Og jeg griner!
Jeg noterte meg for noen dager siden at Ingrid Olava hadde sunget en versjon av Alf Prøysens eviggrønne «Teddybjørnens vise» da hun holdt Koronerulling-konsert, og nå fikk jeg endelig hørt den.
Det er en fremføring som rører dypt inn i sjelen. Når Ingrid Olava synger Alf Prøysens kloke og dypt rørende sang, får hun tårene til å trille hos tilhørerne. Man skal muligens passe seg for å snakke på vegne av altfor mange andre, men blir du ikke rørt av denne opptredenen – eller sangen som sådan – har du et hjerte av is. Dette er noe av det fineste jeg har hørt på lang, lang tid, og en påminnelse om en sang jeg ikke hadde hørt på lenge. Takk, Ingrid, for at du har ført «Teddybjørnens vise» tilbake i livet mitt!
Det er ikke så mye jeg trenger å legge til her, annet enn å sitere det Ingrid selv skriver på Facebook-siden sin sammen med konsertklippet nederst:
Etter at overveldende 31 700 (!) folk tittet innom Koronerulling-konserten min for noen uker siden har jeg blitt kontaktet av flere som har etterlyst min versjon av Teddybjørnens vise. Veldig hyggelig!
Som så mange av Prøysens tekster slo dybden og alvoret i denne gamle slageren først innover meg ganske nylig. Sikkert fordi tidspunktet jeg synger den er når jeg skal vugge sønnen min i søvn, og da er jeg ofte så trøtt og hudløs at jeg egentlig helst vil legge meg, jeg også. Det har skjedd mer enn én gang at jeg har måttet bite meg litt i innsiden av kinnet og svelge noen tårer på vegne av de emosjonelle traumene teddybjørnen gjennomgår før han til slutt får sin Mariann.
Sangen har en slags jordnær magi ved seg, som så mye han skrev. Det slår meg igjen og igjen, historiene til Alf Prøysen er så rett frem, samtidig som det ligger store sannheter og blinker på dypet, som skatter jeg liksom aldri helt kan nå. Vel, synge de gamle Prøysenlåtene skal jeg i hvert fall gjøre til jeg blir gammal sjøl. Både for sønnen min og for dere!