André Franquin
«Den samlede Viggo»
(Egmont Publishing)
[usr 6 text=»false»]

I dag er det nøyaktig 60 år siden den belgiske tegneserieskaperen André Franquin introduserte sin hovedfigur Viggo (på fransk Gaston Lagaffe) for ukebladet Spirous lesere. Gjennom mer enn 900 gags (for det meste halvsider og helsider) skapte Viggo små og store katastrofer i redaksjonslokalene til Serieforlaget, et forlag som åpenbart er identisk med Dupuis som ga ut Spirou. (Spirou, på norsk Sprint, var bladets hovedserie. Sammen med Tintin, der Hergés serie Tintin selvsagt var hovedfigur, var dette datidens ledende tegneserieblad i Frankrike og Belgia.)

Introduksjonen av Viggo 28. februar 1957 var en enkeltstående tegning av en velkledd ung mann med tversoversløyfe stående i døren på vei inn til Spirous redaksjonslokaler. I de neste ukene dukket det opp flere tegninger av den på det tidspunktet mystiske figuren i bladet, uten at disse var ledsaget av tekst av noe slag. Tversoversløyfen forsvant med en gang, og allerede den tredje tegningen viser ham slik vi kjenner ham så godt; med grønn høyhalset genser, bustete svart hår og en karakteristisk potetnese. I starten var Viggo likevel bare en figur uten serie. Det gikk et par år før de ukentlige halvsideshistoriene begynte å publiseres. André Franquin tegnet og skrev omkring 400 halvsides serier med Viggo før han i 1966 gikk over til helsidesformatet som han var mer eller mindre tro mot frem til panel nummer 906 i 1996.

Den aller første tegningen av Viggo, publisert 28. februar 1957 i bladet Spirou.

I forbindelse med 60-årsjubileet har det norske forlaget Egmont endelig gitt ut den definitive luksusutgaven av Viggo i komplett samlet form. Forlaget gjorde noe tilsvarende i anledning 50-årsjubileet for ti år siden, men da i nedskalert versjon. Hele sulamitten ble da samlet i syv bind i forminsket format, plassert i en boks eller samlekassett, om du vil. Nå er alt trykket i fullformat (litt større enn A4) på nydelig matt papir, i fire tykke bind og plassert i en solid samlekassett. Hver bok inneholder oppunder 200 tegneseriesider, i tillegg til et omfattende artikkelmateriale som forteller både historien om Franquins liv og karriere, og historien om Viggo parallelt.

Les også: Skrues liv og levnet i nydelig samleutgave

Opprinnelig er det kommet totalt 19 Viggo-album på norsk, de fleste i flere opplag. Første rene Viggo-album i Norge ble utgitt i Trumf-serien i 1974 (nr. 22, Skøyer Viggo i spøk og spetakkel), en albumrekke som også blant annet rommet hefter med Tim og Thomas, Gamle Nick, Blåjakkene, Atilla og selvsagt Sprint, også tegnet av Franquin. Første gang jeg stiftet bekjentskap med Viggo var i Trumf-album nr. 19, Sprint-albumet For et sirkus, hvor man strengt tatt kunne stille spørsmålet om det var et Sprint-album med gjesteopptreden fra Viggo eller omvendt. Den 22 sider lange historien For et sirkus (senere kjent som Et fantastisk sirkus) utspiller seg i redaksjonslokalene til Serieforlaget og handler om at Viggo til Sprint og ikke minst Kvikks store fortvilelse har kjøpt tre sjimpanser fra et sirkus som er gått konkurs.

Selv om Viggo er en katastrofe for sine omgivelser kan eksperimentene like gjerne gå utover ham selv.

Men hvem er så Viggo? Det ble raskt etablert at han dukket opp i redaksjonen som kontorbud og bare ble værende, uten andre oppgaver enn å skjøtte posten og arkivet, noe han på ingen måte er i stand til. Han er en notorisk latsabb og unnasluntrer, og når han ikke sover for å unngå arbeidet, jobber han desto mer intenst med sine mange livsfarlige oppfinnelser. I løpet av de nesten 40 årene Franquin produserte Viggo klarte ulykkesfuglen å sprenge vekk hele etasjer av redaksjonsbygningen, om ikke hele bygget ble lagt i ruin, og han mørkla ikke bare hele kvartaler, men hele byen om det skulle være, alt i nysgjerrighetens og/eller vitenskapens tjeneste. Antagelig mest det første, ettersom de akademiske tilbøyelighetene hans strengt tatt er helt fraværende.

I begynnelsen var Kvikk (sidekicken til Sprint) seriens andre hovedperson, den utilsiktede målskiven for Viggos mange påfunn. Vi skal for all del ikke glemme at Viggo ikke har noe slemt ved seg, han er bare eksepsjonelt klumsete, og hans utallige lyse ideer krever naturlig nok sine offer. Da Kvikk ble tegnet ut av serien, ble en viss Plommesen forfremmet til redaktør og overtok dermed også offerrollen.

Totalt 101 ganger forsøker Kvikk og senere Plommesen å få underskriften til forretningsmannen herr Parker på kontraktene, og det går like dårlig hver gang.

Seriens kanskje aller morsomste biperson er forretningsmannen herr Parker. Han dukker opp første gang i Viggo-panel nummer 109 og er med i totalt 101 gags, om jeg har klart å telle riktig. Vitsen er nesten identisk fra gang til gang, men alltid like hylende morsom: Herr Parker skal undertegne de etter hvert mytiske «kontraktene» med Serieforlaget, først med Kvikk som ansvarlig, deretter Plommesen. Hver eneste gang går det i vasken, og så å si alltid forlater herr Parker det mislykkede møte i vilt raseri, sprutrød i ansiktet, om han da ikke er slått i svime eller sitter i lotusstilling. Det er selvsagt Viggo, direkte eller indirekte, som har skyld i at det hele tiden går galt, og selv de få gangene kontraktene faktisk blir underskrevet inntreffer en eller annen ulykke som gjør at de går i stykker eller at herr Parker river dem i småbiter.

En kanskje enda mer hyppig bifigur i serien er konstabel Strøm, en ordentlig regelrytter av en parkeringsvakt og trafikkonstabel, som gjør alt han kan for å bøtelegge Viggo når han parkerer den forurensende skramlekjerra si. Som regel er det imidlertid konstabel Strøm som kommer dårligst ut, spesielt når Viggo tar opp kampen mot de forhatte parkometrene som den gode konstabel ser ut til å elske høyere enn alt annet i livet.

Viggofonen har forårsaket mang en katastrofe.

Her som ellers kjenner Viggos kreativitet ingen grenser, og blant hans mange påfunn og oppfinnelser for øvrig kan vi nevne verdens første innendørs utforløype i trappegangen på forlaget, en ballong festet til eksosrøret på bilen som skal samle opp alle de miljøskadelige utslippene, en elastisk huske, en «elektronblitz» som er fem ganger sterkere enn den du får kjøpt i butikken, verdens minste radiostyrte jagerflymodell, et sprinkleranlegg som reagerer øyeblikkelig på ALL varme, verdens største biljardbord og til og med en tidlig airbag. Men hans aller fremste oppfinnelse er likevel Viggofonen, et fryktinngytende musikkinstrument som ser ut som en overdimensjonert krysning av en harpe og didgeridoo som blant annet er i stand til å bryte lydmuren, rive tapeten av veggene og få murpussen til å rase. Han har også en forkjærlighet for ymse lokkefløyter som skaper mang en uventet situasjon.

Les også: Jubileumsutstilling med Corto Maltese

De fleste kan selvsagt betakke seg for Viggos mange påfunn, men utrolig nok får han aldri sparken fra redaksjonen, regelmessige katastrofer til tross. Men han har også noen på side. Den ene personen som betingelsesløst beundrer alt han er gjør er frøken Janne som han har en liten flørt gående med, og Julius-fra-Smiths-ovenfor er Viggos gode venn og «medunnasluntrer». Han holder dessuten dyr, ikke minst måken og katten som steller i stand sine egne katastrofer på kontoret. Viggo har nemlig et stort hjerte som banker for dyrene og naturen, og når måken gjør ham oppmerksom på hvor mye han forurenser med bilen sin skammer han seg.

André Franquin skapte med Viggo en figur som bare var hans etter å ha tegnet Sprint og co. i en årrekke. Riktignok skapte han den fantastiske bifiguren Spiralis fra Palombias dype jungel og skikkelser som greven av Champignac og vitenskapsmannen Zorglub, men han overtok serien fra Jijé i 1946, og den var aldri «hans», til tross for at han er ansvarlig for alle de klassiske Sprint-historiene. Med Viggo sto han imidlertid helt fritt og kunne skape sitt eget univers, begrenset som det likevel var, for det meste til Serieforlagets redaksjonslokaler og gaten utenfor der konstabel Strøm står med fløyte og politikølle.

Konstabel Strøm går på smell etter smell, men gir seg ikke i kampen for å opprettholde regelverkene.

Franquin hadde en enorm påvirkning på andre tegnere, også norske. I hvert sitt forord i de fire bøkene i denne boksen skriver Frode Øverli, Arild Midthun, Tore Strand Olsen og Karstein Volle om hvordan Viggo og Franquin inspirerte dem. Spesielt i tilfellet Midthun og hans tidlige serier Sirkus og Truls og Trine ser vi tydelig hvordan Franquins strek var viktig for den unge tegneren. I starten var Viggo en enkel og «ren» serie med et forholdsvis beskjedent detaljnivå, men dette endret seg kraftig, og Franquin forbløffet etter hvert med en detaljrikdom som trygt kan kalles voldsom, og det er særlig dette vi ser i Midthuns serier. (I rettferdighetens navn skal det legges til at han også er tungt inspirert av Asterix-tegner Albert Uderzo.) Etter hvert laget Franquin også en gag i gagen med signaturen sin som også var en vits i seg selv, og hans mange kreative lydord – på tegneseriespråk onomatopoetikon – var trendsettende.

Å lese gjennom mer enn 900 Viggo-vitser på nytt har vært en udiskutabel glede, og mange av de spinnville episodene her er rett og slett hysterisk morsomme. Jeg har ikke lest Viggo på mange år, og om jeg ikke er direkte forbauset over fremdeles å le av det ulykksalige kontorbudets mange «hyss», er de likevel morsommere enn jeg hadde trodd. Her kommer latterkulene brått og ofte, og jeg satser på at det er noe sant i at en god latter forlenger livet. I så fall ligger jeg nemlig godt an. At alle historiene også er samlet i en så lekker utgave som denne skader ikke akkurat heller. Nå står Den samlede Viggo av Franquin akkurat der den skal, på en hedersplass i bokhyllen.

Frøken Janne er i det amorøse hjørnet.