Øya 2015 oppsummert

Jenny Hvals forestilling var et av de virkelige høydepunktene under årets festival. Foto: Erik Valebrokk

Fire dagers festival er vel overstått i Tøyenparken, og det er bare å gratulere arrangørene av Øyafestivalen 2015 for en bortimot knirkefri og meget godt gjennomført økt. De – og vi – var dessuten latterlig heldige med været. Sommeren 2015 går ikke over i historiebøkene som en spesielt varm og solrik sommer, men i fire dager til ende smilte værgudene over Øya og vi fikk noen av de fineste og varmeste sommerkveldene i Oslo midt i august.

Klar for siste dag på Øya-jobb, noen minutter før deLillos sparker i gang med festivalens beste konsert. Foto: Helle Øder Valebrokk

Klar for siste dag på Øya-jobb, noen minutter før deLillos sparker i gang festivalens beste konsert. Foto: Helle Øder Valebrokk

Når jeg nå oppsummerer årets festival er det hyggelig å se at de artistene jeg hadde størst forventninger til innfridde. Jeg ble intervjuet av den fine bloggen Popklikk før festivalen og blant annet bedt om å nevne fire artister man ikke måtte gå glipp av, og jeg valgte en per dag: Chic med Nile Rodgers på onsdag, Lianne La Havas på torsdag, Future Islands på fredag og Sturgill Simpson på lørdag. De tre første leverte for meg den beste konserten på sine respektive dager, og hadde det ikke vært for at deLillos var så latterlig bra på lørdag hadde jeg kunnet si det samme om Simpson. Han lå riktignok ikke langt bak, men den festen deLillos arrangerte skulle det mye til å matche.

Min ene innvendig mot festivalen er at det selges i overkant mange billetter. Det er økt en smule fra ifjor til 14 000 solgte per dag, og med alle frivillige og andre som jobber på området er det 17 500 mennesker her daglig. Det er veldig mange, og det er trangt, tungvint å ta seg frem og til tider lange køer. Sånn, da har jeg sagt det. Herfra og ut skal jeg bare være hyggelig.

Sjangerblanding er en fin ting. Her er Lars Dehli fra hardcorebandet The Good The Bad And The Zugly som for øvrig spilte samme dag som så forskjellge artister som Ida Jenshus, Lars Vaular og Laura Marling. Få likhetstrekk å spore der altså. Foto: Erik Valebrokk

Sjangerblanding er en fin ting. Her er Ivar Nikolaisen fra hardcorebandet The Good The Bad And The Zugly som for øvrig spilte samme dag som så forskjellige artister som Ida Jenshus, Lars Vaular og Laura Marling. Få likhetstrekk å spore der altså. Foto: Erik Valebrokk

Hva gjør Øya til en så god festival? Det er selvsagt flere ting, men den viktigste går på det musikalske. Bookingen er uten unntak interessant, med masse spennende navn å sjekke ut. Det er alltid mye man ikke har hørt og som regel også mye man ikke en gang har hørt om, og det er en helt vill sjangerblanding her som jeg elsker. Her er country, elektronika, hip hop, viser, ekstremmetall, punk, avantgarde, pop, afrobeat, jazz og alt mulig annet blandet sammen i en salig røre. Det er ikke mulig å like alt, men det er alltid mulig å få nye og spennende impulser. Jeg fikk i år som ellers en rekke nye favoritter og positive overraskelser. De store headlinerne var der egentlig ikke – deLillos, Susanne Sundfør og muligens Florence + The Machine var nok de mest attraktive sådanne – men det gjør ingenting. Øya er en festival for folk som er genuint interessert i musikk, selv om mange blant publikum ikke er der for musikken i det hele tatt. Det er OK det også.

Selv fløy jeg rundt i fire samfulle dager og forsøkte å få med meg så mye jeg orket, og med fotopass hadde jeg også adgang til å fotografere alle artistene jeg ville med unntak av Beck hvis management hadde klart kunststykket å etablere et tåpelig fotoforbud. Mellom slagene fikk jeg i meg en og annen matbit fra det rike utvalget gode spisesteder som min gode venn Anders Husa har skrevet om, og det ble litt god drikke også mens jeg nøt de mange flotte artistene. Videre treffer du jo masse hyggelige mennesker, både gamle kjente og nye fjes, så det sosiale aspektet er vel ivaretatt på en festival av såpass til størrelse.

Skal vi ta oss tid til en aldri så liten topp 10-lista da? Here goes!

1. deLillos

For meg er det ingen tvil. deLillos, med sine 30 år på baken som et av Norges kontinuerlig beste band, leverte en konsert som nesten ikke kunne blitt bedre. De åpnet lørdagen med 55 gnistrende minutter med både nye og gamle sanger, den samme oppgaven de hadde i 2005. Lars Lillo-Stenberg takket for seg med et “Vi ses om ti år”, og det vil ikke forbause meg om deLillos åpner avslutningsdagen da også. Jeg er i så fall på plass.

Lars Lillo-Stenberg og deLillos herja på lørdagen. Foto: Erik Valebrokk

Lars Lillo-Stenberg og deLillos herja på lørdagen. Foto: Erik Valebrokk

2. Future Islands

Det er ikke mulig å frembringe mer engasjement på en scene enn det Future Islands-sanger Samuel T. Herring henter opp fra dypet når han skal underholde sitt publikum. Med tilsynelatende ukontrollerte men sannsynligvis nøye koreograferte bevegelser fremfører han bandets flotte synthpoplåter med en innlevelse som gjør inntrykk, ikke bare gjennom sine merkelige “dansetrinn”, men også gjennom sin utrolige stemmeprakt. Det handler om kjærlighet, og det er levert fra hjertet, ingen tvil om det.

Samuel T. Herring i Future Islands var så til de grader dagens mann på fredag. Foto: Erik Valebrokk

Samuel T. Herring i Future Islands var så til de grader dagens mann på fredag. Foto: Erik Valebrokk

3. Chic med Nile Rodgers

Om deLillos sørget for den beste norske hitparaden, er det liten tvil om at Chic og Nile Rodgers sørget for den internasjonale tilsvarende. Selv om de litt cheesy versjonene av “Like A Virgin” og “Let’s Dance” trekke ørlite grann ned, er en konsert inneholdende låter som “I Want Your Love”, “Upside Down”, “We Are Family”, “Spacer”, “Le Freak”, “Get Lucky”, “Good Times” med en inkorporert “Rapper’s Delight” og mange flere så moro som det får blitt.

Full rulle under Chic-konserten med Nile Rodgers og bassisten Jerry Barnes. Foto: Erik Valebrokk

Full rulle under Chic-konserten med Nile Rodgers og bassisten Jerry Barnes. Foto: Erik Valebrokk

4. Courtney Barnett

Årets virkelig store overraskelse for mitt vedkommende. Fra før hadde jeg hørt noen få låter i forbifarten, kategorisert dem som “bra”, men uten at jeg var nevneverdig interessert da jeg fikk kjent nøyere etter. Og tenk om jeg hadde gått glipp av dette! Kun akkompagnert av en bassist og en trommis dælja Barnett i vei på gitaren så det nærmest sto flammer ut av den. Den tighteste powertrioen på denne siden av The Jimi Hendrix Experience besøkte landet, folkens!

Australske Courtney Barnett leverte den barskeste konserten jeg fikk med meg. Foto: Erik Valebrokk

Australske Courtney Barnett leverte den barskeste konserten jeg fikk med meg. Foto: Erik Valebrokk

5. Sturgill Simpson

Cosmic American Music er i skuddet takket være Sturgill Simpson, en countryartist som er et talent av de sjeldne. Med to album på baken leverte han et gnistrende sett med et supertight band der den estiske (!) gitaristen Laur Joamets er selve ryggraden. Han spiller fletta av hvem som helst, men tilsynelatende helt uten å anstrenge seg. Å se den mannen spille var et privilegium, intet mindre.

Det flytta på seg under Sturgill Simpson-konserten, ikke minst takket være hans hemmelige våpen, gitaristen Laur Joamets. Foto: Erik Valebrokk

Det flytta på seg under Sturgill Simpson-konserten, ikke minst takket være hans hemmelige våpen, gitaristen Laur Joamets. Foto: Erik Valebrokk

6. Lianne La Havas

Sånn kan det også gjøres. La Havas har nettopp gitt ut sitt andre album Blood som er hakket sterkere enn debuten og førte oss inn i sin smektende musikalske verden av soul, lett jazz, bossa nova og pop i et nesten timelangt ettermiddagssett. Det var så vakkert og så flott at jeg sliter med å ordlegge meg. En artist for fremtiden, merk mine ord.

Lianne La Havas fikk vist at hun er adskillig mer enn et vakkert ansikt. FOR en artist! Foto: Erik Valebrokk

Lianne La Havas fikk vist at hun er adskillig mer enn et vakkert ansikt. FOR en artist! Foto: Erik Valebrokk

7. Jenny Hval

Et fantastisk stykke performancekunst fra en av Norges mest kompromissløse og egenartede artister. Jenny Hval og hennes merkverdige ensemble leverte en forestilling basert på hennes siste plate Apocalypse, Girl, et feministisk manifest som ble omgjort til stor scenekunst. Melodiøst nok til ikke å skremme vettet av folk var det også, og jeg ble stående dønn fascinert konserten igjennom.

Jenny Hval med sine Apocalypse Girls. Freaky, but fine. Foto: Erik Valebrokk

Jenny Hval med sine Apocalypse Girls. Freaky, but fine. Foto: Erik Valebrokk

8. Torgeir Waldemar

Mørkemann med røtter i en amerikansk sangtradisjon som kan spores tilbake til både negro spirituals, gospel, bluegrass og folk og som er videreført i en mytisk amerikansk kunsttradisjon der både bildekunst, film og ikke minst litteratur er avgjørende. Waldemars dystre sanger klarte ikke å formørke en vakker sommerdag, men de fikk oss til å høre etter. Nydelig, rett og slett.

Se, den dystre Torgeir Waldemar smiler nesten! Og Eirin Kinn som spiller harmonium er iallfall smørblid. Foto: Erik Valebrokk

Se, den dystre Torgeir Waldemar smiler nesten! Og Eirin Kinn som spiller harmonium er iallfall smørblid. Foto: Erik Valebrokk

9. Bad Religion

Gamle amerikanske punkhelter som gjorde vei i vellinga på torsdagen. Og ja, de begynner faktisk å bli ganske gamle, men om det synes på utseendet har de fortsatt energien og noe av det gamle raseriet i seg. De feide gjennom gud vet hvor mange låter – de er gjerne på godt under to minutter – og jeg tror alle fikk det de var kommet for og vel så det. Uhøytidelig moro.

Bad Religion i farta. Tiden går, stilen består. Foto: Erik Valebrokk

Bad Religion i farta. Tiden går, stilen består. Foto: Erik Valebrokk

10. Thåström

Selv om jeg kun fikk overvært bruddstykker av Thåströms avslutningssett på lørdagen var det jeg hørte så intenst bra at jeg bare vet at konserten fortjener en plass på en hvilken som helst topp 10-liste. Uansett tema. Thåström har muligens aldri vært bedre, selv ikke med Ebba Grön eller fantastiske Imperiet på 80-tallet, og er i dag en usedvanlig stilsikker og stødig artist som i voksen alder har klart å etablere et nytt musikalsk univers som bare er hans, til tross for at det er tuftet på en rekke gamle tradisjoner. Men bare Thåström låter som Thåström, så enkelt er det.

Ingen synger mørke sanger som Thåström. Foto: Erik Valebrokk

Ingen synger mørke sanger som Thåström. Foto: Erik Valebrokk

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *