Om ikke å hjelpe andre

Her er jeg på en båt utenfor Reykjavik. Jeg kan ikke så mye om Islands hovedstad, men på oppfordring deler jeg av det lille som er.

Jeg har vært reisejournalist i ti år, med alt det innebærer av erfaring i forhold til gode restauranter, strender, shopping og reisemål generelt. På spørsmål fra venner og kjente – og mange ukjente – om hvor de bør reise, bo, spise, bade og så videre prøver jeg alltid å være behjelpelig med et svar. I den grad jeg kan, selvfølgelig.

Det er ikke den samme holdningen du møter om du spør VGs Tonje Haabeth om råd. Riktignok er hun ikke reisejournalist og har så vidt jeg vet aldri vært det, men i et hjertesukk av en kommentarartikkel tar hun i dag et “oppgjør” med en venn av seg som var så freidig å spørre om hvor hun syntes han burde bo i Paris, siden hun hadde bodd “i en annen fransk by for 18 år siden”.

Haabeth påpeker som korrekt er at det nok ville være smartere å spørre internett enn henne, men påtok seg likevel å utføre oppgaven for sin venn med det som følge at hun anbefaler ham å bo i Le Marais. Jeg kunne slumpet til å gjøre det samme. Le Marais er en hyggelig bydel sentralt i Paris, og slett ikke det verste stedet å bo.

Men, skriver Haabeth videre, “han er langt fra den eneste som spør. Jeg kan for så vidt forstå hvor ideen kommer fra, jeg har bodd mange år i europeiske storbyer. Men det er altså 5-10-20 år siden, og det er mye som endrer seg på den tiden. Meg for eksempel.”

Hun skriver videre om en fortid som fattig student med begrenset budsjett og påpeker at både hun og stedene hun har bodd nok har forandret seg med årene. Kan det ikke imidlertid tenkes at Tonje Haabeth har venner som stoler på hennes dømmekraft, som synes hun er en bra dame som kan slumpe til å ha sammenfallende preferanser med dem selv? Jeg har veldig vanskelig for å forstå hvorfor hun fyrer seg opp over henvendelser av denne typen. Er det så plagsomt å bli spurt om råd og tips i egenskap av hva folk tror du – tydeligvis feilaktig – kan?

Jeg har garantert hjulpet alle dem som har henvendt seg til meg på jakt etter reisetips med vekslende hell. Ting jeg verdsetter høyt resonnerer ikke nødvendigvis like sterkt hos alle, og for mange vil mine tips være av liten eller ingen verdi. Men når folk faktisk spør meg før de googler “where to stay in Paris” tar jeg det som en indikasjon på at noen stoler på min kompetanse og erfaring og da faktisk dels legger egne beslutninger, tid og budsjett i mine hender. Jeg tar helst noen forbehold, men i den grad jeg kan prøver jeg å hjelpe. Det skulle bare mangle. Kan vi ikke gjøre såpass for hverandre, hvem er vi da?

I morgen reiser jeg en tur til Nord-Italia, og gjett om jeg kommer hjem derfra med nye, gode erfaringer! Og ja, jeg deler med dem som måtte spørre.

Les også: En studie i elitisme og fornærmelser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *