Jeg må medgi at jeg aldri har hatt det store forholdet til Mariah Carey og musikken hennes. Med divatakter av typen «I don’t do stairs» er hun kanskje ikke særlig sjarmerende heller, hva vet jeg, men at platene hennes er elsket av millioner av mennesker er det likevel ingen tvil om. Det er da også forholdsvis enkelt å forstå. På mange måter er hun kvintessensen av den perfekte popstjerne; nydelig stemme, flott fremtreden, skamløst iørefallende låter og ymse samarbeidspartnere som iallfall temmelig ofte vet å fange tidsånden.

Jeg har sett henne i levende live én gang, første gang hun møtte pressen i Oslo da hun ga ut sitt selvtitulerte debutalbum i 1990. Jeg er usikker på om hun fremførte noen låter, men det var en spesiell seanse. På den gamle bransjeklubben Smuget (da den lå i Kirkegata) var det invitert et knippe musikkjournalister og andre mediafolk, og jeg tror vel så godt som samtlige var menn. Den unge Mariah Carey stilte blåøyd og lettkledd i en lårkort svart kjole som ikke overlot rare greiene til fantasien, og alle var enige om at det var en hyggelig pressekonferanse.

Når jeg hører på albumet Mariah Carey i dag er det ikke vanskelig å forstå hvor det ville bære. Åpningsballaden og debutsinglen «Vision Of Love», den bombastiske «There’s Got To Be A Way», superballadene «I Don’t Wanna Cry» og «Love Takes Time», samt spretne «Someday» er platens fem singler, og det kunne bare gå til himmels, hvilket det da også gjorde.

Med årene har Mariah Carey solgt mer enn 200 millioner plater på verdensbasis, et nærmest ufattelig tall, og i dag fyller hun 50. Eller 51. Derom er det visst nogen tvil, ifølge Wikipedia. Det spiller ingen rolle for meg. Jeg gratulerer henne mer enn gjerne, innrømmer glatt at jeg har undervurdert henne en smule, og feirer med å spille den fantastiske poplåta «Always Be My Baby» fra 1995-platen Daydream en gang til. Her er videoen: