Solskinnsfylt drømmedag på PiP-fest

J49A7099 1050x700 - Solskinnsfylt drømmedag på PiP-fest
Gårsdagens høydepunkt var dagens første konsert. Hurra for Thea Hjelmeland! Foto: Erik Valebrokk

Dag to av Piknik i Parken 3.0 ble en udiskutabel suksess. I anledning første dag skrev jeg her på bloggen at festivalen nå er blitt småvoksen og usedvanlig trivelig, i går ble den fullvoksen. Det ble en del snakk i går om ikke Piknik i Parken nå er i ferd med å ta over posisjonen til Norwegian Wood noen hundre meter opp i Frognerparken. Som de fleste med en viss musikk- og festivalinteresse vil ha fått med seg var årets NW nedjustert til én dag på Sukkerbiten og ikke i Frognerbadet, med noe sånt som 2000 tilskuere og Wilco som headliner. Nå er jeg ikke ute etter å kritisere Norwegian Wood her, men bookingen var jo ikke på topp. Kanskje har heller ikke Piknik i Parken de aller største navnene på plakaten (Band Of Horses, Sivert Høyem, Damien Rice), men festivalen har derimot en gjennomtenkt profil litt på siden av mainstream som det nå viser seg at rundt 5000 publikummere er villige til å betale for. Så kommer ikke NW sterkt tilbake allerede i 2017, tror jeg dessverre det kan være takk og farvel. Piknik i Parken – PiP-fest – er kommet for å bli.

Topp stemning på dag to av Piknik i Parken. Det skulle bli mye mer mennesker utover dagen. Foto: Erik Valebrokk

Topp stemning på dag to av Piknik i Parken. Det skulle bli mye mer mennesker utover dagen. Foto: Erik Valebrokk

Det beste med en festival er ikke nødvendigvis de artistene du er kommet for å se, men de du ikke er kommet for å se, eller, sagt på en annen måte, de du ikke har noe forhold til eller har hørt. Gårsdagen ble litt sånn for mitt vedkommende. Som nevnt har ikke Piknik i Parken de største dragerne, men en underskog av mellomstore og små artister, og der finnes mye spennende.

Jeg ble fullstendig overrumplet over hvor bra Thea Hjelmeland er. En fantastisk artist. Foto: Erik Valebrokk

Jeg ble fullstendig overrumplet over hvor bra Thea Hjelmeland er. En fantastisk artist. Foto: Erik Valebrokk

For meg kom høydepunktet tidlig i går, med den aller første konserten. Thea Hjelmeland har gått meg fullkomment hus forbi til tross for at hun blant annet har vunnet en Spellemannpris og har gitt ut to fine album. Sånn kan det altså gå. Som jeg liker å si, det gis ut litt vel mye musikk til at man klarer – eller orker – å følge med så godt man skulle ønske var mulig.

Thea Hjelmeland tok meg enkelt og greit med storm. Hun er like deler performanceartist og singer/songwriter, og skriver låter som kommer innenfra og vil ut, om du forstår hva jeg mener. Pakket inn i fantastiske, rike arrangementer fremført av et firemannsorkester av ypperste klasse, står hun på scenen med en autoritet av de sjeldne, sjarm i bøtter og spann og en kraftfull stemme som resonnerer dypt i hjerte og sinn. Hun spiller både bouzouki, banjo og gitar og sikkert flere instrumenter også, og hele henne sitrer av musikk og formidlingstrang.

For en artist, og for en låtskriver! Sminket som en slags karikert mann, med hitlerbart og overdrevne øyebryn, samt litt annen kroppsdekorasjon på hender og hals, er hun et imponerende skue, høy, slank, kledd i sort og med helt lyst hår. Det er som om hun har tatt kontrastene i musikken også over i sin egen fremtoning, og dette bidrar ytterligere til helhetsinntrykket. Det er lite teater på scenen, men hun benytter en god del teatralske virkemidler i musikken, både gjennom det rytmiske og det vokale, og i måten låtene er oppbygd på. Fascinerende også å høre “Quererte” med samme tekst på både spansk, fransk, engelsk og Førde-mål.

Thea Hjelmeland ga jernet. Foto: Erik Valebrokk

Thea Hjelmeland ga jernet. Foto: Erik Valebrokk

Jeg fikk ikke notert navnene på alle musikerne annet enn at jeg så Matias Tellez var gitarist og at Morten Skage spilte bass. (Er det noen som har navnene på trommeslager og keyboardist, så send meg gjerne et PiP (!) så jeg får skrevet dem inn i denne omtalen. De var nemlig superkompetente og fortjener all honnør.)

Fra Thea Hjelmeland gikk det rett over i hip hop fra Iris Gold. Hun stilte med en diger afro, et like digert smil og hippierøtter fra Christiania i København. I dag er hun basert i London og virker å være en smule up and coming. Nå er ikke hip hop mitt fremste ekspertiseområde, så jeg skal unngå å trekke paralleller til andre artister – i ren frykt for å bli irettesatt, selvsagt – men det jeg kan si er at dette var riktig så deilige saker. Hun flettet blant annet inn Beatles/George Harrisons “Here Comes The Sun”, og det hviler mer solskinn enn som så over musikken hennes. Iris Gold leverte et kort, men fint sett til å bli glad av. Good times!

Det ble solskinnshiphop med Iris Gold. Foto: Erik Valebrokk

Det ble solskinnshiphop med Iris Gold. Foto: Erik Valebrokk

Nok et bevis på at man ikke følger med så mye som man nødvendigvis bør stilte på Hovedscenen da Iris hadde takket for seg. “Alle” jeg snakket med visste utmerket godt hvem svenske Daniel Norgren er og hadde sågar sett ham live ved flere anledninger, men for meg var denne kjempen av en bluesmusiker fra Göteborg bare et navn i mengden. Han er angivelig beskrevet som “den perfekte krysning av Tom Waits og Jack White”, men for meg var det lite Waits å spore, og desto mer White. Ifølge en kjenner jeg snakket med spilte Norgren ganske trad blues for inntil noen år siden, og har nå kastet seg hodestups inn i et singer/songwriter-landskap der han har funnet seg godt til rette. Kun akkompagnert av kontrabass og trommer, fikk Norgren også utløp for fantastiske gitarkunster, og satte seg bak pianoet for en låt og spilte trekkspill på en annen. Jeg elsket det jeg hørte og så, og vil med dette registrere meg som Daniel Norgren-fan, hvor nå man gjør det. Knall konsert!

Nu jävlar! Daniel Norgren kan spille gitar, for å si det forsiktig. Foto: Erik Valebrokk

Nu jävlar! Daniel Norgren kan spille gitar, for å si det forsiktig. Foto: Erik Valebrokk

Neste post på programmet var Bobby Hughes Experience som spilte opp til dans uten at noen danset. Det er jo litt synd at orkesterets vilt fornøyelige rytmefest ikke får folk på beina – særlig siden de også hadde men danser på scenen – men sånn er nå vi nordmenn. Bobby Hughes selv er som mange vil vite pseudonymet til Espen Horne – DJ, musiker og klesdesigner fra Fusa kommune – og var i noen år et svært hett navn i Bergens utelivsmiljø, noe han muligens er fremdeles for alt jeg vet. I 1999 ga han ut albumet Fusa Riot som ifølge PiPs nettsider er umulig å få tak i, og han hadde lovet å spille det i sin helhet i går. Jeg kan dessverre ikke si om det ble slik, men for en fest det var! Bandet var for anledningen utvidet med blant annet Jørgen Munkeby fra Shining, Mathias Eick fra Jaga Jazzist og David Wallumrød, og dyktigere gjeng er vanskelig å forestille seg.

Det var ren fest da Bobby Hughes Experience dro på med sin strålende instrumentale dansemusikk. Foto: Erik Valebrokk

Det var ren fest da Bobby Hughes Experience dro på med sin strålende instrumentale dansemusikk. Foto: Erik Valebrokk

Svenske Dungen derimot… Lange, monotone og ofte instrumentale låter som durer og går er kjennetegnet, og det er bare et band som ikke treffer meg. Jeg skjønner utmerket godt hvorfor mange synes denne kvartetten er svaret på aftenbønnen, men selv synes jeg bare det blir kjedelig. Derfor er det heller ingen vits i at jeg sier så mye mer om den saken. Sorry.

Gustav Ejstes i Dungen har fint hår, men musikken treffer meg bare ikke. Foto: Erik Valebrokk

Gustav Ejstes i Dungen har fint hår, men musikken treffer meg bare ikke. Foto: Erik Valebrokk

Da fikk jeg adskillig mer ut av å se Sevdaliza, en ung elektronikaartist fra Rotterdam, atter et nytt bekjentskap. Hun har en mildt sagt forførende sceneopptreden, og har lagt seg i et musikalsk landskap litt à la Emilie Nicolas. Dette er spennende arrangerte poplåter, vekselvis stemningsfulle og kraftfulle, og Sevdaliza har en stemme ut av en annen verden. For å si det slik, den bærer.

Sevdaliza er fra Rotterdam og sørget for gårsdagens mest forførende sceneopptreden. Foto: Erik Valebrokk

Sevdaliza er fra Rotterdam og sørget for gårsdagens mest forførende sceneopptreden. Foto: Erik Valebrokk

Kings Of Convenience var neste act på Hovedscenen, og vi fikk et sjarmerende og utsøkt melodiøst sett med låter fra alle duoens tre album. På grunn av begrensede fotoforhold fikk jeg ikke opplevd de første tre sangene fra “graven” foran scenen og jeg fikk ikke gått særlig mye nærmere i løpet av konserten, så jeg skal være forsiktig med å mene for mye. Det jeg hørte låt imidlertid veldig, veldig bra, akkurat som jeg hadde regnet med, men det ser unektelig litt rart ut med to små prikker på en så stor scene når du ser dem fra en viss avstand. Det til side, hvem lar seg ikke sjarmere av perler som “Toxic Girl” og “I’d Rather Dance With You”? Er det en ting som er sikkert så er det at Erlend Øye og Eirik Glambæk Bøe er i besittelse av solid melodisans.

Kings Of Convenience kan dette med sjarmerende popmusikk. Foto: Erik Valebrokk

Kings Of Convenience kan dette med melodiøs popmusikk. Foto: Erik Valebrokk

Californiabandet med det fantastiske navnet Allah-Las er en stilsikker kvintett som har fordypet seg i 60-tallets amerikanske psykedeliascene med en åpenbar gjeld til den klassiske samleplaten Nuggets. Det er imidlertid mer pop enn syre over bandet, men tenk deg en miks av Love, The Byrds og den nevnte Nuggets-samlingen, og du er sånn cirka i mål. Sjarmerende er vel det dekkende ordet her, selv om gårsdagens opptreden ikke tok helt av.

Miles Michaud i Allah-Las ser utspekulert kul ut, det skal han ha. Foto: Erik Valebrokk

Miles Michaud i Allah-Las ser utspekulert kul ut, det skal han ha. Foto: Erik Valebrokk

Dessverre fikk jeg ikke sett hele Sivert Høyems konsert, men det jeg fikk med meg indikerte at han leverte så det holdt. I kjent stil. Høyem med band er et fyrverkeri av en rock’n’roll-opplevelse, så jeg antar at fansen var happy.

Du kan være trygg på at det fløtter på seg når Sivert Høyem inntar scenen. Foto: Erik Valebrokk

Du kan være trygg på at det fløtter på seg når Sivert Høyem inntar scenen. Foto: Erik Valebrokk

For min del er jeg nå klar for en ny dag, ser opp mot en mørk og truende himmel og regnet som foreløpig faller lett. Jeg setter all min lit til at tordenguden og andre guder ikke lar det bøtte ned over oss på plenen foran Vigelandmuseet. Snakkes!

Les også: Rapport fra første dag

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *