Dylan Mondegreen
«A Place In The Sun»
(Fastcut Records/SkiPop)
[usr 6 text=»false»]

Popmusikk kan være mange ting. Den kan – og bør – være fengende og melodiøs, den kan være dansbar eller melankolsk og introvert, den kan utfordre, den kan forføre, den kan bevege, og den kan slå deg ut – på godt eller vondt. Men noe den også kan være, er pen. Utspekulert pen, faktisk, og det er dette Børge Sildnes alias Dylan Mondegreen pusler med. Og om noe album fra 2018 inneholder penere popmusikk enn A Place In The Sun har iallfall ikke jeg hørt det.

Fra debutplaten While I Walk You Home fra 2007 og frem til det ferske femtealbumet har Børge Sildnes perfeksjonert en form for britiskinspirert, pastoral popmusikk som gir assosiasjoner til kjærestepar som kliner i en blomstereng mens kyrne gresser på jordet bortenfor, eller som kjører i åpen bil på en søvnig engelsk landevei gjennom et bølgende åslandskap. Det er en populærmusikalsk tradisjon med røtter i mye forskjellig, fra Nick Drake til The Divine Comedy, fra Cliff Richard til The Lotus Eaters og, i norsk sammenheng, fra The Margarets til Hockney. For eksempel. Listen over artister som hengir seg til denne typen popmusikk er laaang. Og fin.

På sitt forrige album Every Little Step hadde Børge faktisk med et par sanger på norsk plassert blant de sedvanlige engelske, og selv om det låt fint, tror jeg det er et riktig trekk å nå konsentrere seg om å skrive på ett språk. Av den enkle grunn fremstår A Place In The Sun som en mer helhetlig plate enn forgjengeren, hvor god den enn var.

Selv om det er noe drømmende og svermerisk over en Dylan Mondegreen-plate og den ved første gjennomlytting kan virke som noe friksjonsfri, vil du raskt oppdage at det er noe som skurrer. Sanger som tittelkuttet og den nydelige Maria Due-duetten «The Best Thing» lyder nok pent og innsmigrende, men er alvorlige sanger om flyktningkriser og krig. A Place In The Sun inneholder også sanger om å bli eldre, om å føle seg fremmedgjort, om tapte drømmer, om klimakriser forkledd som personlig savn – eller omvendt. Det er helt udiskutabelt en alvorlig plate.

Det er blant annet denne dualiteten som gjør sangene til Børge Sildnes så fine. Bare tittelen «Golden Days» antyder livsglede og solskinn, men sangen handler om å se seg tilbake til de dagene som virkelig var gylne for så å innse at de faktisk er det også her og nå. Det handler om å finne sin plass i en flyktig tilværelse og være takknemlig for det man har, satt til en melodi som er så melankolsk at tårene nesten renner nedover veggene der du sitter. En florlett kassegitar, congas og maracas, en myk bass og forsiktige trommer, easy listening-orgel og innbydende koringer eller, som Børge kaller det, 10cc-inspirerte vokaltepper, gjør «Golden Days» til oppunder tre uimotståelige minutter findestillert popmusikk.

Sangen «A Place In The Sun» er også utstyrt med en tittel som «lover» noe annet enn den leverer. Det er platens åpningsspor og innleder herligheten med et halvt minutt ambientlyder før et smektende strykearrangement entrer lydbildet og Børge med sin milde stemme synger sin sang om dem som flykter fra krig og nød mens vi sitter trygt og godt på vår plass i solen. Er det gitt at det er oss nordmenn som fortjener den på bekostning av andre? Der har du jo også et spørsmål å stille i en sommersingle – den ble sluppet digitalt i juni som første smakebit fra albumet – men det er så avgjort betimelig, spør du meg.

Også «The Best Thing» har en tittel som kan oppfattes som misvisende. Den handler om å gjøre sitt beste i en verden med et enormt behov for at vi gjør nettopp det. Sangen sier at hver og en av oss kan bety noe, utgjøre en forskjell, og at det gjelder å holde hodet kaldt når en fullkomment uberegnelig person sitter i Det hvite hus og «regjerer». Likevel velger Børge å holde det hele på et mikronivå:

I’m only one, still I am one
Indifference can be overcome
And if it matters just to you
That’s the best thing I can do

«The Best Thing» er en duett med Maria Due som også deltok på det forrige Dylan Mondegreen-albumet med sin nydelige stemme. Den kler stemmen til Børge perfekt, noe vi får ytterligere glede av gjennom koringene på hele platen.

«Pierre» befinner seg i den andre enden av den tematiske skalaen. Det er en sang som nærmest brister av fremtidsoptimisme som jeg tipper Børge har skrevet til sønnen sin som sannsynligvis heter Per eller Petter (hvis han har en sønn da, det vet jeg ikke sikkert). Her handler det om å stå på terskelen til livet i atter en av disse totalt forførende melodiene Børge er så god på. Vi får en fornøyelig liten navnelek på kjøpet, og tekstperler som «I’ll always want what’s best for you, if it’s on Oslo or Kuala Lumpur». Det rimer jo nesten!

Den aller største godbiten på platen er lagt helt til sist. Etter syv fine sanger og et kort instrumentalt mellomparti som deler platen i to får vi den fullstendig uimotståelige «Sunless Summer». Også denne sangen kjennetegnes av disse 10cc-inspirerte vokalteppene, som i dette tilfellet er like deler «I’m Not In Love» og den vidunderlige drømmepopen til Washed Out på sitt beste. Det er intenst melankolsk, intenst melodiøst, intenst vakkert. Her har Børge Sildnes skrevet en melodi som er helt til å dø for, med en tekst der kjærlighetssorg og savn blir en metafor for klodens klimaproblemer – eller omvendt. Velg selv.

Been a sunless summer
Been a winter without snow
Spent the springtime indoors
Wondering when the grass would start to grow
Waited here all autumn
Realising leaves would never fall
Not until you come back
Not until you’ll be returning home

Det er riktig så elegant, og en fabelaktig avslutning på en plate som – hvis det hadde vært et problem – bare kan kritiseres for én ting; at den er for kort. Men hvorfor ikke heller ha en plate med åtte mer eller mindre feilfrie sanger som tikker inn på under en halvtime, enn en plate med det dobbelte og flere feilskjær? A Place In The Sun er en finslipt diamant av en plate, der hver tone er gjennomtenkt og alt har sin plass.

Børge har produsert selv med hjelp fra Ian Catt som blant annet har jobbet med Saint Etienne, og den er spilt inn hos Rune Berg (The Margarets, Giske, Number Seven Deli) i hans studio Lydbroderiet. Musikerne teller flere av Runes «usual suspects» som Per Amund Solberg og Simen Mæhlum fra NSD og Asbjørn Ribe hvis kommende plate vi også gleder oss til. Strykerne besørges for øvrig av et makedonsk symfoniorkester som gir ytterligere farge til en plate med riktig så bred fargepalett. Det eneste stedet fargene (nesten) uteblir er innpakningen. Med unntak av et vakkert fotografi med graderinger av blått mot oransje er alt holdt i hvitt, også selve vinylen. Det er lekkert og smakfullt, og kler det musikalske uttrykket perfekt. Så ja, dette er virkelig årets peneste popplate, på flere vis.

PS! For ytterligere eksempler på Dylan Mondegreens visuelle uttrykk anbefaler jeg videoene til «A Place In The Sun» og «Sunless Summer».

Sjekk også: Verdens vakreste musikk? En introduksjon til Ólafur Arnalds