Jublende bra jubilanter vant dagen – Øya 2015 dag 4

deLillos eide Øya i går og åpnet en perfekt fjerde og siste festivaldag med det som viste seg å bli dagens høydepunkt. Foto: Erik Valebrokk

For en start på slutten! deLillos åpnet fjerde og siste dag av Øyafestivalen med det som for mitt vedkommende ble den aller beste konserten av dem alle. “Gamle sanger om igjen”? Når som helst, og vi fikk en kliss ny jubileumslåt også, som takk for at vi har orket å høre på dem i 30 år. Det er vi som skal takke.

Lars Lillo-Stenberg, "ganske" flink til å spille. Foto: Erik Valebrokk

Lars Lillo-Stenberg, “ganske” flink til å spille. Foto: Erik Valebrokk

Nok en dag sto været til terningkast 6, og da deLillos entret scenen som lørdagens første act så tidlig som klokken ett, var det bra med folk å se. Lars Lillo-Stenberg setter seg foran et lite el-piano, og bandet åpner med “Terninger” fra den siste fine platen Rett og slett livet fra ifjor. Det er en låt som viser at bandet på ingen måte viser tegn til stagnasjon og stadig er i stand til å levere låter som glir rett inn i deres innholdsrike katalog. Det fikk vi da også flere eksempler på etter hvert. Men deLillos er i langt større grad et gitarband enn et pianoband, så etter én sang blir derfor pianoet båret ut og Lars får hektet på seg en gitar. Sammen med Lars Lundevall (gitar), Lars Beckstrøm (bass) og Øystein Paasche (trommer) sparker han så i gang med paradenummeret “Tøff i pyjamas”, og jubelen ruller utover Tøyenparken. Om ikke alle var helt med fra før, er de det nå. Lars Beckstrøm overtar deretter med sin nydelige “1984” før vi får servert en aldeles magisk, smule omarrangert versjon av “Sveve over byen”. Det flotte instrumentalpartiet låter nå som litt texmex/cowpunk i møte med Zorba og er en gitarfest der herrene Lundevall og Lillo-Stenberg spiller som om livet står på spill. Det gjør det på en måte også. “Sveve over byen” handler om noe så alvorlig og trist som selvmord, og likevel gjør den meg uendelig glad. Hver gang jeg hører deLillos fremføre denne sangen live får jeg en tåre i øyekroken, og det er ikke på grunn av at den er så trist, men at den er så innmari fin.

Ingen deLillos-konsert (eller plate) uten en Lars Beckstrøm-låt eller to. I går fikk vi "1984" og "Balladen om Kåre og Nelly". Foto: Erik Valebrokk

Ingen deLillos-konsert (eller plate) uten en Lars Beckstrøm-låt eller to. I går fikk vi “1984” og “Balladen om Kåre og Nelly”. Foto: Erik Valebrokk

Jeg skal ikke gå i detalj om alle låtene de spilte her, men Lars Beckstrøm gjorde sin flotte mordvise “Balladen om Kåre og Nelly” på sedvanlig fint vis, og vi fikk en jublende oppstemt “Rett og slett livet”. Et aldri så lite høydepunkt ble “Tusen takk”, en låt Lars Lillo har skrevet i forbindelse med årets 30-årsjubileum der han takker publikum for alle gleder gjennom årene som er gått. Den er supercatchy med en flott, flott tekst, og jeg håper virkelig vi får høre den på plate snart.

Det sluttet ikke her. Vi fikk også høre “Min beibi dro avsted”, “Suser avgårde alle mann” (også i en omarrangert versjon og med nye tårer i øyekroken), “Neste sommer” (ditto, tårer altså), “Kokken Tor” og som en deilig, deilig avslutning, “Smak av honning”. Jeg ble visst litt rørt av den også. Det er rart med det, deLillos er liksom “mitt” band. Jeg har vokst opp i takt med bandet og har kjent både Lars Lillo og Beckstrøm i 30 år. Vi kommer mer eller mindre fra samme kår og område og tid, og tekstene er en slags speilbilder av mitt eget liv. Derfor imøteser jeg også hver ny deLillos-plate med samme høye forventninger, og ved spesielt de siste tre tilfellene har jeg vært veldig fornøyd. I mitt liv er deLillos like relevante som de alltid har vært, men det som kanskje var aller morsomst med gårsdagens konsert var å se alle kidsa som elsket dem. Det tyder på at de også er relevante for nye generasjoner. Stas.

Lars Lundevall er gitarhelt så det holder. Foto: Erik Valebrokk

Lars Lundevall er gitarhelt så det holder. Foto: Erik Valebrokk

30 års fartstid gjør deg i de fleste tilfeller til en habil musiker, og det kan du trygt si disse middelaldrende mennene er blitt. Det slår praktisk talt gnister av samspillet deres. Øystein Paasche og Lars Beckstrøm utgjør et så tight komp som det er mulig å få, og opplevelsen det er å se de to gitaristene fryde seg over musikken de spiller og virkelig gi jernet, føles som et enormt privilegium. Jeg har én eneste ting å utsette på gårsdagens konsert, og det er at den var for kort. Jeg synes det er underlig at Øya ikke gir et åpningsband av dette kaliberet halvannen times spilletid. Det ville gått på bekostning av én av nærmere 100 andre artister, og det tror jeg de fleste hadde levd godt med.

Men altså, tusen takk til dere tre Larser og Øystein for en fantastisk konsert. Det var en glede!

Miss Tati hadde strålende publikumskontakt under sitt korte, men flotte sett. Til venstre seg vi Irem Muftuoglu. Foto: Erik Valebrokk

Miss Tati hadde strålende publikumskontakt under sitt korte, men flotte sett. Til venstre ser vi Irem Muftuoglu. Foto: Erik Valebrokk

Neste artist ut var et spennende nytt bekjentskap. Miss Tati fra Bergen (opprinnelig fra Angola, via Portugal) leverte et kort, men nydelig sett med flotte låter i et soul/hip hop-landskap som må sies å stå i en viss gjeld til Lauryn Hill, Erykah Badu, Jill Scott, D’Angelo, Salt-N-Pepa, TLC og lignende artister. Miss Tati var et helt ukjent navn for meg, og det ligger tre dødskule låter på Spotify, “Shakedown”, “If You Feel” og “Be Free”. Sjekk dem for all del ut. På scenen var hun ledsaget av et strålende band bestående av trommis og bassist, en fyr på keyboards, og to nydelige medvokalister som trakterte rytmeinstrumenter og computere. Det satt som et skudd, og forhåpentligvis lurer en debutplate om hjørnet. Saker!

Jeg hadde nok satt større pris på å se Natalie Prass på en mindre klubbscene enn hovedscenen på Øya. Det fungerte bare sånn passe. Foto: Erik Valebrokk

Jeg hadde nok satt større pris på å se Natalie Prass på en mindre klubbscene enn hovedscenen på Øya. Det fungerte bare sånn passe. Foto: Erik Valebrokk

Natalie Prass hadde jeg forventninger til, men ble litt skuffet. Hun ga ut en fin selvtitulert debutplate i vinter, men som en kollega som hadde sett henne på mindre klubber tidligere sa, virket det som hun var for liten for scenen. Hennes pene, litt slentrende popmusikk egner seg mye bedre hjemme i stua enn på en stor festivalscene. Jeg fikk litt den samme følelsen som da jeg så Angel Olsen på samme scene ifjor. Fin plate i bagasjen, men ikke egnet for dette formatet.

Den fransk-kubanske tvillingduoen Ibeyi var et spennende møte. Foto: Erik Valebrokk

Den fransk-kubanske tvillingduoen Ibeyi var et spennende møte. Foto: Erik Valebrokk

Neste artist jeg så var de fransk-kubanske tvillingsøstrene Lisa-Kaindé og Naomi Diaz som opptrer under artistnavnet Ibeyi. “Ibeyi” betyr “tvillinger” på Yoruba, et språk fra Nigeria dit forfedrene deres som ble hentet som slaver til Cuba kom fra. De synger på både engelsk og Yoruba, og spiller en minimalistisk elektronisk musikk med elementer fra kubansk og vestafrikansk musikk. En liten lunsjpause midtveis i settet deres forhindret meg ikke i å sette pris på det jeg hørte også på litt avstand, og da de spilte sin nye single “Exhibit Diaz” ble jeg ekstra begeistret. Her har de nemlig samplet et pianotema fra Gustavo Santaolallas nydelige musikk til filmen Babel. Finere enn det blir det nesten ikke.

Eno Williams fronter det fantastisk livlige orkesteret Ibibio Sound Machine. Foto: Erik Valebrokk

Eno Williams fronter det fantastisk livlige orkesteret Ibibio Sound Machine. Foto: Erik Valebrokk

Jeg fotograferte deretter Bendik, men ble ikke værende etter de tre låtene og meldte meg litt ut av begivenhetene en times tid. Neste konsert jeg fikk med meg var med britiske Ibibio Sound Machine, og her ble det fest. Det multietniske bandet erstattet amerikanske Curtis Harding som jeg veldig gjerne skulle sett, men etter å ha overvært denne eksepsjonelt sprudlende konserten tar jeg ikke Hardings frafall særlig tungt lenger. Anført av den mildt sagt entusiastiske sangeren Eno Williams, fikk vi en forrykende time med afrobeat og funk i skjønn forening, som et Talking Heads på sitt mest “etniske” med kvinnelig vokalist. Eno viste seg å være en fabelaktig frontfigur, og selv om ikke absolutt alle publikummerne danset, var det nok av dem som gjorde det. Her var det moro å være, og det slo meg midtveis i konserten hvor utrolig variert Øya-programmet er og hvilken kvalitet som ligger i nettopp det. Her er den sjangermessige spennvidden så stor som overhodet mulig, og takk for det. Det er variasjon og mangfold som gjør livet interessant, og en time i selskap med Ibibio Sound Machine var akkurat det som skulle til nå. Helt vilt morsomt var det!

Beglomeg er noe ganske annet, for å si det mildt. Bassist og vokalist Raymond Teigen Hauger er for øvrig ikke det mest outrerte bandmedlemmet heller. Foto: Erik Valebrokk

Beglomeg er noe ganske annet, for å si det mildt. Bassist og vokalist Raymond Teigen Hauger er for øvrig ikke det mest outrerte bandmedlemmet heller. Foto: Erik Valebrokk

Variasjon og mangfold kom også til uttrykk da norske Beglomeg entret naboscenen Vindfruen rett etterpå. Dette må være blant de mest forunderlig utseende band som har stått på en scene noen gang, en slags dragversjon av Village People, med blytung musikk i skjæringspunktet mellom frijazz og elektronika. Jeg ble ikke værende lenger enn de tre låtene vi fikk fotografere under, det var liksom ikke helt meg. Men jeg bruker gjerne et ord som “interessant” for å beskrive Beglomeg, det er ikke det.

Emilie Nicolas er både flink og pen, en uslåelig kombinasjon. Foto: Erik Valebrokk

Emilie Nicolas er både flink og pen, en uslåelig kombinasjon. Foto: Erik Valebrokk

Da fikk jeg mer ut av Emilie Nicolas. Ifjor gjorde hun en for meg skuffende opptreden i Sirkus-teltet forut for utgivelsen av det flotte debutalbumet Like I’m A Warrior, og nå var hun tilbake som nest siste artist på hovedscenen Amfiet. Jeg synes albumet hennes er nydelig og elsker låter som “Nobody Knows”, “Grown Up”, “Fail” og “Charge”, men jeg sliter stadig med å se henne på en så stor scene som her. Nå trekker hun riktignok folk så det holder, men den største Emilie Nicolas-opplevelsen jeg hatt er stadig en intenst intim opptreden hun gjorde på WiMP-festen sist høst. Det er når du står der ansikt til ansikt med henne, nærme, nærme, og kjenner den dype bassen buldre i mellomgulvet, mens den besnærende elektroniske musikken og fascinerende stemmen hennes tar deg ut på en reise blant stjernene, at du skjønner storheten i Emilie Nicolas. Fin konsert, men igjen sliter jeg altså litt med formatet.

Gårsdagens konsert med Sturgill Simpson var et av de store høydepunktene. Foto: Erik Valebrokk

Gårsdagens konsert med Sturgill Simpson var et av de store høydepunktene. Foto: Erik Valebrokk

Så bar det atter en gang i en helt annerledes musikalsk retning. Endelig skulle jeg få oppleve countryfenomenet Sturgill Simpson live, og det av alle steder på Øya. Men det er som jeg sier, hvis Øya sier at noe er innafor og trendy, så er det det også. Selv om det ikke var stint foran scenen da Simpson spilte var det nok i overkant flere hipstere her enn han er vant til å se blant publikum.

Simpsons musikk er beskrevet som Cosmic American Music, en merkelapp ingen egentlig har fått siden Gram Parsons’ velmaktsdager, få som de var og endte med en overdose morfin på et motellrom i Georgia i 1973 da han var 26 år gammel. Cosmic American Music er tenkt som en hybrid av country, soul, rhythm’n’blues, folk og rock, men i Simpsons tilfelle er det vel så mye at platene hans har et snev av det kosmiske ved seg i selve produksjonen, med merkelige science fiction-aktige lydeffekter. På en konsertscene er det noe ganske annet. Det er rendyrket og veldig god country eller countryrock.

Sturgill Simpsons gitarist Laur Joamets er så dyktig at du mest av alt må flire. Foto: Erik Valebrokk

Sturgill Simpsons gitarist Laur Joamets er så dyktig at du mest av alt må flire. Foto: Erik Valebrokk

Ved siden av evnen til å skrive gnistrende gode låter og fremføre dem med en stødig, dyp stemme, er Simpsons hemmelige våpen den fantastiske gitaristen Laur Joamets, fra Tallinn, Estland. Da han presenterte bandet i går påpekte han det paradoksale i at han måtte dra helt til Europa for å finne noen som kunne spille gitar. And how! Joamets har fingre som bokstavelig talt flyr opp og ned langs Telecaster-halsen så raskt og sikkert at du knapt ser dem, og tilsynelatende helt uanstrengt. Han leer knapt på en muskel der han står og loser Simpsons låter av sted, vel å merke akkompagnert av bass, trommer og tangenter som også gjør jobben og vel så det. Simpson er selv en habil gitarist og en flott sanger, og gårsdagens opptreden var en ren maktdemonstrasjon og en deilig påminnelse om at musikk ikke trenger være så fryktelig komplisert for å være verdt å høre på.

Thåström, i økende grad mørkemann, avsluttet Øyafestivalen 2015 med en strålende, bejublet konsert.

Thåström, i økende grad mørkemann, avsluttet Øyafestivalen 2015 med en strålende, bejublet konsert. Foto: Erik Valebrokk

Susanne Sundfør måtte jeg nøye med meg to låter av før det bar ned til avslutningskonserten med fantastiske Thåström i Sirkus-teltet på sletta ved inngangen. Det var blytungt og mørkt, og veldig, veldig fint. Joakim Thåström bedriver ikke akkurat noen form for publikumsfrieri, men har folket i sin hule hånd. Jeg fikk bare med meg deler av konserten, men det jeg så og hørte likte jeg veldig godt. Det gjorde tydeligvis mange andre også, og jeg tror nok dette må kunne sies å ha vært en perfekt avslutning på en helt usedvanlig vellykket og fin festival. Takk for i år, Øya! Ses i 2016!

Les også: Chicelig fest – Øya 2015 dag 1

Les også: De minste er de største – Øya 2015 dag 2

Les også: Fremtiden i Samuels hender – Øya 2015 dag 3

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *