Norwegian Wood 2017 dag 3 – Absolutt drømmedag

J49A6841 1050x700 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag
Kari Bremnes oser av eleganse og sensualitet. Foto: Erik Valebrokk

Er det mulig å gjenreise en festival så ettertrykkelig og så perfekt som det den nye festivalledelsen til Norwegian Wood gjorde i går? Det er selvfølgelig artistene som leverer selve musikkgleden, men anført av “festivalekspert” Svein Bjørge har den 25 år gamle festivalen fått en ny fødsel og er tilbake der den hører hjemme, i Frognerbadet. Etter fjorårets amputerte festival på Sukkerbiten var det mange som lurte på om det var kroken på døra, men det ble heldigvis med frykten. Norwegian Wood lever videre, og det tilsynelatende svært godt.

Men hvor i alle herrens dager var publikum? På en nydelig, varm og solfylt sommerlørdag var det knapt 2200 betalende tilskuere her. Det er bortimot en skandale med tanke på hva folk gikk glipp av. Det blir dessuten en smule komisk med tanke på alt gnålet jeg har hørt om hvor trist det er at festivalen skulle forsvinne fra Frognerbadet eller, i verste fall, skulle gå konkurs. Riktignok er det ikke en forbrytelse hverken å være tjukk i huet eller ikke å kjenne sin besøkelsestid, men for 830 kroner kunne man i går oppleve følgende stjernerekke med artister: Lillebjørn Nilsen, Anneli Drecker, Kari Bremnes og deLillos, og dessuten 11 av Norges fremste gitarister som spilte seg kronologisk gjennom det klassiske Hendrix-albumet Are You Experienced?, I TILLEGG TIL fire strålende band på den lille Underwood-scenen. OK, jeg så bare tre av dem, men jeg er sikker på at The St&nt som jeg gikk glipp av også leverte. Jeg skal innrømme at jeg selv var akkreditert og derfor ikke løste billett, men altså… 830 kroner for alt det der? En bedre festivaldeal finner du ikke, iallfall ikke med tanke på hvor bra samtlige artister leverte.

J49A5358 1024x683 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Glissent? Visst pokker. Bare 2200 mennesker løste billett på Norwegian Wood i går. Det er for dårlig! Foto: Erik Valebrokk

Men nå til saken og det alt handler om, artistene og musikken. Noe av det som må sies å ha vært ekstra stas i går er at hver nye artist som spilte på hovedscenen overgikk den foregående. Her har det både vært gjennomtenkt programmering fra festivalens side OG et ansvar overfor publikum som artistene har tatt på det dypeste alvor.

J49A5335 1024x683 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Det var veldig koselig med Lillebjørn Nilsen som åpningsartist. Foto: Erik Valebrokk

Vi får, som klokt antageligvis er, begynne med begynnelsen. Selveste Lillebjørn Nilsen, kanskje den viktigste oslotrubaduren som finnes, hadde æren av å åpne ballet. Den nå 66 år gamle visesangeren er ikke bare en helt i hovedstaden, han er også en nasjonalskatt. Det ble for alvor tydelig i kjølvannet av 22. juli 2011 da “Barn av regnbuen”, hans versjon av Pete Seegers “My Rainbow Race”, fikk status som noe bortimot en alternativ nasjonalsang, med sitt budskap om sameksistens og menneskelig harmoni. Den hadde en selvfølgelig plass i gårsdagens sett, men tidlig på dagen ER dessverre et norsk publikum trøtte greier, og Lillebjørn og den superdyktige trioen som akkompagnerte ham hadde ingen enkel jobb med å få folk med på allsang. Det hjalp kanskje heller ikke på at Lillebjørn selv slet litt med å huske tekstene i starten.

Det var nok en konsert med visse skjønnhetsfeil, men hvor gærent kan det bli? Så lenge Lillebjørn synger “Tanta til Beate”, “Alexander Kiellands plass”, “Bysommer” og andre klassikere fra sin rike katalog, hører du ikke meg klage. Det var det ikke så mange andre som gjorde heller, så vidt jeg registrerte. Det var en hyggelig og veldig riktig åpning av en nydelig festivaldag.

J49A5395 1024x683 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Temporary var et strålende nytt bekjentskap. Foto: Erik Valebrokk

Underwood-scenen litt bak hovedscenen er et sted for å oppdage nye artister, og i går fikk jeg et par virkelige øyeåpnere. Før Temporary gikk på kom en ung jente bort til meg og et par kolleger og fortalte at det vi skulle se nå var noe vi kunne glede oss til. Og ganske riktig, duoen bestående av Mikael Øgaard og Jonas Utseth Peitersen, for anledningen utvidet med en jente som het Tiril et-eller-annet på ekstra vokal, leverte et lite og svært innbydende sett som i sonisk forstand ikke overgikk Lillebjørn Nilsen nevneverdig. Armert med ett stykk elektrisk gitar og tre stemmer fikk vi høre noen helt nydelige låter som er å finne på deres ferske debut-EP.

Min gamle venn og kollega Tom Skjeklesæther var tydelig imponert og beskrev dem som “Mumford & Garfunkel”, og der traff han strengt tatt spikeren på hodet. I tillegg til de flotte stemmene som fletter seg perfekt i hverandre, får du gitarspill ikke ulikt engelske Vini Reilly (The Durutti Column), og da snakker vi med andre ord om en stemningsfull liten høytidsstund. Dette var pent og riktig så imponerende.

J49A5612 1024x683 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Av 11 gitarister som tolket Hendrix, var kun en av dem kvinne, Marie Kristin Dale. Hun naila “Manic Depression”. Foto: Erik Valebrokk

Etter såpass stillfaren musikk var det på tide å skru opp volumet for det konferansier Finn Bjelke kalte en soleklar kandidat til naboklage. Her hadde festivalledelsen nok en gang vist inspirasjon litt utover hva man kan forvente og invitert 11 norske kremgitarister (dessverre bare en kvinne) til å fremføre hver sin låt fra The Jimi Hendrix Experience’ klassiske 1967-debut Are You Experienced? I rollene som Noel Redding og Mitch Mitchell så og hørte vi Sveinung Hovensjø og Paolo Vinaccia. Et bedre komp får du ikke kjøpt for penger, så der var alt i orden. At Christer Falck står bak akkurat dette prosjektet bør ikke overraske noen, og forhåpentligvis (og sannsynligvis) blir dette også en årlig foreteelse. Jeg er allerede spent på hvilket album som skal fremføres til neste år.

J49A6063 1024x683 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Yrjan Mirzai Sunde er prestestudenten som viet Paolo Vinaccia og Trude Semb på Norwegian Wood-scenen i går. Ikke et øye var tørt. Foto: Erik Valebrokk

Mange har vel fått med seg at høydepunktet under gårsdagens konsert ikke var av musikalsk art, men intet mindre enn et giftemål på scenen. Paolo Vinaccia hadde valgt anledningen til å geriljafri til sin kjæreste Trude Semb, og jommen sa hun ikke ja også. Mot slutten av konserten og Frode Alnæs’ versjon av “Foxy Lady”, stiller den gamle Dance With A Stranger-gitaristen seg ved mikrofonen når han er ferdigspilt og ber en ekte “foxy lady” komme opp på scenen. Der kom så en fullstendig intetanende bride to be, og en prestestudent satte straks i gang seremonien. Jeg vet ikke hvor mange av gårsdagens 2200 besøkende som var innenfor porten på dette tidspunktet, men jubelen og applausen tydet på at det kunne vært enda flere. Og bare for å ha nevnt det: Paolo fikk sitt ja. Du skal lete lenge etter en mer lykkelig utseende trommeslager enn den mannen som etter vielsen banket løs på det avsluttende tittelkuttet med Jon Eberson som gitarist.

J49A5817 1024x683 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Amund Maarud spilte “I Don’t Live Today” under Hendrix-hyllesten. Foto: Erik Valebrokk

Det var med andre ord en både flott og rørende avslutning på et gedigent overskuddsprosjekt det slo gnister av. Jeg skal ikke gå inn på hver enkelt opptreden, men det var ganske stort å høre alle disse fantastiske gitaristene harve gjennom låtene fra Are You Experienced? De var i rekkefølge Freddy Dahl (“Purple Haze” med en kledelig Hendrix-inspirert intro av “Ja, vi elsker”), Marie Kristin Dale (“Manic Depression”), Vidar Busk (“Hey, Joe”), Kjetil Grande (“Love Or Confusion”), Freddy Holm (“May This Be Love”), Amund Maarud (“I Don’t Live Today”), Staffan William-Olsson (“The Wind Cries Mary” – nyyyyyydelig), Torbjørn Alsos Rae (“Fire”), Eivind Aarset (“Third Stone From The Sun”) og altså Frode Alnæs (“Foxy Lady”) og Jon Eberson (“Are You Experienced?”). Mer bulder og brak og overstyrt lyd har knapt vært å høre i Frognerbadet noen gang. Dette var fett!

J49A6268 1024x683 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Anneli Drecker leverte en feilfri konsert i går. Foto: Erik Valebrokk

Jeg skippet The St&nt på Underwood-scenen til fordel for øl og pølse, og var dernest klar for Anneli Drecker på hovedscenen. Her må jeg først av alt komme med en uforbeholden unnskyldning til Anneli for at jeg ikke kjenner særlig godt til soloplatene hennes. Som gammel og trofast Bel Canto-fan er ikke det bare altfor dårlig, det viste seg også å være temmelig dustete av meg. Etter å ha sett henne på Øya for et par år siden uten å bli så veldig imponert stilte jeg med minimale forventninger, men sannsynligvis kunne jeg ikke blitt mer positivt overrasket. Fra det øyeblikk hun gikk på scenen sammen med sitt fantastiske band hadde hun meg i sin hule hånd. Med DEN stemmen, nydelig låtmateriale og arrangementer som beveger seg sømløst fra pur discolykke til atmosfæriske drømmelandskap, fra rytmiske utskeielser til de sarteste vokalpartier, var dette en feststund hele veien gjennom.

J49A6455 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Frida Fredrikke Waaler Wærvågen, cellisten som spilte for Anneli Drecker, var veldig flink. I likhet med resten av bandet altså. Foto: Erik Valebrokk

Fest er kanskje et merkelig ord å benytte om Annelis følsomme og poetiske musikk. På sine siste to plater, Rocks & Straws og årsferske Revelation For Personal Use, har hun tonesatt dikt av den avdøde nordnorske lyrikeren Arvid Hanssen oversatt til engelsk av Roy-Frode Løvland, men det er ikke mer introvert enn at det er blitt strålende popmusikk av dette. Det timelange settet inneholdt smakebiter fra begge plater, samt utvalgte perler fra Annelis to første soloplater. Ikke minst satt “You Don’t Have To Change” fra 2005-utgivelsen Frolic som et skudd! Så takk, Anneli, og igjen, unnskyld for at jeg ikke har hørt mer på platene dine. Skal skjerpe meg!

J49A6514 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Kjersti Synneva Moen er primus motor i Rabagast med et energinivå som tilhører sjeldenhetene. Foto: Erik Valebrokk

Hva er vel bedre enn å oppleve nye artister og få et ordentlig kick? Det var det som skjedde meg da Rabagast dukket opp på Underwood-scenen idet Anneli ga seg. Her er navnet å merke seg Kjersti Synneva Moen. Hun er frontfigur og et fyrverkeri av en scenepersonlighet, med utseende og fakter som en krysning av Debbie Harry og Sherilyn Fenn (vel å merke da de var unge) med en liten dose Edvard Valberg (Honningbarna) slengt på for godt monn. Hun avleverer sangene fra den ferske debutplaten Utilfreds som om livet sto på spill, og det er noe med de energiske poppunklåtene som bygger opp under akkurat det.

J49A6508 1024x683 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Med en vokalist som Kjersti Synneva Moen skal det mye til for de tre gutta i bandet å få fnugg av oppmerksomhet, hvor flinke de enn er. Foto: Erik Valebrokk

Kjersti krever oppmerksomhet med alt hun gjør og klarer ikke stå stille lenger enn at hun rekker å trekke pusten. De tre gutta i bandet kunne stått og sjonglert med hamstere uten at du hadde lagt merke til dem, men ikke dermed sagt at de ikke gjør jobben sin. Bandet spiller så det slår gnister, men vokalisten overgår dem likevel. Summen av dette er et band jeg ikke kan vente med å se igjen, og hvis debutplate jeg nå allerede har hørt fire-fem ganger. De ni låtene klokker inn på 23 minutter, og jeg elsker hver tone. Så altså, Rabagast og Kjersti Synneva Moen – få dem med deg!

J49A6863 1024x683 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Snakk om å bli blåst av banen! Kari Bremnes, mine damer og herrer! Foto: Erik Valebrokk

Kontrasten til Kari Bremnes kunne ikke vært større, men i min verden er kontraster blant det som virkelig gjør livet verdt å leve. Skal jeg være ærlig har jeg bestandig hatt et litt avmålt forhold til Kari Bremnes. Jeg har alltid likt musikken hennes og hatt den dypeste respekt for henne som artist, men jeg har også oppfattet henne som litt for “seriøs”, “litterær”, kan hende. Som om det bør være en hindring, men det er altså litt sånn jeg har hatt det. En annen ting er at du aldri kan gå dypt nok inn i all den musikken som er tilgjengelig der ute, og av den grunn har jeg også latt henne forbli litt i periferien av mine lytteropplevelser.

J49A6975 1024x683 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Scenen var kledelig elegant lyssatt for Kari Bremnes. Foto: Erik Valebrokk

Nå er jeg satt ettertrykkelig på plass. Er det én artist som virkelig forbløffet meg i går, for ikke å si bergtok meg, er det Kari Bremnes. Nå skal man passe seg for å la folks utseende påvirke musikken de utøver, men jeg kunne ikke unngå å bli forført av den 60 år gamle svolværingens nærmest grenseløse sensualitet. Hun beveger seg over scenegulvet grasiøst som en panter, med tettsittende sorte skinnbukser, stiletter og en luftig hvit bomullsskjorte, langt bølgende hår og de katteøynene som bare er SÅ mystiske og uutgrunnelige. Hun simpelthen eier scenen fra hun gjør entré. Både min gode venn Runar og jeg ble dønn forelsket i Kari denne kvelden, og vi var ikke alene om det. Det var helt tydelig.

J49A7008 1024x667 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Kari Bremnes hadde full kontroll gjennom hele konserten og et band i ryggen som ga frysninger så bra var det. Foto: Erik Valebrokk

Men det handler jo selvsagt først og sist om musikken også her. Hun kunne muligens fremført bruksanvisningen på en støvsuger og fått det til å låte OK, men hun synger faktisk fantastiske sanger med en betydelig poetisk og intellektuell dybde. Sittende i gresset, måpende av beundring er det kanskje grenser for hva hjernen registrerer av den slags inntrykk, men jeg er for lengst i gang med å høre meg opp på de altfor mange utgivelsene hennes som jeg har ignorert. For øvrig avsluttet hun med sin enestående versjon av Leonard Cohens “Everybody Knows”, i Håvard Rems norske gjendiktning omdøpt til “Alle vet jo det”.

Bandet hennes er også blant landets sløyere ensembler, en fantastisk samspilt gjeng som matcher henne perfekt. Her er en dynamikk som er sjelden og som muligens også overgikk bandet til Anneli Drecker, ingen liten kompliment der, bare så det er sagt. At musikken også er så rytmisk som den er med tydelige elektroniske innslag overrasket meg også, og denne konserten ble altså nok et høydepunkt, enda litt bedre enn den foregående.

J49A7203 1024x683 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Live Miranda Solberg spiller og synger i Silver Lining og er også i gang med en solokarriere under artistnavnet Louien. Foto: Erik Valebrokk

Til ingen forkleinelse for Underwood-bandene tar jeg ikke dem med i betraktningen når jeg sier at den ene artisten overgikk den andre. De er for små og uerfarne til å kunne knive mot artistene på hovedscenen, men det betyr altså ikke at du får mindreverdige musikkopplevelser. Etter Kari Bremnes var det tid for å oppleve Silver Lining, et lite country/bluegrass-band jeg tidligere har skrevet pent om. Det kommer jeg til å fortsette med. Bandet består av Stine Andreassen og Bjørnar Ekse Brandseth fra The Northern Belle og Halvor Falck Johansen og Live Miranda Solberg (tidligere Rattlers), og spiller svært vellydende countrymusikk, ikke helt ulik den Nanci Griffith laget på sine tidligste plater.

J49A7179 1024x712 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Smørblide Stine Andreassen storkoste seg på scenen med Silver Lining i går. Foto: Erik Valebrokk

Med de to svært habile kvinnelige vokalistene (begge spiller dessuten gitar), Halvor på gitar (og tidvis vokal) og Bjørnar på pedal steel og litt småpell, er dette lavmælte og forsiktige saker som låter aldeles vidunderlig. Det virket også som de fikk vist seg frem for en del “riktige” folk i går, hvilket kan komme godt med når de (forhåpentligvis) lanserer debutalbumet sitt til høsten. Det ble et kort, men svært vakkert sett.

J49A7253 1024x683 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Før deLillos gikk på scenen stilte Mannskoret opp og leverte en mektig versjon av “Hjernen er alene”. Festivalsjef og kormedlem Svein Bjørge står helt til venstre. Foto: Erik Valebrokk

Akkurat som det skal godt gjøres å finne en riktigere åpningsartist enn Lillebjørn Nilsen skal det godt gjøres å finne et riktigere avslutningsband enn deLillos. Det sier jeg ikke primært på grunn av sangen “Frognerbadet” (som deLillos selvfølgelig spilte i går), men fordi kvartetten er et av Norges fremste konsertband med en sangkatalog som er dønn imponerende og som stadig vokser, mer enn 30 år ut i platekarrieren. Lars Lillo-Stenbergs tekstunivers inneholder også flere sanger med Frogner som sin tydelige hjemstavn. Han bor dessuten rett nede i gata for Frognerparken og hører altså hjemme her.

J49A7335 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Med vannkjemmet hår og grønn blazer var Lars Lillo-Stenberg elegansen selv i går. Foto: Erik Valebrokk

Gårsdagens konsert var en veritabel hitparade, og inneholdt dessuten tilstrekkelig med nye sanger til at deLillos fikk vist at de fremdeles er relevante. Både “Aldri epleslang” og tittelkuttet fra fjorårets Peiling på seiling er utmerkede beviser på det, for ikke å snakke om “Halvveis rundt jorden” fra det nye albumet La oss bli fri for all nostalgi. Sistnevnte fremføres sammen med fantastiske No. 4 som i anledning konserten er representert ved to av tre medlemmer, Emilie Christensen og Ingeborg Marie Mohn. Akkurat som under den spesielle innspillingen i Ingeborgs barndomshjem (les mer om det her) samlet tre Larser seg med Emilie og Ingeborg rundt én mikrofon, sammen med bandets gitartekniker Ola Geir Raftevold på shaker, mens trommeslager Øystein Paasche sitter på en kasse og slår rytmen. “Halvveis rundt jorden” er for øvrig en av de fineste av de nyere deLillos-sangene, og låt helt vidunderlig i går.

J49A7507 1024x683 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Det var pur magi da deLillos og No. 4 fremførte “Halvveis rundt jorden” i går. Foto: Erik Valebrokk

De fleste var nok dog kommet for å høre de mange gamle sangene om igjen. Det var jubel og allsang i mer enn en time med blant annet “Hjernen er alene”, “Glemte minner”, “1984”, “Kokken Tor”, “Smak av honning”, “Suser avgårde” og den uunngåelige “Neste sommer”. Når bandet så til slutt klinte til med “Min beibi dro avsted” kunne det ikke blitt en mer vellykket avslutning – hverken på deLillos-konserten eller på festivalen. Her er det så mye jubel og glede, hopping og gauling og roping blant publikum (meg selv så til de grader inkludert), at det nesten er som om grunnen under føttene våre vil svikte hvert øyeblikk. Det er i slike stunder du virkelig merker den samlende kraften i musikk, dens virkelige vesen, og alt i hele verden er bra for en liten stund.

J49A7580 1024x683 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Det går unna når deLillos spiller “Kokken Tor”. Foto: Erik Valebrokk

Det er all grunn til å takke deLillos og de andre artistene for innsatsen, og det er all grunn til å takke den nye festivalledelsen og gratulere med vel gjennomførte dager. Så håper jeg det kommer flere publikummere til neste år. Riktignok var festivalen i år bare dimensjonert til å ta imot 4000 tilskuere, men at bare litt over halvparten av billettene ble solgt er trist. Og altfor dårlig. Til neste år er det oppmøteplikt for alle som klaget sitt hjertes nød da de skjønte at Norwegian Wood-eventyret var over. Nå er det på beina igjen, og årets festival vitnet om at de nye kreftene har tatt oppgaven på alvor. Bravo!

J49A7472 - Norwegian Wood 2017 dag 3 - Absolutt drømmedag

Gitarhelt Lars Lundevall i deLillos. Bra mann. Foto: Erik Valebrokk

Les også: Norwegian Wood – fredagen

5 kommentarer

  • Cato Myhre sier:

    Jeg var også på NW i går og begriper ikke at du er så hemningsløst ukritisk til konsertene i går. Kanskje du bør gå på flere festivaler for å oppleve god kvalitet. Det som var den store, store opplevelsen i går var JH konserten; det andre var knapt middelmådig. Det er viktig at dere profilerte anmeldere er saklige og kritiske når det er riktig. Mitt tips til festivalledelsen er å ha flere tributer av kjente musikere ( Beatles, RS, Lou Reed, Pink Floyd, David Bowie og så mange fler.

    • Erik Erik sier:

      Kjempehyggelig at du koste deg med Hendrix-tributen, men jeg synes vel ikke musikken kommer nevneverdig videre her i verden om det er der fokuset legges på festivaler eller andre arenaer. Noen må jo også bli morgendagens hendrixer eller bowieer eller floyder, eller hur? Jeg føler vel heller ikke at jeg er usaklig eller ukritisk. Jeg lar meg begeistre av det som for meg er store musikkopplevelser, og tro meg når jeg sier at jeg har sett nok av dårlige opptredener. Ha en god søndag videre.

  • Bjørn sier:

    Som nabo til NW og nærmest fast gjest de siste 10-årene må jeg si at måten festivalen i år var dårlig satt opp. Jeg ville f.eks gjerne ha sett Hendrix-tribute, men å legge en slik forestilling tidlig ettermiddag midt i shoppingrushet i Bogstadveien var ikke bra, er ikke forundret over at bare 2000 tilskuere kom!
    Dersom publikumstallet du oppga er riktig kan jeg ikke se at NW kan fortsette. Det virker jo også meget passivt å bare ta høyde for 4000 tilskuere.

    • Erik Erik sier:

      Til informasjon startet Hendrix-hyllesten 16.30, hvilket jeg ikke anser som tidlig ettermiddag eller at det skulle være i nevneverdig konflikt med shoppingrushet i Bogstadveien. Det burde være en smal sak å planlegge et festivalbesøk rundt innkjøpene sine, så jeg tror nok det er andre årsaker til at ikke så mange kom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *