Tom Roger Aadland
«Blondt i blondt»
(Embacle Records)
[usr 6 text=»false»]

Om man ikke skulle ha fått det med seg eller helt har tenkt på det: 2016 markerer 50-årsjubileet for utgivelsen av Bob Dylans legendariske dobbelt-LP Blonde On Blonde. Dylans syvende studioalbum ble utgitt 16. mai 1966, en ambisiøst, bredt anlagt plate der han kronet første del av sin karriere med 14 tidløse klassikere.

Og her kommer Tom Roger Aadland snublende inn fra siden, en sanger/låtskriver fra Haugesund, født to år før Blonde On Blonde ble utgitt, og gjør sin egen versjon, ikke bare av én av sangene, men av samtlige 14. Blondt i blondt er Blonde On Blonde gjendiktet til norsk, til Aadlands egen dialekt, og du kan trygt si det er et ambisiøst prosjekt, for ikke å si direkte halsbrekkende djervt. Her er det mye som kunne gått galt, men så er det i stedet blitt en svært vellykket plate, som på toppen av alt evner å tilføre de velkjente sangene nytt liv og innhold. Se, dét er godt gjort.

Aadland må vært innom en del sinnsstemninger og følelser i arbeidet med denne platen. Jeg antar at han har følt frykt og entusiasme, tvil og stolthet, avmakt og overskudd, om hverandre, i en årrekke. At han har fullført dette prosjektet, vitner om både utholdenhet og mot og ikke minst om å ha øye på målet som må ha virket uendelig fjernt på mer enn ett tidspunkt under arbeidet. Han har gjort dette én gang før, og i 2009 forelå resultatet av det i form av Blod på spora, hans vellykkede versjon av Blood On The Tracks (1975). Likevel må det ha vært enda mer overveldende å gi seg i kast med Blonde On Blonde.

«Er det ikkje nett likt natta å forføre deg, heilt utan nåde?
Me er akterutsegla her, sjølv om me blånektar på det
Og Lovise held ei handfull med regn, og skal få deg ifrå det
Lys blafrar frå loftsrommet svakt
Det surklar i røyr her ein stad
Lokalradioen spelar mjukt og vart
Men det finst kje noko der ein kan skru av
Lovise og typen står saman i smug
Og visjoner av Johanna erobrar min hug»

«Ain’t it just like the night to play tricks when you’re tryin’ to be so quiet?
We sit here stranded, though we’re all doin’ our best to deny it
And Louise holds a handful of rain, temptin’ you to defy it
Lights flicker from the opposite loft
In this room the heat pipes just cough
The country music station plays soft
But there’s nothing, really nothing to turn off
Just Louise and her lover so entwined
And these visions of Johanna that conquer my mind»

Ovenstående er altså første vers av henholdsvis Tom Roger Aadlands gjendiktning og Bob Dylans original til sangen(e) «Visions Of Johanna»/»Visjonar av Johanna». Jeg har bevisst valgt Aadlands gjendiktning først for at den skal kunne leses upåvirket av Dylans original, i den grad noen ikke skulle ha hørt den en milliard ganger og kan den på rams, altså. Men ta en titt på språkbruken til Aadland, sammenlign de to versene og se om ikke Dylans poesi er meget godt ivaretatt og vel så det. Personlig mener jeg også at det slett ikke skader Aadlands sak at han har valgt å skrive på dialekt. Det ligger et lyrisk teppe over nynorsk som nok har gjort det mulig å tilføre prosjektet nødvendig poesi på marginalt enklere vis enn om han hadde skrevet på bokmål. Bare åpningslinjen «Er det ikkje nett likt natta å forføre deg, heilt utan nåde?» slår an den fine tonen i Aadlands gjendiktning, og som lytter får man et umiddelbart behov for å styrte videre inn i sangen.

Les også: Bob Dylans beste år på boks

Det er en fornøyelse å gå inn i hver enkelt tekst og se hvordan Aadland har bevart Dylans stemme, og samtidig gjort den til noe av sin egen. Det er som han tar bolig i sangene, «låner» dem fra Dylan for de minuttene de varer, og leverer dem pent tilbake, enda litt rikere på innhold og tolkningsmuligheter enn de var før han begynte å synge. Noen tekster er også fornorsket. «Sad-Eyed Lady Of The Lowlands» er blitt til «Sorgsame kvinne ifrå Jæren», og «Stuck Inside Of Mobile With The Memphis Blues Again» er blitt til «Sitje fast i Strileland med sentrumsblues i kveld». Og SOM det fungerer!

«Å fillefrans, han teiknar/Sirklar, rett og slett» erstatter «Oh, the ragman draws circles/Up and down the block». Det er et godt eksempel på hvordan Aadland tar tak i Dylans makeløst lekne ordvalg og tja, leker videre. Han får det til å virke uanstrengt og nesten spontant, selv om vi vet det ikke har vært noen av delene. Hvert ord er veid på gullvekt, hver setning studert for innhold, hvert vers gjennomanalysert og endelig akseptert som godt nok. Du skal virkelig stille krav til deg selv som ordmaker for å oversette 14 Bob Dylan-låter som danner en helhet med en så sterk identitet og egenart som Blonde On Blonde, og det er det tydelig at vår mann har gjort. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene.

Det meste imponerer ved Blondt i blondt, og det musikalske er også meget godt ivaretatt. Et av de smarteste trekkene i så måte har utvilsomt vært Aadlands beslutning om ikke å følge de originale arrangementene, men gi sangene ny og ofte moderne klesdrakt. Jeg vil spesielt trekke frem den frenetiske fremføringen av «Leopardskinnsbunadshetta di» («Leopard-Skin Pill-Box Hat») som er blitt en favoritt på albumet, en versjon som når jeg kjenner etter kanskje overgår Dylans egen. (Ah, som jeg kan banne i kjerka når jeg bestemmer meg for det!) Bandet som spiller på Blondt i blondt er helt latterlig bra, og her briljerer de noe så helt vanvittig. Arrangementet er intenst rytmisk med en groove som setter seg rett i mellomgulvet, og Dylans blues blir til noe helt nytt. Arrangementet er fullt av kule effekter, ikke av det elektroniske slaget, men høyst organiske. Her er perkusjon, gitarer og orgel i fri flyt, og vi blir servert en nærmest hypnotisk fremføring av en av de helt sentrale låtene fra Blonde On Blonde. At den stikker seg ut som den gjør, sier i grunnen alt om musikerne.

Ved siden av Aadland selv og hans arsenal av instrumenter (gitar, munnspill, piano, hammondorgel), hører vi Kjetil Steensnæs (en rekke strengeinstrumenter, piano og kor), Sigbjørn Apeland (harmonium, hammondorgel), Tor Egil Kreken (bass, banjo, el-gitar, kor) og Erlend Dahlen (trommer, perkusjon, klokkespill, sag, rhodes og kor). Dette er folk som blant annet har spilt med Bjørn Eidsvåg, Madrugada, Marit Larsen, Odd Nordstoga og mange andre, og produsent er Lars Voldsdal (Turboneger, Madrugada, m.fl). At denne gjengen får låtmaterialet til å flytte på seg kan du ta gift på. «Mest truleg går du din veg og eg min» («Most Likely You Go Your Way And I’ll Go Mine») er som en slags ellevill folkpunk, «Regnvêrsdamer #12 & 35» («Rainy Day Women #12 & 35») er skakk og herlig leken, «Eg må ha deg» («I Want You») er iørefallende, melodisk poprock, «Nett som ei kvinne» («Just Like A Woman») er en nydelig rootsballade, «I fjerde omgang» («Fourth Time Around») er stemningsfull og astral, som om den var en Daniel Lanois-produksjon.

Les også: Så vakkert at det er til å grine av

Avsluttende «Sorgsame kvinne ifrå Jæren» er like stemningsfullt vakker som Dylans originale «Sad-Eyed Lady Of The Lowlands». Den åpner med kassegitar og sag og ordene «Med din merkurmunn i eit misjonsmagasin/Og dine auge som røyk og dine bøner som rim/Og din sølvkross klår, og di klokkerøyst som skin/Å, kven iblant dei trur dei kunne handtere deg?». På ti og et halvt minutt tikker den inn på et minutt mindre enn Dylans original, og den årvåkne lytter som går til anskaffelse av Blondt i blondt på vinyl, vil notere seg at den i motsetning til originalalbumet ikke dekker hele side 4, men har fått følge av «Tydelegvis fem truande»/»Obviously Five Believers» som egentlig er siste spor på side 3.

Hadde Bob Dylan kunnet norsk, tror jeg han ville vært imponert over det arbeidet Tom Roger Aadland har lagt ned i Blondt i blondt, og jeg tror han ville likt resultatet. Med sin hang til å herje fritt med sine egne låter, ville han nok satt pris på Aadlands tolkninger. Om ikke Aadland akkurat har herjet med Dylans sanger, har han iallfall endret dem nok til å gi hele prosjektet ekstra mening. Det hadde vært imponerende nok bare å gjendikte sangene slik han har gjort, men at han i tillegg har omarrangert låtene i såpass stor grad, vitner om et ambisjonsnivå og et mot det står enda mer respekt av.

La meg avslutningsvis få minne om at Aadland også skriver helt egne sanger, og at senest i fjor ga han ut det flotte albumet Rapport frå eit grensehotell. Det er også verdt å låne øre til, så er det sagt!