Mine “julefavoritter” – Rune Berg

Rune BergPhoto 4 1050x700 - Mine "julefavoritter" - Rune Berg
Hedersmannen Rune Berg har skrevet noe sånt som halvparten av memoarene sine for å fortelle om sine julefavoritter som ikke er julesanger, og hvert ord er verdt å lese. Foto: Ronnie MAG Larsen

“Wow”, var min umiddelbare reaksjon etter å ha lest hva Rune Berg har skrevet, og jeg håper flere vil si noe lignende. Dette er nemlig Saker. Med stor, eventuelt kjempestor S. Den pågående serien der jeg har invitert en haug artister til å dele sine favorittjulelåter har vært – kort oppsummert – en dundrende suksess med en oppslutning jeg bare hadde kunnet drømme om. Men det er likevel en kjensgjerning at de mange kule artistene som har stilt opp har gått til verket med varierende grad av seriøsitet. Noen har skrevet svært kort, andre igjen lenger. Ingen har imidlertid skrevet så langt som Rune Berg, og uten å fornærme noen vil jeg vil si at ingen har skrevet så godt som ham heller. Han er med dette innlegget godt i gang med sine memoarer, og bare så han vet det: Jeg vil lese resten også!

Rune er kjent som primus låtskrivermotor og medlem av The Margarets, Number Seven Deli og nylig Giske, bestående av tre av fem Margarets-medlemmer (les min anmeldelse av debutplata her), oppkalt etter øya alle medlemmene stammer fra. Man kan si mye mer om Rune. Han har sin egen produsentvirksomhet i sitt eget studio Lydbroderiet – som han for sikkerhets skyld har bygd sjæl – og i løpet av året har han blant annet produsert plater med Asbjørn Ribe, Rudi Myntevik, Benny Borg og Dylan Mondegreen. De to sistnevnte kommer først ut i 2016, og jeg gleder meg til begge. Det skal også legges til at Rune er en til de grader hyggelig fyr og at han har gitt ut en soloplate for noen år siden – Hølå – som også er veldig fin – akkurat som alt annet han er borti.

Dette er Daniel Kvammens favorittjulelåter

Men Rune har meninger om julesanger og har valgt å gjøre sin egen vri på dette med å ramse opp sine favoritter. De er nemlig ikke julesanger i det hele tatt, men sanger som for ham bestandig vil være knyttet til høytiden vi skal inn i. Dette har han altså  skrevet så godt og sterkt personlig om at jeg reagerte med mitt lille “wow”, og i stedet for at jeg skal kludre til ting, er det nok best å la mannen selv få overta. Jeg skal bare ha nevnt at nederst på siden finner du de fleste av sangene han har valgt ut i Spotify- og Tidal-lister. God fornøyelse, og med det setter jeg over til Rune:

Ikke alle julesanger er julesanger. Sånn på ordentlig. Noen julesanger er bare sanger. Men de kan likevel sette oss i julestemning. I alle fall i en slags julestemninglignende tilstand. Dette er en liste over mine personlige favoritter blant julesangene som ikke er julesanger.

For de som av og til ser på TV, lytter til radio, går i gater, handler i butikker, sjekker ut ting på internett, følger barna sine på årsavslutninger eller ringer bedrifter med telefonkø, kan det saktens bli nok julemusikk etter hvert som man nærmer seg desember. Tilfanget av ny julemusikk er helt ubegripelig, og det er ikke lenger bare tilårskomne artister med blikket på bunnlinja i årsregnskapet som våkner til liv ved årets slutt. Alle vil ha en bit av julekaka.

Her kan du høre favorittjulesangene til Tom Roger Aadland

Og bare så det er nevnt, jeg har selv tatt lodd i dette julelotteriet med en trist vise om ensomme folk som er ekstra ensomme rundt juletider. Et yndet tema for artister med et “alternativt” blikk på jula.

Noen bruker musikken til å komme med sjokkerende påstander om julenissen, som at han er slem, ikke-eksisterende eller homo. Og så har vi partyjulemusikken, gjerne modellert etter A Christmas Gift For You by Phil Spector. Vi har countryjulemusikk, erotisk musikk fra damer i bittemå julenissedrakter, world music-julemusikk, klassisk julemusikk, indiejulemusikk, elektronikajulemusikk…

Det synges salmer med en nærmest påfallende inderlighet, og rundt om i hele artist-Norge jobbes det knallhardt med å glatte ut og blankpolere de få kantene som fremdeles finnes i det tradisjonelle julerepertoaret. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette enn å konstatere at jula tydeligvis engasjerer artister og låtskrivere mer enn nesten noe annet tema. Og at ikke ett eneste menneske i vår del av verden skal risikere å måtte gjennomgå årets siste måneder uten å få hver eneste celle i kroppen gjennomdynket – eller waterboardet, om du vil – av julemusikk.

Mitt bidrag til å prøve å skape en ørliten pustepause er å snike inn ti sanger som egentlig ikke har noe som helst med jula å gjøre på listen over mine ti julefavoritter. Ikke det mest rampete som har skjedd i musikkhistorien, kanskje. Og riktignok setter de meg i julestemning, men det er av såpass personlige grunner at det forhåpentligvis ikke har overføringsverdi for noen andre. I motsatt fall beklager jeg.

Sjekk ut listen til deLillos-gitarist Lars Lundevall her

“Fall On Me” (R.E.M.):

Jeg vokste opp på den lille øya Giske på Sunnmøre. Da jeg var liten sa man at det bodde cirka 610 mennesker der. Vi hadde både butikk, bank, postkontor og en kiosk, men dette ble nedlagt i tur og orden i kjølvannet av at øya ble knyttet til fastlandet på slutten av åttitallet. I desember var det faktisk ikke bare én butikk, men to, på den bittelille øya. For da hadde nemlig Trygve-buda juleåpent.

Platebutikk hadde vi ikke, men Trygve-buda hadde noen kassetter. Utvalget var ekstremt snevert, men til gjengjeld hadde de ganske mange av hver tittel. Så vidt jeg husker var det snakk om tre stykker, John Lennon og Yoko Onos Milk and Honey, George Harrissons Gone Troppo og R.E.M.s Lifes Rich Pageant. Ikke akkurat karrièrehøydepunkter for noen av artistene (kanskje bortsett fra Yoko), og de må ha vært på billigsalg, for jula 1986 hadde jeg som tiåring råd til å kjøpe alle sammen. Kassetten som ble desidert mest spilt av de tre var Lifes Rich Pageant, og favorittlåten min derfra var “Fall On Me”. fin syntes jeg den var at den fikk være åpningslåten på kassetten jeg tok opp til bestemor den jula.

R.E.M. var del av Rune Bergs musikalske oppvåkning.

R.E.M. var del av Rune Bergs musikalske oppvåkning.

“There Is A Place In Hell For Me And My Friends” (Morrissey):

Jeg brukte pengene jeg fikk til konfirmasjonen min på å kjøpe et stereoanlegg. Samme dag som anlegget var i hus kom Alex, søskenbarnet mitt, med Kill Uncle av Morrissey. Han var fanatisk Morrissey-fan, og visste at jeg kom til å lytte uforholdsmessig mye til denne gaven, siden jeg nettopp hadde fått med CD-spiller og ikke hadde en eneste CD.

Senere på året hadde jeg spart nok til å kjøpe Aoxomoxoa av The Grateful Dead, så jeg hadde litt å variere med, men jeg tror jeg trygt kan si at jeg kan Kill Uncle utenat ennå. Jeg hadde riktignok ganske mange kassetter, så jeg hørte på annen musikk innimellom, men det var så ubeskrivelig mye kulere å spille CD-er.

Selv om jeg etter hvert fikk til å like alle låtene på Morrissey-plata, falt det meg ekstra lett å elske “There’s A Place In Hell For Me And My Friends”. Denne låten (og “St. Stephen”) ble soundtracket til høsten 1991, og ettersom jeg hadde maksimal uttelling på å ta den med på en utrolig viktig opptakskassett den jula, er det umulig for meg å høre den uten å kjenne duften av mandariner og kongerøkelse. Og suksess!

“Why Worry?” (Dire Straits):

Det aller første bandet jeg spilte i het Blue Powder. Jeg var vel ca tolv-tretten år, og yngst. Så jeg endte opp med å spille bass. Vår første spillejobb var som oppvarmingsband for et lokalt danseband på det lokale klubbhuset hjemme på Giske. Veldig lokalt, og fallhøyden kunne vel knapt vært lavere. Likevel sov jeg nesten ikke, spiste nesten ikke og hadde ikke sjans til å tenke på noe som helst annet enn denne konserten. Uke etter uke gikk jeg rundt med en tung stein i magen, og det var ikke på grunn av de elendige tentamensresultatene. Jeg hadde aldri grudd meg så mye til noe før, og tiden kunne ikke gått saktere om den stoppet.

Konserten skulle være lørdag 19. januar, plakatene var hengt opp, alt var klart, men så tar historien en aldeles forbausende retning. For ikke å si tragisk.

Torsdag 17. januar dør Kong Olav. Intet mindre.

Dermed måtte konserten utsettes. Og jeg fikk enda en uke å grue meg på. Situasjonen var uutholdelig, og etter dette husker jeg faktisk ingenting. Alt gikk i svart. Men jeg har et sterkt minne fra en av øvingene frem til denne konserten:

Det var kveld, vi hadde lært oss alle låtene vi skulle spille, men så var det noen som foreslo en låt som het “Why Worry” av Dire Straits. Jeg hadde aldri hørt den før, men keyboardisten hadde skrevet ned akkordene, og vokalisten kunne melodien.  Den fantastiske følelsen av å mane frem den låten, på en måte ut av intet, bare basert på noen bokstaver på et papir, kommer jeg aldri til å glemme. Selv om jeg egentlig syntes låten var klissete og Dire Straits var et band jeg nødig ville assosieres med.

En meget yngre Rune Berg under lydprøven til The Margarets' aller første konsert, på Valderøy ungdomsskule 29. desember 1991. Foto: Privat

En meget yngre Rune Berg under lydprøven til The Margarets’ aller første konsert, på Valderøy ungdomsskule 29. desember 1991. Foto: Privat

Her er alle de andre som har bidratt med sine favorittjulelåter samlet

“Canon and Gigue in D” (Johann Pachelbel):

Romjula 1991 spilte vi vår første konsert med The Margarets. Vi hadde laget ca 30 låter på det knappe året vi hadde eksistert, og vi klinket like godt til og spilte dem alle sammen denne utrolig langvarige kvelden i gymsalen på Valderøy ungdomsskule. Vi så oss til og med nødt til å legge inn et kvarters pause midtveis i programmet . For å heve konserten til noe mer enn bare en helt vanlig kjempelang konsert tok vi noen grep. Blant annet hengte vi opp alle de fineste skjortene våre i taket foran scenen som pynt. Dessuten brukte både jeg og perkusjonisten hvitt pudder og lipgloss med bringebærsmak denne kvelden.

Men det eneste tiltaket som vi tok med oss videre, og som ble gjort om til et fast rituale, var at vi spilte Johann Pachelbels “Canon and Gigue in D” over lydanlegget rett før konsertstart. Hver eneste gang jeg hører denne låten kjenner jeg nervøsiteten ile gjennom kroppen, og den helt spesielle følelsen av scenerøyk som tørker ut halsen rett før du skal på scenen. Men aller mest minner den meg om romjula 1991, året da livet mitt endelig kom skikkelig i gang.

Vel blåst etter at The Margarets har konsertdebutert i romjulen 1991. Rune med blomster til høyre. Foto: Privat

Vel blåst etter at The Margarets har konsertdebutert i romjulen 1991. Rune med blomster til høyre. Foto: Privat

“Man Inside My Head” (Pogo Pops):

Det føltes av og til litt ensomt å spille i popband på starten av nittitallet. Det virket som om alle andre spilte rock. I alle fall i Ålesund og omegn. Ingen andre brukte fargerike blomsterskjorter og lipgloss på scenen, og skulle vi oppleve livemusikk med tamburin og flerstemt sang måtte vi spille den sjøl. De andre bandene var kledd i mørke klær, la vekt på å fremstå som veldig sinte og/eller mystiske, og drev hele tiden å trampet på noe som de kalte fuzzpedal.

Men sommeren 1992 skjedde det noe utrolig. På Norway Cup var Ante og Ronnie på en konsert med et band fra Bergen som hette Pogo Pops, og da de kom hjem kunne de fortelle at det fantes et annet band i Norge som drev på med det samme som oss. Første gang jeg kan huske å ha hørt musikken deres var under juleferien samme år. Da spilte NRK “Man Inside My Head” under avslutningsbildet, før TV-en var slutt for kvelden. Jeg fikk nesten ikke sove den natten. For en låt!

“The Night They Drove Old Dixie Down” (The Band):

På midten av nittitallet flyttet vi i The Margarets bort fra Giske og ut i verden, og det ble slutt på å spille sammen. Men rundt årtusenskiftet bodde de fleste av oss tilfeldigvis i Oslo, og vi begynte å øve i et nylig fraflyttet horehus på toppen av Grünerløkka. Vi laget nye en god del låter, men tok også vare på noen av favorittene fra vår første periode sammen.

På tampen av året 2000 hadde vi tatt opp et uanstendig stort banklån for å spille inn plate i fantastiske Athletic Sound i Halden. Noe av det første som skjedde da vi kom dit var at musikkbransjelegende og bysbarn Tom Skjeklesæther, som ingen av oss noensinne hadde møtt før, kom på besøk. Med seg hadde han flere plastposer med inspirasjonsmateriale. Haugevis med CD-er med musikk han mente vi burde høre, og utrolig mange mange VHS-er om den amerikanske borgerkrigen.

Blant dem var konsertfilmen The Last Waltz, som ingen av oss hadde sett før. Sant å si tror jeg ikke jeg hadde hørt noen plater med The Band i det hele tatt. Og den gjorde uslettelig inntrykk. Selv om platen vi spilte inn (som senere skulle få navnet What Kept You?) nok er tyngst inspirert av den britiske musikkarven, lente den seg mye mer mot andre siden av Atlanteren enn den ville ha gjort om det ikke hadde vært for plastposene fra Tom. Og på Number Seven Delis debutplate, som vi spilte inn i Athletic Sound året etter, er forskjellen ennå tydeligere.

Liveversjonen av “The Night They Drove Old Dixie Down” fra The Last Waltz er uløselig knyttet til denne tiden, til innspillingen av denne plata og jula 2000. Med godvilje høres den faktisk litt ut som en julesang òg. (Dessverre er ikke The Last Waltz tilgjengelig for streaming, så vi har måttet “nøye” oss med studioversjonen i spillelisten under, men her er et YouTube-klipp:)

“Be Strong Now” (James Iha):

I 1996 begynte jeg på Liverpool Institute for Performing Arts, eller Liverpool Institute for Pretentious Arseholes, som lokalbefolkningen kalte den. Men etter bare to år flyttet jeg tilbake til Oslo, for å starte Number Seven Deli sammen med Johnny, Simen og Per Amund, som jeg møtte på Rønningen folkehøgskole. Verden var åpen, alt var mulig og alle piler pekte oppover. Jeg fikk jobb som nattevakt på et vandrerhjem sommeren 1998, og flyttet inn i en av hyblene på vandrerhjemmet etter at sesongen var over. Et bittelite rom som hovedsakelig huset fire senger og en skrivepult, men likevel. Jeg hadde band å spille i, jeg hadde et sted å bo, fire senger å sove i – jeg var i gang.

Men så fikk jeg papegøyesyken, og ting stoppet plutselig opp. Etter to og en halv måned til sengs, i et idiotisk lite rom med fire senger i et vandrerhjem på Strand, langt nok unna byen til at ingen tok seg umaken med å komme på besøk, holdt jeg på å visne av ensomhet. Og kjedsomhet.

Så jeg flyttet tilbake til Giske. Til mor.

Det var første gang i livet jeg følte at jeg tok et steg bakover, at fremdriften stoppet opp, og at alt kanskje ikke kom til å ordne seg til slutt likevel. Men de tre månedene hjemme gjorde meg godt, jeg kom meg ovenpå igjen. Mye takket være Let It Come Down-skiva til James Iha. Og Løtingen, et amatørfotballag vi startet opp. “Be Strong Now” ble spilt i hjel den jula, og Løtingen spilte romjulscup i Godøyhallen uten å miste alt for mye ansikt. Og jeg spydde bare én gang, under åpningskampen. (Heller ikke denne er tilgjengelig for streaming, men her er musikkvideoen:)

“Angel Hang Their Socks On The Moon” (Tobin Sprout):

Selv da vi var inaktive spilte vi i The Margarets en del sammen når vi var samlet på Giske. Jula 1997 var jeg hjemme på ferie fra LIPA, og vi skulle vi møtes i kjellerstua til Alex for litt spilling. Jeg jobbet med en låt som jeg hadde veldig stor trua på i de dager, som jeg hadde veldig lyst til å presentere for de andre, for å se om det ikke kunne bli en The Margarets-låt, men jeg ble liksom aldri helt ferdig med verset.

Dette tenkte jeg på mens jeg satt og lyttet til Tobin Sprouts fantastiske Moonflower Plastic (Welcome To My Wigwam). Som jeg gjerne gjorde det året. Og plutselig slo det meg – refrenget på “Angels Hang Their Socks On The Moon” har den perfekte akkordprogresjonen til versene på låten min. Så jeg knabbet den. Og låten var ferdig!

Jeg rakk aldri å presentere låten på den øvinga, vi jobbet med en annen låt noen andre hadde skrevet i stedet. Siden neste øving var med Number Seven Deli tilbake i Oslo ble det de som fikk låten. Og låten fikk navnet “In The Wrong Arms”. Senere skulle den føre bandet helt til topps i P3s Urørt-kåring i 1999, og bli bandets første singel i 2000. Rart hvordan ting blir av og til. (Denne er utilgjengelig i Spotify, men finnes i Tidal, så her er et YouTube-klipp:)

“Overcome By Happiness” (The Pernice Brothers):

Jeg flyttet tilbake til Oslo i januar 1999, etter å ha blitt tilstrekkelig restituert etter månedene på sanatorium hjemme hos mor. Det samme gjorde Johnny. For han hadde bodd i Bergen frem til da. Vi hadde ikke noe sted å bo, og vi kunne ikke ta oss jobb, for vi skulle satse 100% på bandet. Så det ble litt frysing. Og krasjing på sofaene til venner og kjente. Og ukjente.

Vi fant etter hvert frem til Paragrafen, den fineste lille puben i verden, og det ble som et slags hjem for oss. Etter hvert som det begynte å føles litt belastende å bare sitte og bomme øl dag ut og dag inn fikk vi en ordning på at Johnny kunne begynne å jobbe bak baren for halvliterne en gang i blant i stedet.

På Paragrafen spilte vi vår aller første konsert, etter å ha lurt innehaveren til å tro at vi hadde nok sanger til å spille hele kvelden. På det tidspunktet hadde vi vel to-tre låter innøvd. Om man teller rundhåndet. Men ettersom det ble satt en konsertdato bare noen uker unna, og vi hadde viklet oss inn i et nett av løgner vi ikke kom oss ut av, fikk vi fart på sakene. I løpet av et par uker skrev vi mesteparten av materialet som skulle utgjøre debutplata vår, “Falkner Street”. Og det ble konsert. Til en viss grad basert på jamming, riktignok, men det ble konsert.

Vi fikk oss etter hvert en leilighet på Sagene, men det lå et godt stykke inn i fremtiden. Først skulle vi være husløse noen måneder, og på mirakuløst vis ende opp i et kollektiv på Majorstua, hvor vi fikk bo gratis. Det eneste de krevde av oss var at vi tok oppvasken i ny og ne. Dette så vi såpass mørkt på at det ikke gikk i lengden. Vi måtte flytte ut på gata igjen.

Hele dette året hørte vi i hjel Overcome By Happiness-skiva til Pernice Brothers. Og tittellåten har viklet seg inn i hodet mitt som en slags Piken med svovelstikkene-julesang. Jeg ser Johnny og meg sjøl stå utenfor Kebabkongen på Stortorget i 15 minus og altfor tynne klær, midt på natta, uten sted å bo, nesten edru på grunn av dårlig hell med ølbomming tidligere på kvelden, mens vi prøver å komme på en genial plan for hvordan vi skal få dem til å gi oss mat gratis. Tror ikke vi kom på noe. (Denne er utilgjengelig i Tidal, men finnes i Spotify, så her er et YouTube-klipp:)

Her er Eriks gigantiske liste med julelåter

 

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *