Store gleder i lille La Rioja

Foto: Erik Valebrokk
Landsbyen Briones sett fra vinrankene til Vivanco. Foto: Erik Valebrokk

I La Rioja i Nord-Spania handler det meste om vin. Her får du vin både i maten og til maten, vindruer er dekorasjoner i fortausfliser og våpenskjold, skrømtene i barnebøker er vinlus og ikke troll, og den kuleste attraksjonen er å fly i varmluftballong over vinmarkene. Her er vin en livsstil og en levevei, en absolutt nødvendighet, og det hus i regionen som ikke har en egen bodega i kjelleren er ikke mye å spare på.

La Rioja er den minste av Spanias 17 autonome regioner som ligger på fastlandet. Balearene (Mallorca, Menorca, Ibiza og Formentera) har et marginalt mindre areal, men å komme seg rundt i La Rioja er vesentlig enklere. Med bil forserer du lett de i overkant av 5000 kvadratkilometerne på noen dager. Innbyggertallet er tilsvarende lavt; 315 794 ifølge tall fra 2016.

Foto: Erik Valebrokk

Selv føreren av varmluftballongen tar seg en støyt av cavaflasken. I La Rioja handler det ALLTID om vin. Foto: Erik Valebrokk

Men du vet hva du sier, de små gledene er ofte de største, og La Rioja er et eventyr av en region. I løpet av fire dager er jeg med på en reise som tar meg fra Michelinrestauranter til superenkle markedskafeer, opp i varmluftballong og senere til fots mellom de samme vinrankene jeg har sett fra oven, til pittoreske små landsbyer og videre til en av Spanias mest kjente matgater i hovedstaden Logroño, fra skiterreng til åpne sletter. Vi besøker en pensjonert lastebilsjåfør som har begynt å lage brennevin av høyeste kvalitet i garasjen, er innom en av områdets ledende osteprodusenter og stifter bekjentskap med en overivrig kjendiskokk før vi kroner turen med velgjørende vinterapi.

For å komme til La Rioja flyr du til Bilbao. Flyplassen ligger midt mellom Bilbao og San Sebastian, to byer som også er verdt å besøke, men det er en annen historie. På flyplassen leier du bil, eller blir som oss plukket opp av en sjåfør. Vår første overnatting skal finne sted i fjellandsbyen Ezcaray, et populært vintersportsted, men det er ennå høst og ikke et snøfnugg i sikte. Underveis kjører vi forbi vinmarker i glødende høstfarger. Innhøstingen er for det meste overstått, men ennå henger noen få drueklaser her og der. Det er de aller siste dagene av vinhøsten 2017.

Foto: Erik Valebrokk

Druer blir til vin. Det er gøy. Foto: Erik Valebrokk

Veien fra flyplassen går direkte sørover, ut av Baskerland og inn i La Rioja. Et pass gjennom de kantabriske fjellene fører oss inn i et av syv dalfører som er omkranset av i alt tre fjellkjeder. Den spesielle beliggenheten gjør at regionen er skjermet for mye ruskevær og gir klimatiske forhold som egner seg godt for dyrking av vindruer.

Før vi kommer så langt som til Ezcaray, og før vi skal snakke mye mer om vin, må vi nevne den lille byen Santo Domingo de la Calzada som er kjent for sin nydelige katedral. Det er det eneste gudshuset jeg har besøkt som holder seg med høns innendørs. Santo Domingo de la Calzada befinner seg på pilgrimsruten Camino de Santiago som ender i Santiago de Compostela i Galicia, og en legende vil ha det til at en tysk pilgrim ved navn Hugonell vandret med foreldrene sine og overnattet på et vertshus i byen. Han forelsket seg i vertshusdatteren som ikke gjengjeldte følelsene, men i stedet la et sølvkrus i bagasjen hans og beskyldte ham for tyveri. Den vanlige straffen for den slags var døden ved henging, og Hugonell møtte derfor en ublid skjebne.

Foto: Erik Valebrokk

Fra katedralen i Santo Domingo de la Calzada. Foto: Erik Valebrokk

Foreldrene fortsatte pilgrimsvandringen, og da de vendte tilbake fra Santiago de Compostela for å besøke sønnens grav fant de ham i stedet fremdeles hengende i galgen, men i live! Hugonell fortalte opprømt at det var Santo Domingo selv som hadde utført mirakelet og ba foreldrene gå til borgermesterens hus for å ta ham ned fra galgen. Da borgermesteren hørte hva foreldrene hadde å fortelle svarte han at “den gutten er like levende som disse to grillede kyllingene vi skal til å spise”. Plutselig ble kyllingene levende igjen, fikk tilbake fjær og nebb og begynte å klukke, og derfor er det til en hver tid levende kyllinger inne i katedralen.

Men nå, vin. Med fare for å generalisere: Viner fra La Rioja har gjerne ord på seg for å være tunge, robuste tanninbomber, lagret i lang tid på eikefat, og som garantert vil gi deg trøbbel dagen derpå. Disse eksisterer fremdeles, men i mindre grad enn før. Nye generasjoner vinmakere har forstått markedets ønsker om lettere, mer alkoholsvake viner som smaker mindre eik. De mest dyrkede druene på La Riojas mer enn 500 vingårder er tempranillo (røde viner) og berdejo (hvite).

5E0A0820 1024x683 - Store gleder i lille La Rioja

Vin og atter vin så langt øyet kan se. Foto: Erik Valebrokk

Det var tidligere helt normalt for en bodega å lagre rødvinene sine i 15-20 år og ofte lenger. Et ekstremt eksempel er en 1942 Vintage Gran Reserva fra Marqués de Murrieta som først ble sluppet i 1983, altså etter 41 års lagring. Der har du en bombe! I dag produserer de fleste bodegaer viner som kan drikkes vesentlig yngre, og toppvinene lagres gjerne fra mellom fire til åtte år før de sendes ut på markedet. Selvsagt finner du tradisjonalister som lagrer vinene lenger, men disse er i soleklart mindretall.

Vil du lese mer om vinene i La Rioja? Sjekk dette innlegget på HellesKitchen.

Med andre ord dør du ikke nødvendigvis av fyllesjuke etter en stor middag i La Rioja. Vi går hardt ut med en stor middag på restauranten El Portal del Echaurren i Ezcaray. Dette er en tostjerners Michelin-restaurant med lange og stolte tradisjoner og var faktisk den restauranten i hele La Rioja som først fikk en stjerne. Den ene etter den andre av chef Francis Paniegos retter bæres inn, og vi presenteres for de beste viner gjennom måltidet. I alt slurper og slafser vi i oss i overkant av 20 små og større retter, inkludert svinesnute. Den var ny! Konsistensen var litt myk og geléaktig, men smaken var god. Det er dog ikke noe jeg kommer til å etterlyse rundt på serveringssteder i fremtiden. Men vinene? Milde himmel, her var det mye godt!

Foto: Erik Valebrokk

Kjøkkensjef Francis Paniegos på El Portal har laget en smart liten “vifte” med smaksmenyen der han forklarer hver rett på hvert kort. Foto: Erik Valebrokk

Det skjer ikke stort i Ezcaray senhøstes, men om vinteren forvandles den lille landsbyen til et populært alpinsted. Det er neppe en konkurrent å snakke om for de berømte skilandsbyene i Alpene, men her i nærheten av Pyreneene er det også fine forhold. Jeg kan bare forestille meg hvordan den lille landsbyen forvandles om vinteren. Den ser nok ganske annerledes ut. Riktignok er skianlegget et kvarters kjøretur unna, i Valdezcaray, men jeg ser fint for meg at den karakteristiske byggestilen her i Nord-Spania kan få Ezcaray til å minne svakt om en alpelandsby.

Vi har begrenset med tid i selve Ezcaray, men vi får gått litt rundt. Blant annet besøker vi en smørblid slakter som lager sin egen chorizo, lomo og annen deilig spekemat. Vi er også innom et lokalt veveri som lager skjerf, pledd og forskjellige klær i alle kvaliteter.

Foto: Erik Valebrokk

Fine skjerf til en billig penge i Ezcaray. Foto: Erik Valebrokk

Hotellet vårt i Ezcaray heter Palacio Azcárate og selv om det kanskje ikke er mye til palass, er det utstyrt med store og deilige rom. Fra vinduet ser vi ned på et lite basseng som ganske sikkert er livsnødvendig midt på sommeren. Da er det helt andre temperaturer her enn dem vi opplever. Et annet overnattingssted i landsbyen er det “gastronimiske hotellet” Echaurren som også huser restauranten nevnt over. Der har de ikke bare Michelin-restauranten, men også en egen à la carte-restaurant med en fristende meny.

Foto: Erik Valebrokk

På besøk hos slakteren i Ezcaray. Foto: Erik Valebrokk

Selvsagt har Ezcaray også andre spisesteder, og vi får testet noen av rettene på Casa Masip (som også har hotell) neste kveld. Maten smaker godt og er vel tilberedt, men etter et kremmåltid som det vi ble servert på El Portal skal det mye til å hevde seg. Her er det mer på det jevne, for å si det sånn. Da er det adskillig mer schwung over La Cueva de Doña Isabela i den lille landsbyen Casalarreina der vi har spist lunsj tidligere på dagen. Skjønt landsby. Casalarreina ser i grunnen ut til å være mer som et litt forvokst veikryss enn en landsby, men folk kommer fra nær og fjern for å spise hos Doña Isabela. Det er forståelig.

Vi får en liten smaksmeny der spesielt en av rettene er uforglemmelig. Det er falsk risotto laget av akkar med dertil hørende blekk, silkemykt potetskum og noen puffede “pestoting”. Det smaker vanvittig godt og er den type rett man ikke helt klarer å summe seg etter. Blant annet følges den opp med noen grillede lammekoteletter, men selv ikke de klarer å hevde seg etter dette. Restauranten er ujålete og enkel, men med et kjøkken der det handler om gode, tydelige smaker og kun de beste råvarer. Yes, det er verdt turen!

Foto: Erik Valebrokk

Den ser kanskje ikke så innbydende ut, men dette var en av de beste rettene vi spiste under La Rioja-turen. Falsk risotto laget av akkar i blekk, dekket av potetskum og toppet med noen puffede “pestoting”. Latterlig godt! Foto: Erik Valebrokk

Mye handler om grønnsaker i La Rioja. Det er svært vanlig å starte et måltid med friske grønnsaker, og ingen steder er man mer opptatt av markens grøde enn i Calahorra. Dette er ansett som regionens grønnsakshovedstad, og byen kan sågar skilte med et eget grønnsaksmuseum. Dessverre er det kun spanskspråklig, men selv med skranglete spanskkunnskaper får du med deg mye. Ikke minst er det morsomt å se mannekenger med egne drakter laget av grønnsaker og grønnsaksrester rundt i museet, og en tur rundt i museet er generelt lærerikt. På enkelt vis ser du hva som dyrkes når, lærer om jordsmonn og så videre.

Foto: Erik Valebrokk

Det er kanskje litt vanskelig å vaske denne grønnsaksblusen. Foto: Erik Valebrokk

Omgitt av så mange gode grønnsaker vil du jo helst også smake på dem. Restauranten Chef Nino ti minutters spasertur fra museet ser ut som et gammeldags selskapslokale med et visst behov for modernisering, men når du får den første tallerkenen på bordet glemmer du alt annet. Et tidlig høydepunkt er en tartar der kjøttet er erstattet av de beste, søteste paprikaer du kan tenke deg. De kalles alegría riojana som direkte oversett betyr “glede fra Rioja”, og et mer treffende navn er ikke mulig å finne. Det stønnes kollektivt av glede rundt bordet, og den svært fargerike vertinnen La Juli nikker anerkjennende når vi slurper i oss hver bit.

Om det er hyggelig og uformelt her, er det ikke særlig høytidelig stemning det lokale markedet heller. Selvsagt er det de lekreste grønnsaker, men også alt annet du forventer å finne et slikt sted. Her får du også kjøpt med deg alegría riojana som gjerne er hermetisert. Et essensielt kjøp, tro meg! Aller mest moro på markedet er likevel den lille tapasbaren – eller pinchos som det heter her i La Rioja. Tapas eller pinchos (det heter pintxos i Baskerland) er enkelt og greit små retter og kan bestå av nesten hva som helst, all den tid man definerer begrepet som “liten porsjon”. Her møter vi lokalbefolkningen – stort sett menn litt oppe i årene – på hjemmebane. Hit kommer de for å treffes hver dag og sitter og sludrer og koser seg. De synes også det er hyggelig med gjester fra Norge, og en av de gamle mennene har tidligere importert torsk fra Ålesund som han kjenner godt.

Foto: Erik Valebrokk

Dette! Perfekt svor, det blir ikke mye bedre. Foto: Erik Valebrokk

På og under den trange bardisken står fat på fristende fat med små munnfuller av lykke. Vi smaker små blekksprutbiter på deilig toast, kylling rullet i deilig skinke og mye annet som er gøy, men aller størst jubel blir det når kokken plutselig dukker opp med et tårn av fleskesvor. Her er altså stablet den mest perfekte svoren fra ribba i lange strimler. De skjæres opp i små biter og serveres på en tallerken, og også her blir stønnene fra alle tilstedeværende svært hørbare.

En annen fin opplevelse er et besøk hos osteprodusenten Lácteos Martínez, en familiebedrift som ble startet av ekteparet Jesús Martínez og Justi González i 1961. I dag er det tredje generasjon som står for driften, og vi får omvisning og smaksprøver. Ostene heter Queso Los Cameros og kan trygt anbefales.

Foto: Erik Valebrokk

Osten fra Lácteos Martinez er verdt å kjøpe med hjem fra La Rioja-turen. Foto: Erik Valebrokk

Den største attraksjonen for matglade besøkende har jeg likevel spart til slutt. Glem alt av Michelinrestauranter og gi deg en av Spanias mest kjente matgater i vold, pinchosgaten Calle Laurel i regionshovedstaden Logroño. Det er her det virkelig skjer.

Logroño er en storby med mer enn 150 000 innbyggere, hvilket betyr at oppunder halvparten av alle innbyggerne i La Rioja bor her. Byen er aller mest kjent for området La Laurel, der Calle Laurel er den mest kjente gaten i et nett av matgater. Her går du fra pinchosbar til pinchosbar, spiser en munnfull og drikker et lite glass vin eller øl hvert sted. Barene er åpne både til lunsj og kvelds, og her er stemningen tidvis ellevill.

Foto: Erik Valebrokk

Det serveres mye god vin på Calle Laurel. Foto: Erik Valebrokk

Vi besøker Calle Laurel på dagtid, men det er lørdag og derfor bra med folk ute i gatene. Av alle flotte opplevelser i løpet av turen vår er kanskje denne den fineste. Her går vi fra sted til sted der hvert av dem har spesialisert seg på én ting, perfeksjonert gjennom mange år. Promillen øker i takt med hver munnfull så det gjelder å passe litt på og unne seg rikelig med vannpauser. Det er en grunn til at Calle Laurel bærer økenavnet La Senda de los Elefantes – elefantstien. Du ender på alle fire lik en elefant hvis du lar vinen ta overhånd. Turistkontoret i byen selger forresten egne billetthefter der du bytter en billett på hvert sted for en pincho og et glass. Smart opplegg!

Foto: Erik Valebrokk

På Blanco y Negro får du disse små skøyerne som skjuler velsmakende paprika og ansjoser. Foto: Erik Valebrokk

Første stopp er pinchobaren Blanco y Negro som har noen vanvittig gode minisandwicher (bocatita) med grønn paprika og ansjos. Uimotståelig, særlig når de ledsages av et glass duggfriskt lokal hvitvin.

Foto: Erik Valebrokk

Disse små skøyerne serveres på Blanco y Negro. Foto: Erik Valebrokk

Det er ingenting å utsette på Bar Soriano heller. Her serveres stekte sopp fylt med en hemmelig væske med goodies og toppet med en fersk reke på en liten toast. Kokken har gjort dette i 45 år (!), så da kan du bare forestille deg hvor god han er på dette.

Foto: Erik Valebrokk

Sopp. Så enkelt. Så godt. Foto: Erik Valebrokk

Neste stopp er baskisk. Bar La Universidad Pulperia er som navnet forteller en bar som serverer blekksprut. Her får du en pinchoversjon av den klassiske retten pulpo a la gallega som kort oppsummert er kokte poteter, blekksprut, olivenolje og paprikapulver. Det er en av mine desiderte spanske favorittretter, og det smaker nydelig, særlig med et godt glass cider som de selvsagt også serverer. Er det baskisk, så er det baskisk!

Foto: Erik Valebrokk

Slik skal cider helles. Foto: Erik Valebrokk

Gjengen vi møter utenfor Bar Sebas er strengt tatt i god gang med å snuble seg på elefantmanér gjennom dagen. Her er promillen vesentlig høyere enn de andre stedene vi har besøkt, men dette er vennlige og gjestfrie mennesker som byr på forskjellige smaksprøver. Vi holder oss likevel til det Bar Sebas kan best; tortilla de patatas (potetomeletter) og fylte paprikaer. Særlig sistnevnte er vanvittig gode, fylt med en blanding av farsert svine- og oksekjøtt.

På La Anjana har de et seriøst utvalg av lokale vermuter. Disse serveres til lekre toastbiter toppet med en skive tynnskåret svinefilet og enten foie gras eller blåmuggost. Jeg må innrømme at jeg går på en foie gras-smell her. Egentlig har jeg nulltoleranse for dette produktet som er et resultat av tvangsforing og av mange betraktes som dyremishandling, men jeg er svak i troen denne dagen. En unnskyldning til alle verdens gjess er derfor på sin plass. Jeg beklager!

Les også: De 25 beste spisestedene i Barcelona

Foto: Erik Valebrokk

Disse spinatbollene fra Letras de Laurel smaker ekte yum! Foto: Erik Valebrokk

Letras de Laurel driver med kroketter av forskjellig slag. Her får vi både friterte croquetas med spekeskinke og spinatboller med mandler og pinjekjerner. Begge er kjempegode. Det eneste som gjenstår nå er dessert, og den får vi hos Della Sera. Her handler det om iskrem av beste sort, til dels av det eksperimentelle slaget. Selvsagt serveres også en iskrem med smak av hvitvin. Det skulle bare mangle i en by der fortausflisene viser vindrueklaser.

Foto: Erik Valebrokk

José Luiz er nok litt for mye klovn og litt for lite kokk. Foto: Erik Valebrokk

Vel belåtne byr vi Calle Laurel adjø, men er tilbake på kvelden. Da er det enda mer liv her, men vi dropper en ny pinchosrunde til fordel for en “ordentlig” middag på den baskiske restauranten Cachetero Comidas. Her møter vi kjendiskokken José Luis Vicente Gomez med kallenavnet Txebiko. Han oppfører seg som en kjendis også og viser stolt frem den nyeste kokeboken sin, men er for å være ærlig litt mer opptatt av å være kjendis enn å briljere ved grytene. Cachetero Comidas er en populær restaurant med god mat, men det er mye morsommere og langt mer interessant å følge folkestrømmen langs Calle Laurel og de tilstøtende gatene, elefantgange eller ei.

Foto: Erik Valebrokk

Vinranker om høsten. Det er jo litt pent da. Foto: Erik Valebrokk

Rett utenfor landsbyen Briones ser vi vinranker på rekke og rad mot lave fjellkanter i bakgrunnen. De tilhører Vivanco som er både vingård og vinmuseum. Det er rett og slett et digert opplevelsessenter om og med vin, der du kan tilbringe timer på søken etter kunnskap. Her lærer du om vinens historie generelt og den lokale vinens historie spesielt. Vivanco-familien har vært her i mange og lange år, og stedet drives i dag av brødrene Rafael og Santiago. De har laget et omfattende senter jeg aldri har sett maken til i vinsammenheng, som er vel verdt et besøk. Det ble ikke tid til vinsmaking denne gangen, men det fikk vi heldigvis oppleve andre steder.

Foto: Erik Valebrokk

Du ser de fleste typer vinopptrekkere på vinmuseet til Vivanco. Foto: Erik Valebrokk

Jeg har tidligere skrevet om noe av det morsomste jeg har vært med på i hele mitt liv, en tur i varmluftballong 1500 meter over vinrankene vi kjører forbi overalt. Det er en fantastisk måte å se store deler av La Rioja på, med vingårder og små landsbyer over det hele. Du kan lese alt om det her.

Foto: Erik Valebrokk

Up, up and away… Foto: Erik Valebrokk

Selvsagt finnes en egen vinrute i La Rioja. Den tar deg potensielt innom så mye som 40 bodegaer, fra de helt store industrigårdene til de adskillig. Vi besøker to av de større, CVNE i “vinhovedstaden” Haro (der det hvert år arrangeres vinfestival der gårdene “slåss” mot hverandre og dynker hverandre i vin) og Ontañon i Logroño. Selv om begge driver på industrinivå er det lite å utsette på vinene deres. CVNE (uttales “cune”) ligger i området Rioja Alta og er representant for den gamle skolen med tyngre viner, mens Ontañon ligger i Rioja Baja. Dette er to av tre spesifikke deler av La Rioja. Den siste er Rioja Alavesa. Forskjellene i jordsmonn fra område til område gir egenart til vinene, så dette er vanlige klassifiseringer å forholde seg til.

Foto: Erik Valebrokk

Manuel hos Ontañon tar godt vare på oss. Foto: Erik Valebrokk

Det blir rester av vinproduksjon. Skall og kvist omgjøres eksempelvis i Italia til grappa og til marc i Frankrike. I Spania heter det aguardiente eller aguardiente de orujo. Det handler altså om å brenne sprit på det overskytende som ellers ville blitt kastet, og avhengig av drue og fremgangsmåte blir det forskjellig smak. Vi spør vår over gjennomsnittlig eminente sjåfør Fernando Fernández om han kjenner noen som driver med slikt. Å ja da, det gjør han. Naboen hans faktisk. Fernando tar en telefon, og vi har en avtale.

Vi svinger inn i den lille landsbyen Hormilleja der Ricardo Ayala lager sitt druebrennevin i garasjen. Men han sitter ikke og gnurer med et dårlig hjemmebrentapparat og lager halvveise varer. Ricardo, som er pensjonert lastebilsjåfør, har investert i det beste utstyret som er å få tak i, og etter mindre enn et års drift har han opparbeidet seg rykte som en virkelig feinschmecker. Vi ser orujoen hans igjen i en av Logroños beste vinforretninger, en butikk som virkelig ikke selger noe skvip, men kunne de beste varer.

Foto: Erik Valebrokk

Ricardo lager nydelig aguardiente de orujo på gamle apparater. Foto: Erik Valebrokk

Ricardo står stolt og glad foran destilleringsapparatet sitt og forteller om prosessen fra kvist og skall til ferdig brennevin. Han gjør det helt på “gamlemåten”, og viser oss videre inn i laboratoriet. Han bruker kun naturlige ingredienser og smaksetter sine forskjellige brennevinstyper med frukt, nøtter eller urter. Vi får smake et lite utvalg og kjøper med to flasker av hans Virgen del Cisne hjem til en slikk og ingenting; en “ordinær” Aguardiente de Orujo og en som er smakt til med te. Dette er “the good stuff”.

Før vi vender nesen hjem til gamlelandet og bort fra all denne vidunderlige maten og vinen skal vi oppleve ekte vinterapi. Det høres jo ganske deilig ut, eller hur? På veien til Balneario de Arnedillo, et gammelt kurbad i fjellene som tilbyr dette får vi det får oss at vi er i vaskeekte dinosaurland. Vi har nettopp sett TV-serien The Trip To Spain der Steve Coogan og Rob Brydon i en av episodene er i La Rioja og besøker et av stedene i regionen med fotavtrykk fra dinosaurer. I og rundt landsbyen Enciso er det avdekket hele 1400 avtrykk, og det er laget en egen dinosaurrute her. Kanskje ikke like kult som vinruten, men ikke dårlig heller.

Foto: Erik Valebrokk

De ser kanskje ikke helt levende ut, men det er ikke noe å si på størrelsen. Foto: Erik Valebrokk

Siden vi nå er rett ved Enciso tar vi en liten avstikker for å kikke på noen av avtrykkene, samt modeller av noen dinosaurer i en slags temapark uten apparater eller for den saks skyld inngangspenger. Dinosaurene bare står rundt i landskapet, og noen enkle skilt forklarer hva vi ser. Veldig gøy, og de fotavtrykkene er altså SVÆRE!

Foto: Erik Valebrokk

Ekte fotavtrykk fra en dinosaurus. Foto: Erik Valebrokk

Og så, til slutt på vår ferd gjennom La Rioja skal det altså vanke vinterapi. Hotellet og kurbadet Balneario de Arnadillo – oppkalt etter landsbyen av samme navn – er et i sannhet gammeldags sted, men så har det da også stått her i noen år. Siden 1847, for å være nøyaktig, og hotellet har ikke holdt stengt en eneste dag. Det ble pusset opp og modernisert i 2005, men ikke mer enn at du stadig får følelsen av å ha satt deg i en tidsmaskin når du kommer inn dørene. Slike steder lager de ikke lenger, og det er helt herlig.

5E0A1218 1024x683 - Store gleder i lille La Rioja

Det er både utendørs og innendørs bassenger på Balneario de Arnedillo. Foto: Erik Valebrokk

Her går alle rundt i morgenkåper og tøfler, på vei til eller fra et av de mange utendørs og innendørs bassengene, eller til de mange behandlingsrommene der du får alt av terapeutiske tilbud samt selvsagt alt av velvære, fra aromaterapi til manikyr. Men vi er her for å få vinterapi, og det er kanskje greit. Nå har vi hatt så mye innvortes omgang med de edle dråper at vi kanskje kan få et visst utbytte av litt utvortes bruk også?

Trodde vi. Jo da, du får en deilig massasje med oljer som blant mye annet også inneholder litt druesaft. Det primære innslaget av vin kommer dog etter massasjen. Da blir vi overlatt oss selv i et deilig badekar fylt av velduft og får et stort glass rioja i hånden. Ikke nok med det, massøren setter igjen vinflasken og gjør det klart at det er bare å forsyne seg. Det er bare å lene seg tilbake i det varme badet og sippe til vinen som smaker eksepsjonelt godt i slike omgivelser. Går det an å ha det så mye bedre?

Foto: Balneario de Arnedillo

Vinterapi er ordentlig behagelige saker. Foto: Balneario de Arnedillo

La Rioja er med andre ord mer enn tunge viner lagret i en liten evighet på eikefat. Det er en region som byr på fantastiske og varierte opplevelser, men jeg skal hilse og si det meste handler om vin. Det er det da heller ingenting i veien med. Det er bare å ønske god tur, eller som spanjolene sier det, buen viaje!

Foto: Erik Valebrokk

En av beboerne i Briones tar farvel. Foto: Erik Valebrokk

Les også: På gourmettur i Danmark

OBS! Jeg var invitert av det spanske turistkontoret.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *