Det snakkes mye om at 2016 er et jævlig år hva angår dødsfall blant musikalske legender, og i dag er vi frarøvet en av de aller største låtskriverne som har satt sine føtter på denne vår jord. Guy Clark døde i Nashville tidligere i dag, 74 år gammel, og svært få, om noen, låtskrivere har noen gang kunnet matche hans evne til å fortelle en historie forkledd som en sang. For meg er debutalbumet Old No. 1 fra 1975 en av tidenes aller beste plater, inneholdende ti sanger som alle er perfekte. «Desperados Waiting For A Train», «L.A. Freeway» og «She Ain’t Goin’ Nowhere» er nok de mest kjente herfra og står fremdeles – mer enn 40 år etter utgivelsen – blant de aller største låtene hans.

Se også: Biografiske sanger

Men for meg har det alltid handlet om avslutningssporet på Old No. 1. «Let Him Roll», historien om en gammel dranker med forkjærlighet for hvit portvin og minnet om en hore fra Dallas som lodd om halsen livet gjennom, er et av de mest rørende stykker musikk som er skrevet. At dette er en sang på fire minutter og ikke en roman – eller iallfall en novelle – er ikke til å tro. På denne korte tiden forteller Guy Clark historien om den gamle fylliken med så mye farge og smak, så mange detaljer og litterære vendinger, at det lukter Nobelpris lang vei. Den fikk han ikke, og det var neppe noen som snakket seriøst om at han burde få det heller, men Guy Clark har gitt verden noen musikalske gaver vi skal være uendelig glade for. Sangene hans er covret av Rodney Crowell, Steve Earle, Emmylou Harris, Willie Nelson, Kris Kristofferson og mange andre blant de helt store, men alle skjønner de at ingen skriver bedre sanger enn Guy Clark. Måtte han hvile i fred der oppe, sammen med drankeren fra «Let Him Roll», Merle Haggard, David Bowie, Prince, Lemmy, Glenn Frey og alle de andre storhetene vi har mistet det siste halvåret.

Teksten til «Let Him Roll» følger her i sin nydelige helhet, og låta hører du ved å klikke på lenken.

Let Him Roll (tekst og musikk Guy Clark)

Now, he was a wino, tried and true
Done about everything there is to do
He’d worked on freighters, an’ he’d worked in bars
He’d worked on farms, an’ he’d worked on cars
It was white port that put that look in his eye,
Grown men get when they need to cry, and
We sat down on the curb to rest,
And his head just fell down on his chest

He says: «Every single day it gets,
Just a little bit harder to handle and yet. . .»
Then he lost the thread and his mind got cluttered,
And the words just rolled off down the gutter

Well, he was elevator man in a cheap hotel,
In exchange for the rent on a one room cell
An’ he’s old, years beyond his time,
No thanks to the world, and the white port wine.

So he said, «Son», he always called me son.
Said, «Life for you has just begun.»
An’ then he told me the story I’d heard before
How he fell in love with a Dallas whore

Now, he could cut through the years to the very night,
When it ended in a whore house fight
And she turned his last proposal down,
In favor of being a girl about town

Now it’s been seventeen years, right in line,
He ain’t been straight in none of the time
It’s too many days of fightin’ the weather,
An’ too many nights of not being together
So he died

An’ when they went through his personal effects,
In among the stubs from the welfare checks,
Was a crumblin’ picture of a girl in a door,
And an address in Dallas and nothing more

An’ the welfare people provided the priest,
A couple from the mission down the street,
Sang «Amazing Grace», and no one cried,
‘Cept some lady in black, way off to the side

We all left and she’s standing there,
A black veil covering her silver hair, an’
Ol’ One-Eyed John said her name was Alice,
An’ she used to be a whore in Dallas

So let him roar, Lord, let him roll
I bet he’s gone to Dallas, rest his soul
Just you let him roll, Lord, let him roar
He always said that heaven
Was just a Dallas whore

Just you let him roar, Lord, let him roll
I bet he’s gone to Dallas, rest his soul