Ny drømmedag på «Pipfest»

Dag 2 av Piknik i Parken var atter en suksess, med DET været, solide artister og topp stemning. Og kanskje noen musikalske feilslag, men sånn er det jo med festivaler. Alt passer ikke like godt for alle.

LES OGSÅ: Dag en av Piknik i Parken

Været kunne ikke vært bedre da vi ankom og bestilte hver vår ispinne fra geniale På pinne, som lager «skikkelig god is» kun basert på naturlige råvarer. Når du da setter deg med en deilig kakaois på den store plenen og venter på at Stein Torleif Bjella skal dukke opp som dagens første artist, kjenner du litt ekstra på at livet kan være veldig godt.

Og som han leverer! Som vanlig er Bjellas skråblikk på bygdelivets plagede voksne menn en, unnskyld ordvalget, fryd, å høre på. Akkompagnert av mulitinstrumentalist Geir Sundstøl og kontrabassist Eirik Øien introduserer Ål-gutten Bjella trioen som «Austlandets svar på Stray Cats». Om det er lite rockabilly å finne her, er det likevel ikke fritt for at låtene sitter som rakker’n i det tighte formatet. Her er både «Heidersmenn» og «Tvangsgutan Kompani», «Psykisk kan du vera sjøl» og «Helsing Judas», samt en helt ny låt de drister seg til å spille, og Bjella koketterer elegant når han takker for applausen etter å ha spilt «en sang uten refreng». Ekteparet Tor Egil og Mari Kreken fra trioen Darling West dukker også opp på noen låter, og Mari synger duett med Bjella i den latterlig fine «Romantikken gjer meg sjuk». Et deilig festivaløyeblikk.

En hyggelig barnebursdag med pølser og brus og kaffe ga oss en liten pause, men da vi var tilbake gikk vi først til Bymuseet der den glimrende artisten Anja Elena Viken (som ga ut det flotte debutalbumet Herfra til i morgen ifjor) skulle spille på den store uteplassen. Snakk om fine omgivelser! Dessverre ble det med to låter, inkludert en gnistrende «Født forbryter», av den enkle grunn at vi allerede på det tidspunktet hadde gått glipp av ti minutter av Villagers-konserten i borggården på Vigeland-museet, og det føltes som ti minutter for mye. Det er mer sannsynlig at Anja Elena Viken dukker opp på Parkteatret eller tilsvarende snart, enn at Conor O’Brien alias Villagers dukker opp i byen igjen med det første.

Det var en klok beslutning å gå til Villagers-konserten. Det ble for meg dagens desiderte høydepunkt. O’Briens sterke, intense, nedpå sanger om alvorlige temaer som prostitusjon, død og hvor vanskelig det er å være homofil i et homofobt Irland som nå omsider ser ut til å tillate ekteskap mellom personer av samme kjønn. Instrumenteringen er beskjeden, en harpist/keyboardist og en trommeslager som også spiller trompet – samtidig – samt O’Brien selv på akustisk gitar. Det er utrolig stemningsfullt og fint i den vakre borggården, og trioen takker for seg til trampeklapp. Kjenner du ikke Villagers fra før, bør du sjekke ut de tre platene, og kanskje særlig den ferske Darling Arithmetic med dypt personlige låter som «Courage», «Hot Scary Summer» og «Little Bigot», alle fremført i går. En fantastisk konsert!

Siden jeg ikke liker å være unødig negativ skal jeg la være å si så mye om norsk-svenske Postiljonen. Musikken deres er beskrevet som drømmepop og låt for så vidt ikke så aller verst, med to keyboards/computer-instrumentalister og en brukbart habil vokalist i Mia Brox. Svevende og til dels fin elektronika, som mot noens bedre vitende er sammenlignet med Cocteau Twins og Sigur Rós (lenger unna kommer du knapt i mine ører), men som ble skjemmet av en saksofonist som var både høyt og lavt og en gitarist som ikke akkurat var noen Carlos Santana for å si det slik. Hva Postiljonen hadde å gjøre på hovedscenen er for meg ubegripelig, konserten ble mer irriterende enn noe annet, og det var neppe hensikten. Men for all del, musikk er subjektive saker, og like lite som noen andre gjør det, sitter heller ikke jeg på noen fasit.

Dagens store overraskelse og utvilsomt best mottatte artist var Passenger. Han fulgte Postiljonen på hovedscenen, og for de som ikke vet det er altså Passenger et enmannsband, identisk med en ung brite som heter Mike Rosenberg som sikkert veldig overraskende for ham selv fikk en giganthit ifjor sommer med den nydelige balladen «Let Her Go». Rosenberg er en bereist gatesanger som har klart å ta steget fra gate og pubscener til større konsertscener og, som her, også festivalscener. Det er ikke vanskelig å se hvor han kommer fra. Dette er en mann som har vært vant til å jobbe knallhardt for å engasjere sitt publikum, og når han nå er kommet så langt har han blitt ufattelig dyktig i jobben.

Her får vi et forrykende show fra en mann som tydelig elsker det han gjør. Mike Rosenberg er født til å underholde, og selv om han kan virke som et merkelig valg for hovedscenen er det et godt valg. Rosenberg er både stand up-komiker og låtskriver, og han legger inn et par coverlåter – Bruce Springsteens «I’m On Fire» og Simon & Garfunkels «The Sound Of Silence» – for å sikre publikums fortsatte oppmerksomhet. Du vet han har gjort dette før. Han fikk også opp kompisen, australske Stu Larsen, en av artistene jeg hadde gått glipp av tidligere på dagen, for en kjapp gjesteopptreden som også ble en veldig sjarmerende stund. Dette var rett og slett en konsert til å bli i veldig godt humør av.

Ikke mange minuttene etter at Rosenberg hadde gått av scenen etter to ekstranumre (ikke veldig vanlig i festivalsammenheng) var det tid for Kaja Gunnufsens første opptreden på en god stund. I mine ører ga Kaja ut fjorårets beste norske plate, Faen Kaja, en samling sanger der hun åpnet dørene til sitt private univers som helt sikkert ga gjenklang hos mange, ikke minst urbane løkkajenter i 20-årene. Etter at hun ga ut albumet har hun blitt samboer og mor, så jeg antar at de nye sangene hennes vil kunne føre oss videre inn i hennes underfundige og kloke betraktninger. Under gårsdagens konsert spilte hun én ny låt, foreløpig navnløs, og hun var absolutt til å kjenne igjen. Kaja har også betydelige komiske talenter og introduserte både seg selv og musikerne og låtene sine med sedvanlig snert. Vi fikk en kort men fin konsert med «Faen ta», «Borghild», «Au», «Desp» og andre favoritter, kun med Kaja, gitarist og produsent Kenneth Ishak og bestevenninnen Stine.

Kveldens hovedattraksjon og sistemann ut var Michael Kiwanuka, den dyktige sanger/låtskriveren som debuterte med det nydelige albumet Home Again i 2012. Britiske Kiwanuka, født av foreldre fra Uganda, er sammenlignet med Bill Withers, Terry Callier, Richie Havens og andre kremfolk og beveger seg sømløst gjennom låter med både jazz-, soul- og rockreferanser. Han er på ingen måte den som hersker festivalscenen best og fremstår som litt usikker. Kan hende hadde han også fått med seg den enorme responsen Passenger fikk og hadde derfor litt ekstra nerver og prestasjonsangst. Tidvis virker han litt uinspirert, men vi får en veldig fin konsertopplevelse like fullt. Han har kun med seg en ekstra gitarist, bass og trommer, og DEN stemmen, og kvartetten loser oss gjennom favoritter som «Tell Me A Tale», «I’m Getting Ready» og «Home Again». Vi kan trygt kalle konserten godkjent og vel så det, men jeg tror Kiwanuka trives adskillig bedre på en klubbscene enn i dette for ham muligens overdimensjonerte formatet.

Og for å oppsummere: Piknik i Parken er en ordentlig fin festival. God stemning, god musikk, god mat, hyggelige folk, pent vær – hva mer trenger du da?