Suveren comebackplate fra Minor Majority

Foto: Eivind Stoud Platou
Minor Majority er tydeligvis hoppende glade for å være tilbake etter ti års platepause. Fra venstre ser vi Harald Sommerstad, Halvor Høgh Winsnes, Pål Angelskår, Henrik Harr Widerøe og Jon Arild Nupen-Stieng. Foto: Eivind Stoud Platou
9 gdG9I9 - Suveren comebackplate fra Minor Majority
Minor Majority
Napkin Poetry
(Voices Of Wonder)
6 out of 6 stars

Da Minor Majority begynte å spille sammen igjen i 2014 etter en lengre pause, lå det i kortene at det på et eller annet tidspunkt ville dukke opp ny musikk. At det skulle ta hele fem år – det er ti år siden den siste platen Either Way I Think You Know – for en ny plate å materialisere seg var imidlertid lenger enn jeg hadde trodd. Når det er sagt har det vært ventetiden. Napkin Poetry, bandets sjette langspiller, er helt på høyde med alt de har gjort tidligere, og kanskje er den til og med deres beste. Det får tiden vise, men å si at jeg er imponert over de 12 nye sangene er såvisst ingen overdrivelse.

Det er noe godt over det å få Pål Angelskårs varme stemme tilbake i dette klassiske bandformatet etter hans to (utmerkede) soloplater, Follow Me (2012) og The Cellar Door Was Open, I Could Never Stay Away (2015) som kanskje ikke skilte seg så voldsomt ut fra de klassiske Minor Majority-platene når det kommer til stykket. På Napkin Poetry har han med god hjelp fra bandet laget en plate som egentlig overrasker mer med sin annerledeshet enn soloplatene gjorde. Her tråkkes opp nye musikalske stier, og bandet høres regelrett sultent ut. Det gjorde de kanskje ikke i fullt så stor grad da de kastet inn håndkledet for snart ti år siden.

Angelskår har fått en medsammensvoren tekstforfatter (og på to sanger også medkomponist) i Sjur Lyseid, kjent fra The Little Hands Of Asphalt og julebandet Sunturns. Dessuten har bassist Henrik Harr Widerøe og keyboardist Harald Sommerstad bidratt med hver sin låt.

La oss ta det først som sist: Minor Majority kicker ikke ass. Det har bandet aldri gjort, og selv på de låtene der det tråkkes på fuzzpedalen er det ikke AC/DC eller ZZ Top vi hører på. Til det er det for pent. Det Minor Majority derimot gjør er å skape det perfekte, velklingende poplydbildet for Påls som oftest feilfrie melodier, og det er nettopp her dette pene viser sin virkelige styrke. Velfunderte, gjennomtenkte arrangementer og en plettfri, krystallklar produksjon får låtene – alle 12 på den nye platen – til å skinne som de mest blendende juveler. Og det er og blir noe underlig over at en mann som skriver så triste, tungt melankolske sanger kan få dem til å låte så yndefullt og søtt. Det må ene og alene tilskrives stemmen som har en beroligende kvalitet. All tristesse til tross, er det som om det vil gå bra til slutt når Pål synger, selv når du vet det ikke gjør det.

Pål Angelskår er en mann som kan synes over gjennomsnittlig opptatt av å synge om jenter, særlig om man ser på låttitlene hans. Fra før har han skrevet Minor Majority-låtene «Alison», «Angeline», «Song For Sybil», «A Song For Nicole», «Walking Home From Nicole’s» og «Judy’s Got A Hunch» og, som soloartist, «From The Desk Of Dr. Melfi». Denne gangen får vi både «Lucy» og «Patricia», og i tittelkuttet synger han om The Lemonheads og den gang Juliana Hatfield spilte bass i bandet. Ikke vet jeg hvorfor det er blitt sånn, men noe skal man jo synge om. Jenter er heller ikke et fremmed tema fra den mannlige delen av populærmusikkens annaler, så da er det jo strengt tatt bare å køle på: «Denne sangen handler om Lucy!»

Mer presist handler «Lucy» om en ensom og forlatt kvinne som sitter igjen med vanskelige tanker etter et brudd. Hun betrakter byen mens månen stiger opp og forestiller seg at han er der ute. Hun leser gamle meldinger på mobilen, og noen ganger innbiller hun seg at han vrir på dørhåndtaket og kommer tilbake til henne, at alt er som før. Det er en nesten blendende vakker og veldig trist sang om desperat ensomhet, med strykekvartetten Oslo Strings og koring fra Marie Munroe, og dessuten spooky gitar fra Thom Hell og pianosolo fra Karl-Joakim Wisløff på outroen. Resten av bandet minus trommeslager Halvor Høgh Winsnes spiller lavmælt og forsiktig, og Pål Angelskår låter som empatien personifisert når han synger om den forlatte Lucy. Det er en besnærende, utsøkt smakfull åpningslåt som nærmest kan oppfattes som kvintessensen av Minor Majority. Det er liksom så pent som du får det, trist, med samtidig trøstende.

Før jeg fortsetter å skrive om de forskjellige sangene må jeg nevne at rekkefølgen på sangene er helt forskjellig på CD og vinyl. Siden rekkefølgen på den digitale versjonen samsvarer med CDen er det den jeg følger i denne anmeldelsen.

«I’ve Been Here Before» er også en ballade, men svært annerledes enn «Lucy». Den er en type trøstevise med en mørkere grunntone og en gyngende melodi. Den sløye gitarsoloen signert Jon Arild Nupen-Stieng viser hvordan han muligens er bandets mest effektive våpen. Hele platen består av utsøkt gitararbeid, gjerne av det økonomiske slaget. Nupen-Stieng kliner til når det trengs, og han holder tilbake når dét trengs. Det virker som han har en instinktiv tilnærming til hvordan sangene skal fargelegges, hvilket også kler Påls stemme som hånd i hanske.

På «Can’t Think Of A Reason» leker han gitarhelt, eller nei, vent, han er gitarhelt. Sangen åpner med et drønn der hele bandet drar på som et Crazy Horse fra første sekund med Jon Arild i rollen som Neil Young og den gjestende Bjarne Gustavsen som gir ekstra kulør med sitt B3-orgel. Det er en massiv vegg av lyd, men det er samtidig pent, akkurat som Neil Young & Crazy Horse på klassisk «Powderfinger»- eller «Like A Hurricane»-maner. I sin anmeldelse i Dagsavisen gjorde Geir Rakvaag et poeng av at Pål Angelskår har oppgitt de artistene de forskjellige sangene er inspirert av, hvilket er sjelden vare blant låtskrivere og musikere som ikke vil «bli satt i bås». I tekstheftet til Napkin Poetry er samtlige sanger utstyrt med et knippe navn med henvisningen «written in dialogue with», og ved «Can’t Think Of A Reason» står det ikke overraskende Neil Young with Crazy Horse og Cassius Marcellus Clay Jr. som jo ikke er artist i det hele tatt, men en av tidenes mest hardtslående boksere. Det går da absolutt an å argumentere for at denne sangen sitter som en knallhard knyttneve i solar plexus.

Det ligger en eller annen form for ironi i at «Forgive Me» har vært «skrevet i dialog» med The Little Hands Of Asphalt med tanke på at dette er en av få sanger Sjur Lyseid ikke har vært med på å skrive. Det er en nydelig liten vise for kassegitar og florlett arrangement, en duett med Marie Munroe som med sin karakteristiske stemme kler både sangen og duettpartneren perfekt, langt bedre enn sangens to protagonister som synger til hverandre om hvordan de ikke hører sammen, at det bare ikke nytter for dem å bevare forholdet. Han er imidlertid villig til ikke å gi opp og tilgir, hun har for lengst gitt opp og søker tilgivelse. Det er en klok sang om et forhold som rakner for øynene på de to hovedpersonene.

Selv om neste sang, «Where I Make No Mistakes», er skrevet av Harald Sommerstad (teksten sammen med Pål), er tematikken den samme, her og på flere av platens sanger: Jenter som går. Av foreløpig fem sanger er det den femte balladen, veldig fin sådan, men det føles likevel litt godt når den følges av den latterlig fine uptemposangen «Patricia». Her er The Byrds en åpenbar referanse, med en «ringlende» gitarlyd og en melodiføring som er Roger McGuinn verdig på en hvilken som helst dag. Fortellerpersonen henvender seg til sin eks, en musiker og låtskriver som spiller en låt han har skrevet fra scenen mens han betrakter henne fra salen, og tittelfiguren «Patricia» er som et spekter, splinten som kom mellom dem en gang for lenge siden, såret som aldri kan gro.

Med sine nesten åtte minutter er «How To Fall» platens lengste sang og min desiderte favoritt. Den er ikke direkte seig, men her er vi tilbake i Neil Young & Crazy Horse-landskap. Kjenner du Dawes-albumet All My Favorite Bands vil du sannsynligvis være enig i at den også kan minne om flere låter derfra, og Jon Arild har dessuten lagt inn litt Mark Knopfler og/eller JJ Cale-inspirert gitarspill her. Sangen har en stødig oppbygning, vokser i intensitet og musikalsk tilstedeværelse. Her er det på høy tid at jeg sier noe om produksjonen til Roar Nilsen. Han er kjent som bassist i The Dogs, og det skulle man ikke tro når man hører Napkin Poetry. Dette er en plate som er produsert med svært følsom hånd, og jeg har en mistanke om at Nilsens forståelse for Angelskår og bandets visjoner vanskelig kunne vært mer på plass. Han sørger for en helt enestående romfølelse, og på akkurat «How To Fall» med sin omfangsrike instrumentering (to ekstra gitarister – Nilsen selv og Thom Hell – og jazzpianisten Oddgeir Berg med en fantastisk pianosolo), er det en bragd å få alle elementene til å lyse i det som kunne vært en ugjennomtrengelig vegg av lyd. I stedet har sangen fått en sylskarp produksjon som gjør alt for at det luftige arrangementet skal komme fullt til sin rett. Det er drømmende, svevende og vakkert, en av de fineste sangene Minor Majority noen gang har spilt inn, og i grunnen verdt prisen for platen alene.

«Traveling Light» har melodi av Henrik Harr Widerøe og tekst av Angelskår/Lyseid og er en av de aller peneste av de mange pene sangene Minor Majority har på samvittigheten. Det er en ren pianoballade uten andre instrumenter, og den inderligheten Pål blottlegger i sangen treffer midt i hjertet. Det handler om et første møte, der fortellerpersonen får øye på en jente han synes ser interessant ut og med hjertet utenpå kroppen blottlegger den han er: «So here I am once more, in the playground of the broken hearts, see, I just want one more go». Den er nesten hjerteskjærende i sin oppriktighet og ikke så rent lite romantisk heller. En fantastisk sang.

Og som om det skulle stoppe nå! På dette stadiet har platen en voldsom oppdrift, og tittelkuttet formelig spruter av overskudd. Det braker løs med et dobbelt gitarløp fra Pål og Jon Arild før sangen om en gammel flamme som er Lemonheads-fan tar til. Det er et rørende tilbakeblikk på ung forelskelse om noe som ikke helt ble det det hadde potensial til å bli, forkledd som en sang om musikalsk forelskelse. Det er enda et av platens sterkere kort med referanser til vår gamle kjenning Alison og en Josephine som jeg antar også har dukket opp i en Minor Majoirty-låt ved en tidligere anledning. Musikalsk bærer «Napkin Poetry» i seg masse øs og intensitet, og at Teenage Fanclub er nevnt sammen med Eagles som inspirasjon forbauser meg ikke. Melodisk tilhører den mest landskapet til førstnevnte, mens Joe Walsh’ ånd definitivt hviler over gitarspillet.

Den Costello-siterende «Trust» føles nesten som en nedtur etter de vanvittig sterke låtene vi nå har vært gjennom, men når du får hørt den noen ganger får den mer form av et behagelig hvileskjær. Det er ikke en spesielt umiddelbar sang, men en liten smyger som blir mer og mer iørefallende jo flere ganger du hører den. Det gnistrer ikke av «Another Year» heller, men her er nok en kandidat til pris for platens peneste sang. Det er en nærmest idiotisk vellydende duett med Linnea Dale og med strykekvartetten Oslo Strings tilbake i rekkene. Av alle de velskrevne tekstene på Napkin Poetry er det denne jeg liker aller best. Partiene Pål synger er fortellerens, der han beskriver et par som arbeider i hagen og hun en dag får en åpenbaring om at hun kanskje ikke er der hun bør være i livet og frykten for at livet går fra henne dukker opp for første gang. Linneas passasjer synges derimot i første person, og når du setter de forskjellige tekstelementene sammen blir effekten utrolig fin. På toppen av det hele har Pål også lånt noen linjer av Rihanna, så kudos for det. Tekst og musikk er helt perfekt skrudd sammen, og på toppen av dette får vi strykearrangementet som løfter sangen til himmelske sfærer. Dette er voksen kammerpop på sitt absolutt beste, en på alle måter mesterlig gjennomført sang.

Helt til slutt kommer balladen «She’ll Be Alright», hvor Pål enda en gang synger om en jente som synger. Selv om han ikke tilkjennegir det er Townes Van Zandt sitert i teksten med linjen «I like the way she sings for the sake of the song», mens Leonard Cohen får credit for «It sounds so much better than the one I wrote when I rented a room in the tower of song». Meget gode tekstlinjer, og melodien kunne kommet fra en av dem eller begge. Teksten er tydeligvis skrevet til Påls datter som ser ut til å følge i pappas fotspor. Det er en voksen avslutningslåt, der Pål overlater stafettpinnen til generasjonen etter seg, men det er også avslutningslåt på en plate som på alle vis signaliserer at hverken han eller Minor Majority bør gi seg med det første. Det gjør de sikkert ikke heller, og jeg tipper at det går adskillig mindre enn ti år før neste plate fra et av Norges fineste poporkestre dukker opp. Det er bare å ønske velkommen tilbake og krysse fingre for at Minor Majority skal forbli en kraft i norsk populærmusikk.

Sjekk også: Klart for ny americanafestival i Oslo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.