Foreløpig ser det ikke så annerledes ut fra 2020. 2021, altså. Et lite koronavirus ved navn Covid-19 fortsetter sine herjinger med til dels dramatiske smitteøkninger, strenge smittevernstiltak er i spill og blir neppe lempet på med det første, en amerikansk president med et barns intellektuelle kapasitet (unnskyld, alle verdens barn) sitter fremdeles på sin lille tue og nekter å anerkjenne nederlag, klimaendringene fortsetter sin dystre fremmarsj, og ting virker ikke å være på stell i det hele tatt.

Men gir vi opp å håpe på bedre tider? Ikke pokker. Vi mennesker er utstyrt med en fantastisk tilpasningsdyktighet og tar det som kommer så godt det lar seg gjøre. Er det én ting 2020 har lært oss er at vi aldri vet hva som kommer rundt neste sving, aldri vet hva vi har i vente, aldri vet om fremtiden blir bedre eller verre. Men vi håper. Vi håper i det lengste og krysser fingre og tær, og mens vi håper, tilpasser vi oss. Jeg synes uendelig synd på veldig mange mennesker – alle dem som har mistet sine kjære (i skrivende stund har Covid-19 krevd 436 liv her til lands), alle dem som har mistet sine bedrifter eller står i fare for å gjøre det, alle dem som har mistet sitt arbeid eller står i fare for å gjøre det… Og. Så. Videre. Lista over mennesker som i negativ forstand er berørt av viruset er lang som et annus horribilis – et latinsk uttrykk vi er blitt godt kjent med i 2020 og som betyr «et fryktelig år».

Men så sitter vi her da og håper på et bedre år. Et annus mirabilis («et vidunderlig år») blir kanskje ikke 2021, men det kan vel ikke bli verre enn det vi nå har lagt bak oss? Ingen vet, men vi håper så godt og så mye vi kan. Og det skal vi fortsette med.

Selv har jeg vært forholdsvis heldig med 2020. Jeg har hatt til dels veldig mye arbeid, men som frilansjournalist kommer ikke arbeidet av seg selv. Oppdragene henger ikke praktisk plassert på et lite tre du kan plukke fra. Du må lete og slåss for å få jobbene. Heldigvis har jeg ikke basert hele mitt yrkesliv på å skrive reisereportasjer slik jeg har gjort mye av – og som mange ser ut til å ha trodd. Jeg har mange strenger å spille på og har kunnet foreslå artikler og intervjuer til mine oppdragsgivere som stort sett har vært opptatt av alt annet enn reisereportasjer å fylle sidene med, forståelig nok. Jeg har også bedrevet mye annet arbeid enn journalistikk i 2020 ut ifra tanken om at det er klokt å spre inntektsmulighetene så godt det lar seg gjøre i et stadig mer usikkert og uforutsigbart marked for frilansjournalistikk. Pressen er ikke akkurat en vekstbransje.

Men jeg har svært mange venner og bekjente som har det adskillig mer utfordrende enn meg selv, så det er ikke meningen å klage. For kulturlivet, reiselivet og bar- og restaurantbransjen har 2020 i betydelig grad vært kølsvart. Det er innenfor disse miljøene – samt media – størsteparten av min bekjentskapskrets befinner seg, men det betyr ikke at de er alene om å slite. Ringvirkningene av pandemien er enorme, for en hel verden, og på så uendelig mange måter.

Jeg var lenge i tvil om jeg skulle skrive noe om dette fæle året som har gått, ikke minst med tanke på at det gamle glir over i det nye og at ingenting er nevneverdig annerledes. Men likevel, et sted, en dag lenger fremme enn i går, ligger en ny hverdag som ikke minner om denne. Og det gir meg håp.

Da Norge gikk inn i lockdown 12. mars og det gikk opp for alle at nå var det alvor, satt min kone Helle og jeg på en flyplass i Cape Town, på vei hjem fra en tidagers rundtur i Sør-Afrika. Selv om alle vi som deltok på denne presseturen holdt oss oppdatert på hva som skjedde med pandemien underveis var det som vi befant oss i en boble mens viruset krøp nærmere og nærmere innpå alle andre enn oss. Vi var på spennende safari, besøkte vingårder og gikk på matkurs, men da vi satt og ventet på flyet hjem og kunne lese i nettavisene at Norge gikk i svart, forsto også vi alvoret. Og ble redde. Hva ville vente oss der hjemme? Ville vi bli møtt av helsepersonell i «romdrakter»? Ville vi bli innkvartert i provisoriske leire og satt i isolasjon? Vi leste om at vi måtte i 14-dagers karantene, men ante ikke hvordan vi skulle forholde oss til noen ting, om vi kunne ta flytoget hjem fra Gardermoen eller om vi måtte komme oss hjem på annet vis for ikke eventuelt å smitte medpassasjerer. Vi følte oss ikke syke, men kunne vi ha viruset likevel? Det var tusen spørsmål og ingen svar, og ikke ble vi klokere da vi landet i Norge heller. Alt var som før, og de fleste duret på som om alt var greit. Det var overraskende at vi ikke en gang ble stilt noen spørsmål eller forklart hvordan vi skulle oppføre oss, men vi kom oss i det minste hjem uten komplikasjoner.

14 dagers karantene var ingen fest, men det gikk forbausende greit. Det mest rørende i denne tiden var alle dem som tilbød seg å hjelpe oss med å handle det vi trengte, om det var mat eller vin, eller om de kunne hjelpe oss på andre måter. Perifere venner var der plutselig, og vi fikk en påminnelse om hvor mye godt det bor i oss mennesker når det kommer til stykket. Det var liksom også del av den mye omtalte dugnaden regjeringen påla oss alle å bli med på, uten at det kanskje ble uttalt like tydelig som de mange formaningene om avstand og hygiene.

Våre egne erfaringer i denne perioden var neppe mer strabasiøse enn de mange andre var gjennom, med hjemmekontor og hjemmeskole og jeg vet ikke hva. De fleste kunne riktignok gå ut av huset, men det var ikke så mange som gjorde det i pandemiens tidlige dager. Da vi etter to uker innendørs omsider kunne bevege oss mer eller mindre fritt igjen, var det, om ikke akkurat en postapokalyptisk stemning i Oslos gater, veldig stille. Jeg gikk en tur med kamera da jeg kunne gå ut, og det var spesielle bilder jeg fikk på min tur gjennom byen. Se dem her, og la meg bare understreke at de er tatt på en hverdag, ikke en søndag.

Da det var gått ytterligere noen uker opprettet jeg et dokument der jeg noterte alt det positive jeg kunne trekke ut av den første tiden med lockdown og nasjonal dugnadsånd og smittevernstiltak som begrenset våre bevegelsesmuligheter. Jeg fikk aldri til å skrive noe klokt, men når jeg henter frem dokumentet nå ser jeg at denne perioden ikke var helt uten gleder. Brakkesyke- og Koronerulling-konsertene erstattet i en periode «ordentlige» konserter, og det var adskillig bedre enn ingenting. Ingrid Olavas tolkning av Alf Prøysens «Teddybjørnens vise» fikk meg til å grine i strie strømmer, og det var mildt sagt sjarmerende å se Sondre Lerche fikle med teknikken. Louien (tror jeg det var) blandet seg en ørliten drink hjemme i stua, Signe Marie Rustad spilte med moralsk støtte fra sønnens kosedyr Babayaga (?), og Odd Nordstoga fremførte sin fantastiske «Fatig ferdamann» offentlig for første gang.

«Konserten ble avlyst, men så skjedde livet», sa Kirsti Falch-Nilsen i Tidenes morgen på NRK P13. Jeg husker ikke hvilken konsert hun refererte til, men det var fint sagt, og hun hadde jo helt rett. Vi smilte til og pratet med vilt fremmede, vi ble flinkere til å spørre hverandre hvordan vi har det og var kanskje ærligere når vi svarte (vi sto jo alle overfor samme fiende, og da er det enklere), folk stilte opp for hverandre og hjalp der de kunne, og selv politikerne oppførte seg som om det var partipolitisk våpenhvile. At den ikke varte spesielt lenge kunne vel de fleste forutse, men hva med oss andre? Er vi der like mye for hverandre nå som i den første perioden? Det er vanskelig å si, men det er lett å se at pandemi og smittevernstiltak begynner å slite på noen hver. Alt i alt synes jeg heldigvis vi takler dette veldig godt. Kanskje er det fordi vi ikke mister håpet av syne at det går så bra?

Mange har spurt meg om jeg savner å reise, og det selvsagte svaret er et rungende «ja». Når det er sagt har det vært deilig ikke å reise så mye som i de mer intense periodene jeg har opplevd tidligere år. Det har gjort meg bedre i stand til å konsentrere meg om andre arbeidsoppgaver. Men hallo! Selvsagt ville jeg reist mer. Året startet med fine turer til Florida, Irland og Sør-Afrika, før det ble bråstopp. Da verden ble åpnet et kvarters tid i sommer, dro Helle og jeg til Italia som ble «grønt», og vi besøkte Napoli og øyene Ischia og Procida, samt et turisttomt Roma. Det var underlig å stå praktisk talt alene på Petersplassen og foran Trevifontenen, og knapt se et menneske i luksusbutikkene langs Via dei Condotti foran Spansketrappen. Det var en tydelig påminnelse om at det lille viruset rammer en hel verden.

Vi avsluttet også året på reise, men da innenlands. Tre overnattinger på nydelige Britannia Hotel i Trondheim og en natt på Røros Hotell i en by som var julepyntet, stemningsfull og som hentet ut av eventyret, satte et punktum som var langt hyggeligere enn vi kunne håpet på i et slikt drittår som 2020 har vært.

For mange har også 2020 vært et år for å ta opp hobbyer og forskjellige interesser. Helle og jeg gikk på italienskkurs i hele høst, noe vi ikke har kunnet gjøre tidligere da vi ville vært bortreist altfor mange kurskvelder, og for egen del har jeg også lært å bake. Ikke mye, men dog. Jeg har i alle år vært livredd for å prøve meg på gjærbakst etter mine mer enn 40 år gamle vonde minner fra skolekjøkkenet, men nå ser jeg den fryktløst i hvitøyet. Ha!

Hvis du mot formodning har lest så langt som hit, vet du nok også at du befinner deg på min blogg som i hovedsak er viet musikk. Hvis du tilfeldigvis også er artist eller musiker, har du kanskje fått det med deg når jeg har nevnt det ved tidligere anledninger, men jeg er nødt til å ta det igjen: Mitt liv som Erik er en non profit-geskjeft. Jeg tjener ikke fem flate øre på å skrive alt jeg gjør her, og det er snarere en utgift.

Dette som en forklaring på hvorfor jeg ikke skriver mer enn jeg gjør. All den tiden jeg bruker på å anmelde plater, høre på plater, lage lister, skrive mine betraktninger rundt ditt og datt her på Mitt liv som Erik, er tid jeg kunne brukt på inntektsbringende arbeid. Likevel gjør jeg dette, primært fordi jeg elsker musikk og vil formidle mine mange store musikkopplevelser til flest mulig. Musikkjournalistikk er det forsvinnende få som betaler for i 2020, så for å kunne opprettholde en viss trafikk på området har dette vært måten å gjøre det på. Jeg har også vært fast gjest i Malin Pettersens program Kåbbåi på P13 og kunnet snakke om nye og gamle favoritter i spalten «Månedens norske med Erik Valebrokk». Det har vært en sann glede, men nå er det slutt for både Kåbbåi og andre fabelaktige P13-programmer som Superstars og Grenitimen. P13 har fått stygge budsjettkutt fordi NRK vil prioritere podcasts for å tekkes ungdommen. Da er spørsmålet mitt: «Hva med alle oss som ikke er ungdommer?» Det er beviselig langt flere av oss, men alltid er det ungdommen – som jeg for øvrig ikke har et vondt ord å si om – det skal smiskes for. Etter 35 år i media har jeg hørt den visa ganske mange ganger.

En annen ting jeg har hatt gleden av i 2020 er å lansere Sanger fra kjøkkenbordet der jeg inviterer norske americanaartister til å spille akustisk fra kjøkkenet mitt. Det har resultert i fantastiske opptredener fra Sweetheart og Ida Jenshus som jeg trygt kan anbefale om du ikke har sett dem tidligere. Dessverre er også dette et kostnadsspørsmål. Det er mange slunkne bandkasser om dagen, så å be artistene dekke utgiftene er ikke lett. Foreløpig har heller ikke søknader om støtte fra forskjellige bransjeorganisasjoner ført frem, så vi får se om det blir mer på nyåret. La oss si det slik at jeg ikke har mistet håpet, men at jeg er litt usikker på hvordan jeg skal få det til.

Musikkåret 2020 har jeg som vanlig oppsummert i to lister der jeg har rangert de beste albumene og de beste låtene. Her er det så mye bra musikk at jeg dævver litt bare av å tenke på dem, så har du lyst på noen strålende nye musikkopplevelser kan du finne listene – selvfølgelig med vedlagt musikk i Spotify og Tidal – her:

De 50 beste albumene fra 2020
De 100 beste låtene fra 2020

Det er alltids noen surpomper der ute. Da jeg forleden delte en av disse listene i en gruppe på Facebook fikk jeg som kommentar at denne listen om ikke annet viser at 2020 var et drittår. Har du ikke noe pent å si, er det bedre å holde kjeft, er det mange som mener, og det er det nok av folk som burde bite seg merke i. Jeg er også beskyldt i en annen beslektet Facebook-gruppe for aldri å bedrive annet enn egenreklame da vedkommende tok det for gitt at jeg fikk masse penger for å blogge. På samme måte ble Christer Falck beskyldt for spamming da han skulle spre ordet om sitt utmerkede nye prosjekt Norske albumklassikere der han ved hjelp av crowdfunding prøver å tilgjengeliggjøre en rekke norske plater på CD. Jeg tror ikke jeg kjenner et eneste menneske som gjør mer for norsk musikk enn Christer Falck og alltid er der for alle andre enn seg selv. Du blir dessverre iblant upopulær ved å stikke trynet frem i tide og utide, og Christer er avgjort synlig. Men ærlig talt: Vi lever i en tid som setter oss alle på prøve, og i stedet for å skjelle hverandre ut, er det ikke bedre om vi prøver å være litt mer vennlig innstilt til andre mennesker?

Så 2021, hva har du å by på? Jeg aner ikke. Ting kan bli verre før de blir bedre, men vi har i det minste flere godkjente vaksiner på markedet, og flere vil komme til. De første sprøyter er satt, så får vi håpe at verdens konspirasjonsteoretikere og vaksinemotstandere blir motarbeidet på best mulig måte, som vil være at vaksinene faktisk virker. En annen god ting er at Donald Trump enten han vil eller ikke, forsvinner ut av Det hvite hus 20. januar, men hva som vil skje på vår hjemlige politiske arena tør jeg ikke spå noe om. Det er ikke lenge siden det var kul umulig å forestille seg at Senterpartiet ville være jevnstort med Arbeiderpartiet og Høyre på meningsmålingene, men det er altså situasjonen når vi går inn i valgåret 2021.

På musikkfronten vet jeg heldigvis at det vil bli bra. Musikken lar seg ikke stoppe. «Det er det ene positive med korona – at vi får god tid til å lage musikk», skrev den utmerkede artisten Solfrid Molland på en Facebookpost jeg la ut for noen dager siden, og selvsagt har hun rett. Det er så mange som skaper musikk av ren nødvendighet og sitt store uttrykksbehov, og når de ikke kan stå på landets – eller verdens – mange scener, har de om ikke annet mye tid til å skrive. Ikke dermed sagt at de tjener penger om dagen. La meg derfor – for ørtende gang – komme med en oppfordring om å gå på de få konsertene det er mulig å gå på, og ved anledning kjøpe en og annen plate. Alle de fantastiske artistene som er der for deg og meg trenger all den hjelpen de kan få i denne krevende tiden.

Jeg sender alle mine venner i musikklivet alt jeg kan av gode tanker og ønsker for året vi så vidt har krøpet inn i, og det samme gjelder alle dere jeg kjenner og er glad i innen øvrig kultur, bar- og restaurantnæring, reiseliv og andre bransjer som strever. Mange virksomheter vil dessverre forsvinne, mange livsverk vil gå tapt, men jeg håper og tror på en bedre fremtid for oss alle, utfordringene vi står foran til tross.

Godt nytt år!