Verdens vakreste musikk? – En introduksjon til Ólafur Arnalds

Foto: Erik Valebrokk
Ólafur Arnalds sammen med sin faste cellist Unnur Jónsdóttir under den første av to konserter på det islanske nasjonalteatret forrige uke. Foto: Erik Valebrokk

Jeg er nettopp vendt hjem fra Iceland Airways, den fantastiske festivalen som setter Reykjavik på hodet i en liten uke, og som i år feiret sin 20. utgave. Det er ikke verst for et evenement som startet med én konsert i en hangar ved den internasjonale flyplassen i Keflavik. For meg var årets desiderte høydepunkt å se Ólafur Arnalds live, ikke én, men to ganger.

Den islandske komponisten – eller neoklassisisten, om du vil – er bare 32 år gammel, men har vært eksepsjonelt aktiv og produktiv i mer enn ti år og spilt inn et forbausende høyt antall plater i løpet av denne tiden. Riktignok er bare fire av dem betraktet som regulære soloalbum, men han har også gitt ut flere plater med filmmusikk under eget navn, en ballett, en håndfull EPer, flere album som har vært mer prosjekt- og til dels samarbeidsbasert, vært del av duoen Kiasmos, blitt gjenstand for en og annen remix, og la oss heller ikke glemme hans samarbeid med det tyske metalbandet Heaven Shall Burn!

Det var nemlig her det begynte. Unge Ólafur fra den lille byen Mosfellsbær litt utenfor Reykjavik har heavy metal-bakgrunn, og det skulle man virkelig ikke tro når man hører den uendelig vakre musikken han skaper. Men da hardcorebandet han trommet i fikk en supportjobb for Heaven Shall Burn i 2004 (året Ólafur fylte 18) ga han dem en demo med det han har omtalt som «i overkant dramatiske progrocksanger». De inneholdt noen elementer av piano og strykere som han hadde lagt på elektronisk, og det var dette bandet falt for. Det førte til en intro og to outroer på platen Antigone, og derfra begynte ballen å rulle.

Før Ólafur visste ordet av det ble han forespurt å lage et helt album med disse instrumentaltingene, og siden den gang har han neppe hatt mye fritid, for å si det forsiktig. Så produktiv som han har vært, er jeg i grunnen usikker på om han tar seg tid til å sove. Fra scenen på Kex Hostel i Reykjavik der den første konserten ble holdt, fortalte han om den nærmest endeløse turneen han og musikerne hans er på for tiden. De skulle ha en ukes fri på Island, men så ble det tre konserter på dem. Og sånn går no dagan…

Her kan du se livestreamingen av konserten på Kex der radiostasjonen KEXP fra Seattle direkteoverførte. Spol frem til litt over fem minutter for å komme til begynnelsen av konserten.

Ólafurs siste plate re:member viser hans siste påfunn, et software han har døpt Stratus, som kort fortalt går ut på følgende: Ólafur spiller en melodi på et piano, og dette er koblet til to andre klaverer som så spiller sine egne melodier som harmonerer med den første. På den måten spiller han tre forskjellige melodier parallelt som altså glir i hverandre. To av pianoene ser derfor ut til å spille av seg selv, som han kalte det, «spøkelsespianoer».

re:member er en usigelig vakker plate, og de to konsertene jeg overvar fikk begge frem mer enn én liten tåre i øyekroken. Ólafur skriver musikk som beveger, og i tillegg til sine tre pianoer og et elektrisk keyboard, har han med seg strykekvartett og en trommeslager på elektroniske pads på scenen. Den musikken disse seks musikerne klarer å formidle er så usigelig vakker at det knapt finnes ord som kan beskrive den, og på re:member topper det seg. Av all den musikken Ólafur har skapt så langt, tror jeg ikke det er noe som kan hamle opp med årets utgivelse.

Foto: Erik Valebrokk

Det var magisk da Ólafur Arnalds og hans fantastiske musikere spilte i det flotte nasjonalteatret i Reykjavik. Foto: Erik Valebrokk

Å se ham live føltes som et enormt privilegium. Å se ham to ganger føltes nærmest uvirkelig. Han spilte også en tredje konsert, men den måtte jeg dessverre sløyfe. Jeg får heller vente til han kommer for å spille i Oslo Konserthus 8. juni 2019. Mens jeg – og forhåpentligvis også noen av dere som leser dette – venter, har jeg satt sammen en ørliten spilleliste, en introduksjon til Ólafur Arnalds’ magiske univers. Den inneholder så mye som 40 spor, men dette er bare en flik av alt som finnes der ute.

For øvrig så jeg ham også for to år siden på Iceland Airwaves da han spilte et fantastisk sett som den ene delen av Kiasmos, elektronikaduoen han har sammen med Janus Rasmussen fra bandet Bloodgroup. Det var også helt vilt bra, og på denne spillelisten får du selvsagt flere eksempler på hvordan det låter når de to spiller sammen. Dessuten er det smakebiter fra Chopin-prosjektet han har laget sammen med den tysk-japanske pianisten Alice Sara Ott, fra platen han har laget med den tyske elektronika/ambient-artisten Nils Frahm, fra TV-serien Broadchurch der han har benyttet Arnór Dan fra bandet Agent Fresco som vokalist, og mye mer. Jeg garanterer gåsehud!

Sjekk også: Et utvalg av artistene som spilte på Iceland Airwaves i år

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.