Rystende bra roman om slaveflukt

Colson Whitehead Foto: Madeline Whitehead
Colson Whitehead har fått et velfortjent gjennombrudd med romanen The Underground Railroad. Foto: Madeline Whitehead
The Underground Railroad Whitehead novel - Rystende bra roman om slaveflukt
Colson Whitehead
The Underground
Railroad

(Doubleday)
6 Stars
Colson Whitehead har fått sitt store gjennombrudd med The Underground Railroad. Hans sjette roman ble belønnet med de to gjeve amerikanske National utmerkelsene Book Award og Pulitzerprisen, og Barack Obama og Oprah Winfrey er blant bokens uttalte tilhengere. Det blir salg av slikt. Boken er nå oversatt til mange andre språk, også norsk. Kagge forlag har gitt den ut som Den underjordiske jernbanen, og uavhengig av om du foretrekker norsk eller engelsk – les den.

Du trenger ikke dykke dypere enn en gjennomsnittlig nyhetssending eller åpne en avis for å bli minnet om hvor grusomme mennesker kan være. Fra tidenes morgen har vi gjort vårt ytterste for å påføre hverandre smerte, lidelse og fornedrelse. Et moderne demokrati er heldigvis et skjørt, men forholdsvis effektivt middel for å unngå de groveste overtrampene og grusomhetene.

De forente amerikanske stater var fra dannelsen i 1776 til borgerkrigen brøt ut i 1861, langt ifra et moderne demokrati. Da uavhengighetserklæringen ble undertegnet var slaveri lovlig i alle de 13 koloniene. Sagt i klartekst var det altså slik at man som (hvit) amerikaner kunne eie andre mennesker, at en slave ble betraktet som eiendom. Og med egen eiendom kunne man gjøre hva man ville. Etter lovens bokstav var det ikke en forbrytelse hverken å mishandle eller henrette en slave. Slikt ble ansett som en naturlig del av slaveholdet, og innebar ikke straffeforfølgelse.

I The Underground Railroad møter vi slavekvinnen Cora som flykter fra bomullsplantasjen hun “tilhører” i Georgia. Colson Whitehead beskriver tortur, henrettelser og generell mishandling som en del av hverdagen, for ikke å snakke om det harde arbeidet Cora og de andre slavene aldri blir fri for. Når sjansen til å rømme byr seg griper hun den, mot bedre vitende. Den eneste som har klart å rømme fra plantasjen noen gang er Coras egen mor Mabel. Hennes flukt har antatt mytiske dimensjoner. Profesjonelle slavejegere, lynsjemobber og angiveri innebærer at det er ekstremt vanskelig å slippe unna til de slavefrie nordstatene. Det var her den gradvise avskaffelsen av slaveriet startet i 1783, og på bomullsmarkene i sør symboliserte ordet “nord” frihet.

Les også: Har Don Winslow skrevet årets pageturner?

Slavespørsmålet var som kjent så stort at det splittet nasjonen og endte i borgerkrig. Den tok livet av 750 000 soldater (ifølge nyere forskning) og et ukjent, men høyt antall sivile og slaver. I sør var økonomien avhengig av det gratis arbeidet slavene nedla, iallfall etter plantasjeeiernes syn. I stedet for å betale for arbeidskraft var det mer økonomisk hensiktsmessig å holde slaver, og avskaffelsen av slaveriet ville gi tapte inntekter. Så kynisk og så enkelt kan det sies. De menneskelige kostnadene av slaveholdet betydde altså ingen ting for grovt sett halvparten av den daværende amerikanske befolkningen. Glem heller ikke at amerikanerne var et folk på fremmarsj. De europeiske immigrantene fortrengte gradvis den indianske urbefolkningen, fra territorium til territorium, med vold og brutte traktater. Konsepter som medmenneskelighet og empati hadde trange kår.

I dette klimaet kan man bare forestille seg verdien av en slave. Utover det rent forretningsmessige – hvor mye profitt du kunne presse et menneske til å generere gjennom slavearbeid – var den lik null. En rømt slave kunne ikke regne med noen som helst nåde om han eller hun ble fanget. Risikoen var enorm, men det var en risiko mange var villige til å ta. Når menneskeverdet ditt er vurdert til null, er ikke det så rart.

Den underjordiske jernbanen var betegnelsen på et nettverk av gode hjelpere, som hjalp rømte slaver med å finne veien til nord. Med hemmelige ruter og skjulesteder hjalp motstanderne av slaveriet (på engelsk abolitionists) slavene til de frie nordstatene eller Canada. Colson Whitehead har begått et litterært grep der han skildrer den underjordiske jernbanen som en virkelig jernbane. På sin flukt nordover møter Cora stasjonsmestere og lokomotivførere som kjører henne gjennom underjordiske tunneler, stadig nærmere målet. Disse eksisterte ikke i virkeligheten, men den underjordiske jernbanen antas å ha ført mer enn 100 000 slaver til frihet. Ved borgerkrigens utbrudd var det likevel så mange som fire millioner slaver igjen i sørstatene.

Om Colson Whitehead har tatt seg noen friheter angående jernbanen, tror jeg dessverre ikke han smører fullt så tjukt på når han beskriver plantasjeeiernes grusomheter. Enkelte av scenene i romanen er knapt til å tro, men historien har lært oss hva mennesker er i stand til. Ondskapen er grenseløs, og The Underground Railroad er en påminnelse om hvor galt det kan bli.

Sjekk også: De 100 beste låtene fra 60-tallet

Cora tilhører plantasjen til Randall-brødrene som etter farens død får ansvar for hver sin del av plantasjen. Imidlertid dør den “snille” broren James etter kort tid, og hele plantasjen styres deretter av den “slemme” broren Terrance. Ikke bare er han totalt nådeløs, han er også grunnleggende sadistisk. En scene der han gjennom tre dager torturerer og til slutt brenner en rømt slave levende er noe av det mest rystende jeg har lest. Jeg avstår derfor fra å dele ytterligere detaljer. Med Terrance som eneveldig eier av bomullsplantasjen er “pisk og gulrot” blitt til utelukkende “pisk”.

Selv om hun vet så altfor godt hva som vil skje om hun blir fakket, er også motivasjonen for å rømme stor for Cora. Når den unge slaven Caesar vil ha henne med på et fluktforsøk lar hun seg overtale og legger ut på den dramatiske veien mot nord.

The Underground Railroad er like deler Gullivers reiser og Cold Mountain, en farefull ferd gjennom slavestatene med slavejegeren Ridgeway hakk i hæl. For Ridgeway er det en personlig fornærmelse at Cora har rømt. Han føler at han feilet den gang Coras mor klarte å rømme, og det skal ikke skje to ganger at han mislykkes i å fange en slave på flukt.

Dette er en roman som fortjener all den heder den er blitt til del. Colson Whiteheads forrige roman var science fiction/horror-øvelsen Zone One (2011), og hans øvrige produksjon er helt andre ting igjen. Jeg har ikke lest noen av dem, men noterte meg for noen dager siden at Tronsmo Bokhandel i Oslo (også kjent som verdens beste bokhandel) har de fleste av dem inne om noen er interessert. Les iallfall The Underground Railroad – du vil få en stor leseopplevelse.

Sjekk også: Perfekt musikk for en stille søndag

La meg avslutte med å nevne at slaveriets tidsalder på ingen måte er forbi. Den dag i dag eksisterer det i forskjellige former, for indiske og filippinske arbeidere i gulfstatenes turistnæring, trafficking og sexslaveri over store deler av verden, hos IS og tilsvarende grupperinger i Midt-Østen og Afrika, og veldig mange andre steder. Senest i går kveld kom jeg over denne nyhetsartikkelen hos VG Nett om en britisk modell som holdt på å bli solgt som sexslave på det mørke nettet. Jeg finner nesten ikke ord.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *