Signe Marie Rustad triumferer med sin mest ambisiøse plate

Foto: Marthe Amanda Vannebo
Signe Marie Rustad briljerer på sitt tredje album, When Words Flew Freely. Foto: Marthe Amanda Vannebo
DWYBO001 - Signe Marie Rustad triumferer med sin mest ambisiøse plate
Signe Marie Rustad
When Words Flew Freely
(Die With Your Boots
On Records)
6 out of 6 stars

Words flew freely way back when
Come on back
Come back my friends
Come now
I’ve lost my way

Det verste for en skrivende sjel er å utsettes for skrivesperre. Hvis livet ditt er å skrive og du ikke får det til lenger, hva er du da? Hvem er du? Dette er spørsmål Signe Marie Rustad ganske sikkert har fundert mye på. I tiden rundt utgivelsen av hennes skjellsettende album Hearing Colors, Seeing Noises fra 2016 (les min anmeldelse her) var det så mye støy i livet hennes at det overskygget både selve lanseringen og hennes evne til å følge opp med nye låter. Alt gikk i stå, og det tok henne et par år å komme videre. Men når hun fikk livet på plass igjen, fulgte også låtene. Prosessen med å skulle skrive en ny samling sanger som skulle bli til et album har tydeligvis vært en krevende, men også fruktbar prosess. For å ha sagt det først som sist er When Words Flew Freely en ekstremt ambisiøs, for ikke å si visjonær plate. Dette er et mesterverk, en type plate vi knapt har hørt maken til fra en norsk artist.

Da det omsider løsnet for Signe var det med sangen «Die With Your Boots On» som hun skrev til femårsjubileet til den gjengen som nå har dannet hennes nye plateselskap med samme navn. Die With Your Boots On er tre venner som booker artister, arranger konserter og er DJs, men nå er også Die With Your Boots On Records en realitet. Det var en naturlig forlengelse av virksomheten, og foreløpig er det nyopprettede selskapet hjem til Signe, Malin Pettersen og The Northern Belle. Det er en god start.

When Words Flew Freely er første albumutgivelse, noe alle involverte kan være, og helt sikkert også er, svært stolte over. En kvalitetslabel trenger kvalitetsartister, og en mer fullkommen start på katalogen skal det godt gjøres å finne.

Ikke bare er albumet en real kickstart for det nye selsapet. Det samme var dets første digitale single som var nettopp «Die With Your Boots On» som ble sluppet på forsommeren. Jeg mer enn antydet i min anmeldelse at den sannsynligvis ville bli stående som 2019s aller beste sang, og jeg har fremdeles til gode å høre noen som trumfer den, inkludert de øvrige sangene på When Words Flew Freely, selv om noen kommer farlig nær.

Well, I heard you last night
You were singing songs not out of pity
No, you sang for your life

Den eneste måten å overvinne en skrivesperre på er selvsagt å skrive. Tekstlinjene over er hentet fra «Die With Your Boots On» og sier noe om viktigheten av å kunne sette ut i livet det du elsker å gjøre, som i Signes tilfelle er å skrive sanger og synge dem. Sangen er en hyllest til musikken og til kraften i musikken, et empatisk og alvorstungt blikk på låtskriverprosessen og betydningen av den, både for låtskriveren og for lytteren. Når Signe synger refrenget – hvor personlig det enn er – angår det oss alle:

Sing me upstream
Help me come clean
Strung out
But hopeful
Just like when I was 17
On my way home to you
I’m gonna bark at the moon
And I won’t take my boots off
Anytime soon

«Da jeg sakte men sikkert var i ferd med å sette i gang med å skrive musikk igjen, begynte jeg å åpne opp gamle esker. Det er ikke en metafor, men faktiske esker med CDer, kassetter og vinyl som jeg hørte på i mine formative år. Jeg forsøkte å huske hvordan all denne musikken påvirket meg, og hva den fikk meg til å føle. Jeg hadde skrudd av den måten å ta inn omgivelsene på, for å beskytte meg mot det som hadde gjort livet vanskelig. Gjennom skrive- og innspillingsprosessen av When Words Flew Freely har jeg prøvd å åpne opp for slike følelser igjen,» sier Signe i presseskrivet som følger platen.

Hvordan det har slått ut rent musikalsk er vanskelig å si. Disse kassene inneholdt musikk med blant annet The Beatles, Paul McCartney solo, Randy Travis, R.E.M., Marvin Gaye, deLillos, Mariah Carey, The Notorious B.I.G., Sheryl Crow og Tori Amos. Av helt avgjørende betydning for låtskrivingen til Signe kan vi nok først og fremst se til McCartney av disse, men det er ingen motsetning i at den unge Signe hørte på hip hop, honky tonk-country eller norskspråklig gitarpop, noe hun forhåpentligvis gjør fremdeles. Dette er også musikkuttrykk som på et eller flere nivåer har formet den artisten og låtskriveren hun er blitt og er derfor også del av prosessen som har ført henne frem til When Words Flew Freely.

Selve tittelen er som en bønn, fylt av lengsel etter en annen tid. Den er grunnleggende nostalgisk, og When Words Flew Freely er da også å betrakte som en nostalgisk plate. Samtidig ser den tydelig fremover. Den viser en formidabel utvikling fra Signes to foregående plater, Golden Town og Hearing Colors Seeing Noises, og den vitner også om at hun har overvunnet skrivesperren. På den nye platen tar hun sats og stirrer skrivesperren i hvitøyet mens hun sier at nå klarer det seg. Prisen hun har betalt er høy nok.

Albumet åpner med en lydcollage, et preludium som tar utgangspunkt i tittelkuttet som kommer helt til slutt. Alt vi hører her er en synth, opptak av barnestemmer som summer i bakgrunnen og Signes stemme med ekko fra gjestevokalist Live Miranda Solberg alias Louien. Det er en snutt på under et minutt og er en ren studiokonstruksjon. Allerede her er det et poeng å nevne at Signe denne gang har produsert sammen med ringreven Kenneth Ishak, kjent fra Beezewax og en lang rekke utgivelser med et betydelig musikalsk spenn. Hans idérikdom og uortodokse måte å forstå musikk på har helt klart bidratt enormt til dette prosjektet, og han fremstår som en perfekt samarbeidspartner for Signe. Kreativiteten har fått blomstre mellom de to.

When Words Flew Freely er en stramt konstruert plate. Signe medgir at sangene isolert sett står på egne ben, at de alle forteller egne historier, men at platen også inneholder en større historie som kun avdekkes når den spilles i sin helhet, i den rekkefølgen hun har organisert sangene. Det er en historie om å bli ett med seg selv, en historie full av ydmykhet i møte med musikken og med kjærligheten, og ikke minst i møte med selve livet og alle dets nyanser. Du kan trygt si at det er en personlig plate.

Men om sangenes rekkefølge har vært fastsatt fra starten av, har arbeidet med deres utforming i større grad foregått i studio. Det lille preludiet vi har nevnt rydder vei for den første ordentlige sangen, «Red Light Calling», og allerede her er det klart at vi har å gjøre med en helt annen type plate enn de to forgjengerne. Selv om den siste, som jeg setter enormt stor pris på, var et musikalsk kvantesprang i forhold til den mer usikre debuten, er When Words Flew Freely langt mer ambisiøs enn de to foregående platene til sammen.

Jeg synes også en fornuftig konsekvens av å ha overvunnet skrivesperren er å øke ambisjonsnivået. «Red Light Calling» treffer i så måte blink. Den er en forlengelse av preludiet, igjen uten trommer, men nå med flere instrumenter: Signe spiller klassisk gitar, Geir Sundstøl spiller pedal steel og National guitar, David Wallumrød spiller synth og Magnus Tveten spiller kontrabass. Mørke cellotoner fra Helga Hommedal Blikås gir økt tristesse, mens Signes stemme ligger i flere lag og beveger seg som bølger gjennom sangen. Tidvis låter det som en madrigal (altså flerstemt sang), tidvis låter det tilnærmet gammel slåttetralling. Det er som et musikalsk møte mellom det åndelige og det dønn jordnære, og sluttresultatet er mer i retning det første enn det siste. Det blir virkelig noe overjordisk vakkert over dette, en drømmende og eterisk komposisjon som tar lytteren med på en reise inn i det ukjente.

Når Signe synger «Come on, Amelia, just one more try» er det som du sitter i cockpiten sammen med flygeresset Amelia Earhart den skjebnesvangre dagen i 1937 da hun tok av fra en flyplass i Papua Ny-Guinea og forsvant et sted i Stillehavet. Amelias forsett var å fly jorden rundt alene i et tomotors Lockheed L-10 Electra, state of the art på den tiden, og hun følte kanskje at hun utfordret både elementene og skaperverket. Med en alvorlig skrivesperre står du muligens ikke foran motstandere av helt samme kaliber, men at Signe har kjent på en form for avmakt foran noe som er større enn henne og ikke så lett kan temmes er ikke vanskelig å forestille seg.

Slik Paddy McAloon (Prefab Sprout) omtaler musikken som en prinsesse, betrakter Signe musikken eller inspirasjonen til den som en gudinne. I «Red Light Calling» møter vi låtskriveren i all sin fortvilelse over ikke lenger å ha kontakten med sin muse:

I arise and I call your name
You have to save me tonight
Or I’m gonna die
Thinking ’bout everything I don’t believe in

Mye av den samme musikalske stemningen som vi hører i «Red Light Calling» blir med inn i neste sang, «Not Without My Pen», og her er Signes faste band omsider på plass. Nå hører vi Bjørge Verbaan hvis piano på denne platen har fått en større og viktigere rolle enn forrige gang, Njål Uhre Kiese som trakterer sin stødige bass, Alexander Lindbæks trommer og perkusjon og selvsagt Annar Bys innholdsrike gitarpark. Signe bidrar også til det musikalske stemningsbildet med vindspill og tamburin, og Kenneth pludrer med sitt. Det er en sang med et stort lydbilde som bygger seg møysommelig opp over mer enn seks minutter og som forbløffer ytterligere med sin lyriske bilderikdom. Åpningslinjene er noe av det mest velskrevne på hele platen:

I was looking out the window
From the backseat of a car
When I saw you do the moonwalk
Outside The Shadow Bar

Ikke be meg tolke disse linjene isolert sett, jeg bare synes de er fantastisk godt formulert. Hvis vi skal fortsette å se de nye sangene i lys av skrivesperren kan det virke som denne handler om at ordene og musikken forsiktig prøver å melde seg, men at hun ikke har de nødvendige verktøyene for å skrive ned det som kommer til henne. Musen er unnvikende og flyktig:

You said to me
Come catch me
Come and catch me if you can
Casually I put on an overlooking air
But somehow you slipped in
And you got tangled in my hair

Der sangen «Die With Your Boots On» feirer musikkens kraft, feirer «Not Without My Pen» ordenes kraft. Her øyner vi håpet, og vi forstår at med ordene kommer frelsen, men at de er vanskelige å fange. Det fører oss over til platens peneste og mest rørende sang. Jeg vet ikke nøyaktig hva som forårsaket alt rotet i Signes liv, men la oss anta at en del av det hadde å gjøre med et samliv som kanskje ikke var smertefritt. «We Belong Together» er den mest hudløse kjærlighetserklæringen du kan tenke deg, en sang med en indre kronologi som tar oss fra de første møter, til et samliv, først bekymringsløst, dernest utfordrende, og til slutt en forsoning.

We used to walk these streets we’ll tell them
But we weren’t really here
Our bodies were
But our hearts and minds they were
Way up there somewhere
And we were trying to figure out the truth
Trying to make it clear
To ourselves
We do indeed belong somewhere

Her er sangeren Signe på sitt aller beste. Hun er kun akkompagnert av Bjørges nydelige, uttrykksfulle piano og en snikende deilig cello som kommer inn midtveis i sangen og gir fantastisk farge. Det er et kliss nakent arrangement, og Signe benytter anledningen til å briljere vokalt. Ikke at hun synes å bruke store krefter på det heller. Det er noe veldig uanstrengt over måten hun synger på, hvordan hun lar stemmen bukte seg i folder inn og ut av melodien og vekselvis hvisker og synger, sedvanlig krystallklart. At hun også er «ekte» engelskspråklig (hun har amerikansk mor) gjør noe med troverdigheten bak ordene.

5E0A2698 - Signe Marie Rustad triumferer med sin mest ambisiøse plate
Guddommelig innblanding? Du skriver ikke en sang som «Die With Your Boots On» uten at det er en eller annen form for noe overnaturlig med i bildet. Foto: Erik Valebrokk

«Something Easier» ble sluppet som digital single i forkant av albumutgivelsen, og kjennetegnes av et mørkt og dystert vers som står i sterk kontrast til det uimotståelig fengende refrenget som er pur popmusikk og har en melodi du kan dø for. Det er en sang produsentkollegaen Kenneth har satt sitt tydelige preg på. Han så et annet potensial i den enn hva opphavskvinnen gjorde. Det soniske elementet i verset er mystisk, nesten illevarslende, mens refrenget er forløsende. Vi møter nå protagonisten/låtskriveren/Signe i en tilstand der hun på nytt er mottakelig for inspirasjon som hun kan forme til noe eget. Og apropos inspirasjon; at Signe er mer enn litt glad i musikken til Joni Mitchell har aldri vært noen hemmelighet, ei heller på When Words Flew Freely, men «Something Easier» gir meg klare assosiasjoner i retning Patti Smith, spesielt i det avsluttende jubelrefrenget.

«Hands Across Her Back» er en sang om erkjennelsen av at kvinner ikke forstår menn så lett som de tror og vice versa, men også om at vi alle er selvstendige invidider, at det som kjennetegner én person ikke kjennetegner en annen alene fordi vedkommende er av det ene eller det andre kjønn.

Oh I know life is a hard industry
That if I had to
I could live without thee
So it is not for the loss that I grieve
No I simply cry
Because I’m able to heal
Because it’s just life
Not a big deal

Det er også en erkjennelse av menneskelig styrke, av å stå i stormen og komme helskinnet ut på den andre siden uten altfor stygge arr. Teksten ledsages av et detaljrikt arrangement som tiltar utover i sangen. Signe får vokalhjelp (både her og på «Die With Your Boots On») av Live Miranda Solberg og Kristine Marie Aasvang (fra The Secret Sound Of Dreamwalkers), Kenneths synthesizer og David Wallumrøds clavinet, Geir Sundstøl er tilbake med noe aldeles utsøkt gitarspill, og Helga Hommedal Blikås’ cello gir igjen utsøkt kulør.

Her blir det etter hvert mye lyd, og når sangen etterfølges av «Die With Your Boots On» er det nesten som en lettelse. Det er noe gjenkjennelig og umiddelbart forståelig når Bjørge Verbaan slår de første pianoakkordene og Signe kommer inn med den nydelige åpningen:

I was down at the Y-place
Just kicking up sand
Again into my own face
Man, when’s it gonna end
In this damn concrete desert
Where I don’t fit it
Well I guess the best music
Don’t come from easy living

Når så bandet kommer inn etter det påfølgende refrenget er det ikke bare som om sangen feirer musikken, men at den feirer seg selv. «Die With Your Boots On» er en av de sangene jeg mener er perfekt i hele sitt vesen, et resultat av noe som kan minne om guddommelig innblanding. Når jeg hører den oppfatter jeg den som en feiring av alt som er fint i verden, inkludert dens egen eksistens, og jeg slutter meg helt og holdent til sangens «budskap» om å hyle mot månen.

«A Thousand Lights» åpner – noe overraskende – med lyden av en trommemaskin som fører oss inn i en utspekulert fin sang. Den handler om at verden er av hengslene og at vi kanskje også selv bidrar til alt som kan gå galt, men i lys av det handler den også om forsoning og om å leve mens vi er her:

I am walking without feeling
There’s a numbness in my bones
So come on love and be my healer
Come on hold me close
Knock down these stone cold walls
Never knew they’d stand so tall
Soon the writing will be gone
And we’ll know nothing at all

Her har Signe også skrevet en nydelig melodi, og arrangementet er sinnrikt og innholdsrikt. Trallingen hun gir seg hen er leken, og instrumenteringen veldig iørefallende. Særlig liker jeg gitarspillet på denne sangen. Det avsluttende instrumentalpartiet der trommemaskinen til slutt tar føringen binder hele platen sammen ved å bygge en bro til det avsluttende tittelkuttet.

Først er det helt, helt stille. Lyden av stillhet er direkte overdøvende før «When Words Flew Freely» åpner med et lekkert pianotema fremført på klaverets lyseste tangenter og Signe nærmest hvisker frem de første linjene:

When words flew freely
Way back when
With gentle faith
They settled in

Det er et minne som har gitt navn og innhold til et helt album, og som på dette tidspunktet skal løfte det albumet til sin uunngåelige konklusjon. Alt som har foregått på platen til nå har ledet opp til denne ene sangen. Hver tone, hvert ord, hver tanke leder oss hit.

It wasn’t I who asked for them
To cover me with wings of silk
They wrapped around me like a quilt
A goddess fit to make me right
Early morning
Late at night
It wasn’t mine the tongue they left
But I drank their wine
And I was their guest

Det er en skjønnhet i ordene og en skjønnhet i melodien som forteller om Signes endelige triumf i møte med skrivesperren. Disse tekstlinjene er så intenst vakre at jeg mest av alt vil la tårene trille i pur glede. «When Words Flew Freely» er musikalsk og lyrisk storhet, destillert ned til seks minutter og 21 sekunder med perfeksjon.

Mer enn noen annen sang minner den meg om Eagles’ tidløse «The Last Resort» som avslutter Hotel California. De to sangene er beslektet både som avslutningslåter og i oppbygging og stemning. Imidlertid skiller de lag når det gjelder tematikk. Der Don Henley synger om hvordan mennesket ødelegger alt som er vakkert, synger Signe Marie Rustad om hvordan vi kan ta imot og bevare alt det vakre som kommer til oss. Når hun skriver at hun ikke har bedt om inspirasjonen, men at den dukker opp like forbanna er det et uttrykk for at hun er velsignet. Evnen til nettopp å ta imot og kanalisere denne inspirasjonen er hennes gave i livet. Og, mer mellom linjene, at når den forsvinner, så blir det igjen et stort gapende tomrom som er umulig å fylle.

Stemningen som ligger i «When Words Flew Freely» er nesten umulig å beskrive. Sangen gir meg en følelse av fullkommen harmoni, og når Signe synger om hvordan hun en gang drakk ordenes vin og var deres gjest er det også med vissheten om at hun har funnet tilbake, at hun har funnet hjem. Musikalsk har sangen først og fremst den likheten med «The Last Resort» at den åpner helt nakent med piano før instrumentene etter hvert legger seg på. Der Eagles så etter hvert kliner til med strykere, stort kor og masse lyd forblir Signes sang stillfaren til sammenligning. Men det er her, akkurat slik jeg tidligere har skrevet om «Die With Your Boots On», at arrangementet er så rikt og dessuten så kløktig konstruert at du får følelsen av at et slags spøkelsessymfoniorkester ligger der og køler på. «When Words Flew Freely» er en mektig finale en plate som denne verdig, og i likhet med «The Last Resort» får den meg til å føle meg knøttliten i møte med musikkens overveldende kraft.

La meg som et malapropos legge til at jeg tror Signe kan gjøre en versjon av «The Last Resort» som står til troende og vel så det om hun skulle gå på en ny skrivesperre og av den grunn ramler på coverkjøret.

Signe Marie Rustads tredje plate er ikke enkel på noe som helst vis og gir ikke ved dørene. Dens ambisjoner virker enorme, og har kanskje til og med vært større enn de Signe selv hadde med seg inn i studio. Det er en plate som utfordrer alle sjangerdefinisjoner, og som er adskillig mer jordet i 70-tallets singer/songwriter-tradisjoner (Joni Mitchell, Janis Ian, Jackson Browne, James Taylor, Carole King og flere, samt Paul McCartney) enn hva Signe fant i eskene med musikk av Mariah Carey og Randy Travis.

When Words Flew Freely lar seg ikke lett kategorisere. Den vitner om betydelig utvikling i forhold til forgjengerne, den har høye ambisjoner og store visjoner, er malt på bredt lerret og er en gullgruve for alle som er opptatt av tekst. Det er en plate med en kompleksitet som ikke er hverdagskost, og det er en plate som jeg etter å ha levd med i et par måneder stadig finner nye sider ved. Samarbeidet med Kenneth Ishak har sendt Signe Marie Rustad og sangene hennes til nye og uventede steder som bidrar til en holdbarhet som strekker seg en smule forbi normalen, hva nå den er. Sikkert er at When Words Flew Freely er et mesterverk, og akkurat som forgjengeren, av skjellsettende betydning for den som er åpen for musikalske opplevelser som krever litt innsats. Jeg bøyer hodet i dyp beundring.

Sjekk også: Den beste nye musikken fra oktober 2019

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.