Ni eksempler på helt perfekt popmusikk – er dette Frank Hammerslands mesterverk?

Frank Hammersland - Ni eksempler på helt perfekt popmusikk - er dette Frank Hammerslands mesterverk?
På sitt tredje soloalbum Atlantis henter Frank Hammersland knep fra en diger verktøyskasse med påskriften POP.
Frank H cover - Ni eksempler på helt perfekt popmusikk - er dette Frank Hammerslands mesterverk?
Frank Hammersland
Atlantis
(Apollon Records)
6 out of 6 stars

Frank Hammersland har vært involvert i nok prosjekter til å kunne kalles en kløpper innen det virkelige popfaget. Han er utvilsomt mest kjent som vokalist, låtskriver, frontfigur og bassist i Pogo Pops, men også for bandene Popium og The Love Connection. Men om bandformatet kler ham godt, er det minst like interessant å høre soloplatene hans der han i større grad har eksperimentert med forskjellige uttrykk. Den første, Younger (1997), var et naturlig steg videre fra de fire første Pogo Pops-platene, mens oppfølgeren So Easily Distracted (2007) i stor grad flørtet med countrymusikken. Åpningssporet derfra, «Linger On», er faktisk så country at jeg fant det helt naturlig å ta den med på min store spilleliste Jævla bra countrymusikk der den har funnet seg pent til rette mellom sanger av Jason & The Scorchers og Brent Cobb.

For noen uker siden kom Franks tredje – og desidert beste – soloalbum. Atlantis inneholder ni perfekte popsanger, eller skal vi heller kalle dem konstruksjoner? Denne gangen har den blide bergenseren trukket veksler på hele sitt arsenal av popvirkemidler og popkompetanse og tatt i bruk alt han har tilegnet seg av kunnskap gjennom årenes løp. Med breddfull verktøykasse har han konstruert ni poplåter som feier over betydelige deler av pophistorien – fra Burt Bacharach til The Beatles til Jeff Lynne og inn i en nyere epoke der artister som for eksempel The Pearlfishers, The Silver Seas og Pernice Brothers trives – altså i etterdønningene av tidligere tiders storheter der de viser historien den største respekt. Som musikalsk grunnstamme på Atlantis har Frank benyttet Marte Wulff, Ørjan Liavåg, Vidar Ersfjord, Jørn Raknes og Bjarte Jørgensen som minus Thom Hell (som gjester på én sang) er identisk med bandkollegaene i The Love Connection.

Anne Marte Archers nydelige covermaleri antyder noe av platens innhold. Det viser en nattscene med en parkert bil utenfor et trailerhjem. Det er et typisk amerikansk motiv som i tillegg til å ha visse musikalske overtoner gir tydelige assosiasjoner til kunstnere som Edward Hopper og Georgia O’Keeffe. I det perspektivet får sangene til Frank en visuell ledsager som gjør mye for hvordan jeg hører sangene på dette albumet.

Dette visuelle aspektet forsterkes ytterligere av Franks tekster, som i likhet med melodiene synes møysommelig oppbygd og konstruert ved hjelp av den allerede nevnte verktøykassen fulle av effektive poptriks. Bilder som «there’s a one-way sign in the cul-de-sac» og «I remember when the kids were swinging, back in the days when you and I kept clinging» er visuelle av natur og representative eksempler på virkemidler som gir en popmelodi forsterket farge og smak. Ekte popsnekkere lar ordene – i tillegg til tonene – få stort spillerom.

Atlantis åpner med «On The Radio», en sang som i grunnen sier det meste om denne metoden og hvordan den kan fungere i praksis. Den er platens lengste sang på mer enn seks minutter og derfor dobbelt så lang som den perfekte poplåt trenger å være. Likevel er alle dens ingredienser og dens oppbygning helt avgjørende for at sluttresultatet er blitt så bra. En mer enn ett minutt lang intro etablerer en luftig stemning, før selve hovedmelodien introduseres av et enkelt taktskifte og en fløyelsmyk bassgang. Når Frank så begynner å synge er det med innsmigrende røst og en tydelig sans for språklig eleganse.

You’re gonna hear me on the radio
I’m gonna write a song about our love
And away we ride
With tomorrow on our side
I’m gonna take you to the carnival
I’m gonna dress up as Napoleon
And we will have a ball
Till there’s nothing left at all

Musikalsk er sangen en kontrastfylt ballade som blander lap steel (spilt av Jørn Raknes) og elementer fra 10cc-klassikeren «I’m Not In Love» som om det skulle være det mest naturlige av alt her i verden. Det funker da også. En god popmelodi kjenner ingen sjangerbegrensninger, noe «On The Radio» er det perfekte eksempel på. Marte Wulffs koring gjør også mye for sangen. Gjennom hele platen er enten hun eller Christine Sandtorv fra Ephemera til stede med subtil beskjedenhet som utmerket godt vitner om at både de og Frank vet hva som kreves – og ikke kreves – av en god backingvokalist.

På de to neste sangene – uptempo «Something For Nothing» og den bacharachske superballaden «Westbound Sundown» – er Marte Wulff knapt hørbar på den første før mot slutten, mens hun har en virkelig nøkkelrolle på den andre. På «Something For Nothing» er hun mer del av melodien, mens hun på «Westbound Sundown» i større grad former sangen med velplasserte onelinere og nydelig kor. Av flere fine ballader på platen er «Westbound Sundown» kanskje den aller fineste der Vidar Ersfjord (som spiller tangenter på hele platen) bidrar med trombone og Sjur Miljeteig gjester på trompet. Kombinert med koringen og lekre gitarmotiver fra Ørjan Liavåg løftes denne sangen langt inn i Burt Bacharach-land og minner veldig om noe som kunne hørt hjemme på Elvis Costello-samarbeidet Painted From Memory.

«Something For Nothing» er til sammenligning spretten, popete, umiddelbar. Den ligner på alt og ingenting innen klassisk popmusikk, og viser veldig godt hvordan Frank Hammersland har en bassists forhold til melodien han synger. Akkurat som bassen er «buktende», har måten Frank synger på noe av den samme myke effekten på melodien. Han synger faktisk mer melodisk enn hva som er tvingende nødvendig, men det er nettopp denne melodiøsiteten som gjør sangene hans så treffsikre. «Something For Nothing» har to tydelige melodilinjer som kler hverandre som hånd i hanske, den ene i bassgangen, den andre i vokalen. Sammen løfter de sangen til noe sublimt som i mine ører er ren popperfeksjon. Linjen «day by day bye-bye so long, sometimes the timing is wrong» er i vokal forstand helt avsindig fin, og når Frank og Marte legger seg på et stykke call and response mot slutten av sangen er det ren jubel som rundes av med noen finurlige syntheffekter. Det er så mange elementer i den så vidt over tre minutter lange sangen som virker så velplasserte at du bare vet det ligger masse tankearbeid og kompetanse til grunn. Du skal ha en viss ballast for å konstruere og spille inn sanger så perfekte som denne.

«No Straight Line» er likevel min soleklare favoritt blant uptempo-låtene på Atlantis. Dette er popmelankoli på sitt ypperste, et sted i skjæringspunktet mellom a-ha og Squeeze, og i likhet med «Something For Nothing» er den proppfull av små og store virkemidler. Bassen er av det «rullende», repeterende slaget. Den går og går og går og sørger for en kontinuerlig beat sammen med Bjarte Jørgensens tromming, mens vokalhjelpen her besørges av Christine Sandtorv. Vidar Ersfjords synther får virkelig skinne og han krydrer melodien med velplasserte, kule lyder, mens Lars Arne Lindland spiller både en 12-strengersgitar og en barytongitar. Her pludres og plukkes det, og kompet durer og går. Frank synger om fraværet av fornuft og retning i tilværelsen, dette symbolisert av at veien til målet aldri er rett og motsigelsen som ligger i et enveiskjøringsskilt i en rundkjøring. Slikt drar oss gjerne enda lenger ut av kurs enn vi er komfortable med, men selv har Frank blikket skarpt rettet mot målet. Arrangementsmessig – og på alle andre måter – er denne sangen så god at jeg får gåsehud bare av å skrive om den.

Tittelkuttet «Atlantis» åpner side 2 på platen, og er en duett med Christine Sandtorv. Det er en sang som nok er beslektet med Christines faste band Ephemera, men som også minner meg om en annen bergenser, Nathalie Nordnes. Selv om Frank for lengst har gjort oslogutt av seg er denne spretne typen popmusikk noe mange bergensere ser ut til å samle seg rundt, og av den grunn blir den bossa nova-inspirerte sangen mer bergensk av natur enn noe annet. Akkurat det er paradoksalt med tanke på hvor lite norsk denne musikken er i utgangspunktet, men Bergen og vestlandet for øvrig er så gjennombefolket av dyktige popsnekkere at det blir sånn like fullt. Sangen gir meg også assosiasjoner til Roddy Frame og Aztec Camera, et band jeg for så vidt hører spor av også på flere andre sanger her.

Franks bass er veldig til stede på «Monday» der Roar Nilsen fra The Dogs gjester med veldig lekkert gitarspill. Også denne sangen er litt bossa-aktig, og når Frank tar vokalt sats står det i fin kontrast til arrangementet som er av det luftig detaljerte slaget. Det åpne lydbildet gir rom for at han virkelig får vist hvilken god sanger han er, noe kanskje ikke alle legger like mye vekt på bestandig. Med låtskrivere som Frank Hammersland er det veldig lett bare å fokusere på hvor fine melodiene er, men han er altså en vokalist med betydelig pondus og kraft i stemmen. (Vend gjerne tilbake til den tanken når du kommer til avslutningssporet «The Beat Goes On».)

Det er som kjent en syltynn linje mellom inspirasjon og plagiat, hvor ubevisst det siste enn kan være. På «Down The Milky Way» går Frank, ufrivillig som det helt sikkert er, rett i baret med en låt som stedvis er identisk med «Twilight», en Jeff Lynne-komposisjon fra Electric Light Orchestras undervurderte tidsreisealbum Time fra 1981. Melodilinjen er så lik at jeg fant det for godt å «anmelde» Frank til NRK P13s fantastiske program Stjernepose der radarparet Totto Mjelde og Kjartan Ericsson i spalten «Tyven tyven» ser på nettopp saker der musikere beskyldes for plagiat. Jeg klarte simpelthen ikke dy meg og skrev en mail i kjølvannet av at Frank som gjest i Stjernepose til alt overmål hadde hatt en nedtelling i programmet der han rangerte sine fem ELO/Jeff Lynne-favorittlåter. «Twilight» var ikke blant dem, men vil du høre hvordan det gikk da Totto og Kjartan skulle vurdere tilfellet «Twilight»/«Down The Milky Way» kan du høre det her. Tro meg, det er hysterisk morsomt.

Likheter til side, «Down The Milky Way» er en gnistrende god poplåt og platens korteste. Den er på fattige to minutter og 12 sekunder, og den tiden går veldig fort i selskap med en så god melodi, om den så er skrevet av Jeff Lynne eller Frank Hammersland. Den verste måten jeg tolker likheten mellom de to låtene på er i grunnen at Frank har veldig god smak. Det bør ikke være noen forbrytelse.

Atlantis avsluttes med to ballader. Den første har den kuleste tittelen jeg har hørt på lenge i «Hours In The Ashtray». Det er en trøstesang der Frank virkelig briljerer som tekstforfatter, og det i så stor grad at jeg ser meg nødt til å sitere første vers og refreng:

I designed these words to make you feel good
Cause lately you’ve been under a cloud
And I ponder a lot ’bout the cloud you have got
Hanging over you, don’t let it smother you

Cause someday there’s gonna be a really good day
And you will find a much better way to work it all out
It might be a Sunday, a hangover from a Saturday
Count the hours in the ashtray and work it all out
Work it all out

Det er veldig fint, og Frank synger med en intens innlevelse og varmende trøst i stemmen. I motsetning til «Down The Milky Way» er «Hours In The Ashtray» en sang som tar seg god tid, både i oppbygging og i utførelse, og det deilige refrenget – som sikkert kan minne om både det ene og det andre – er blant platens fineste. Dette er nok en gang et eksempel på at Frank Hammersland har et popøre som er de færreste forunt og som over tid har fått utvikle seg til å bli helt eksepsjonelt finstemt.

Helt til slutt får vi «The Beat Goes On», som er like deler soulballade og Beatles-pop, en virkelig nydelig sang med storslagen koring og hvor Frank mot slutten drar på som om han hadde de kraftigste lungene i pophistorien. Det har han ikke, men han gjør en vokalinnsats her som bidrar til at dette blir en formidabel avslutning på en plate som i hele sitt vesen er perfekt skrevet, konstruert og fremført, vel å merke om du er glad i popmusikk av det klassiske slaget.

Atlantis er en plate som tar pophistorien på alvor og som trygt kan oppfattes som en hyllest til de mange som har gått opp løypa før ham. Spørsmålet om ikke dette er Frank Hammerslands mesterverk synes relevant.

Les også: Signe Marie Rustads nydelige When Words Flew Freely

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.