ever drown

Jeg anbefaler alle å reise til New Orleans, på grunn av menneskene, musikken og maten, historien og tradisjonene. Summen av disse bestanddelene gir en by med en helt egen sjel som Treme fanger på fortreffelig og meget velskrevet vis. Blant manusforfatterne finner vi solide skjønnlitterære forfattere som George Pelecanos og Chris Offutt, og som tidligere journalist kan serieskaper David Simon også et og annet om tekst.

Det er tid for musikk. Som nevnt har tunefinder.com identifisert 733 sanger, men antallet er enda høyere. Det er likevel den beste oversikten jeg har kunnet finne og danner grunnlaget for en spilleliste jeg har satt sammen med 361 spor. Langt ifra all musikk i serien er tilgjengelig på strømmetjenester, og i mange tilfeller skyldes det at det er liveopptak fremført spesielt for serien. I noen tilfeller er disse erstattet av studioopptak av de samme låtene (studioopptak er også erstattet av liveopptak noen steder), og de fleste opptak fremført av skuespillerne er fraværende fra spillelisten.

Det ble utgitt to CDer med musikk fra Treme, til de to første sesongene. Jeg har samlet låtene fra den første platen aller først i spillelisten, og fra den andre der sesong 2 starter. Sanger med navn som Miles Davis, Iggy Pop og Sonic Youth er eksempler på låter som blir spilt på radio i serien, men jeg synes de er verdt å ta med for å gjøre den så komplett som mulig, selv om dette er artister som ikke har noen tilknytning til New Orleans. For øvrig er spillelisten organisert så kronologisk som mulig, men ta høyde for at rekkefølgen fra tunefinder.com ikke er hundre prosent korrekt. Disse innvendingene spiller da også mindre rolle. Det spillelisten først og fremst viser er hvilken enestående musikkhistorie New Orleans har, fra pionerer som Louis Armstrong, Professor Longhair og Jelly Roll Morton, videre til størrelser som Fats Domino, Irma Thomas, Allen Toussaint, The Meters og Dr. John og derfra til Mystikal, Goatwhore og The Hot 8 Brass Band. Enestående saker!