Robert Moses & The Harmony Crusaders
Leaving Longing Love
(Voices Of Wonder)
6 out of 6 stars

Etter 25 år i Oslo er amerikanske Robert Moses nesten å regne for nordmann. Han er en sentral skikkelse i byens americanamiljø, og nå aktuell med sin tredje – og beste – langspiller, Leaving Longing Love, sammen med sitt faste ensemble Harmony Crusaders. Det er en plate som strutter av en betydelig selvsikkerhet som gir seg utslag i noen av de fineste sangene han har skrevet.

Man skal ikke undervurdere betydningen av en god produsent. Robert valgte strengt tatt bra også de første to gangene, da Freddy Holm hadde hovedansvaret for Self Developing Country (2013) og Anders Møller og Torgeir Waldemar gjorde Plutonic Friends (2018), men valget av Bendik Brænne denne gang er riktig på så mange måter at det virkelig høres. Han har tilført denne platen en lekenhet som kler både Robert og sangene hans ekstremt godt, som gjør at den ikke bare skiller seg ut fra de to første platene, men også parkerer mye annet på stasjonen, når Leaving Longing Love selv tøffer av sted mot nye jaktmarker.

Jeg må bekjenne en ting før jeg går videre her. Robert Moses er en god venn av meg, og derfor burde jeg kanskje ikke anmelde musikken hans. Slikt kan oppfattes som uetisk, men det gir jeg faktisk beng i. Mitt liv som Erik er en blogg der jeg både er redaktør og publisist, og hvis jeg synes det er innafor, så er det innafor. At jeg gir denne platen god kritikk får stå sin prøve. I en tid der «ingen» skriver om musikk lenger, har de få av oss som gjør det et selvvalgt «ansvar» for å formidle noen ord om musikken vi liker. Er du artist i 2021 er det veldig lite drahjelp å få fra tradisjonelle medier, og nåløyet er generelt så trangt at det får jakten på nåla i høystakken til å arte seg som å score på åpent mål. Når jeg velger å skrive om musikken til Robert, kan du selvsagt argumentere for at det er en vennetjeneste, men jeg ser det heller som en håndsrekning til en låtskriver og artist som fortjener å bli hørt. Hadde jeg ikke likt platen, hadde jeg dessuten ikke skrevet om den.

Alle som har hørt de to første platene til Robert Moses & The Harmony Crusaders er blitt kjent med et orkester som kanskje først og fremst kjennetegnes av en betydelig dynamikk. Lydbildet som ble utviklet og på en måte fullbyrdet eller perfeksjonert på Plutonic Friends-albumet, er lyden av et band som er eksepsjonelt samspilt, usedvanlig musikalsk og samtidig løst og ledig og søkende innenfor visse fastsatte rammer. Både tidligere på plate og ikke minst live er musikken rocka og droneaktig, vel å merke med mer enn et lite anerkjennende nikk i retning countrymusikken. Det siste sørger særlig tilstedeværelsen av Malin Pettersen på vokal for. Hennes bidrag er både som solosanger og harmonisanger, og hun er blitt en viktig del av bandets identitet.

Leaving Longing Love er noe annet. Selv om hele bandet er kreditert for arrangementene, står Bendik Brænne også som medarrangør, og hans fotavtrykk er godt spredt utover hele platen. Du hører hans nærvær i en lang rekke detaljer, lyder og valg av effekter, og at han og Robert har sittet og pønsket ut mye av dette på tomannshånd synes innlysende. At bandet også setter sitt preg på arrangementene er klart, men i vesentlig mindre grad enn på de to foregående platene. Jeg tror ikke det er utelukkende negativt heller.

Uten at Robert Moses & The Harmony Crusaders denne gangen har laget en popplate, inneholder den i langt større grad enn tidligere musikk som viser gjengen fra en tilgjengelig side. De ni sangene er i sum langt mer umiddelbare enn vi er vant med, og de er dessuten svært korte og konsise. Den lengste sangen, «I Love You», er på ikke spesielt svimlende tre minutter og 41 sekunder, og totalt klokker platen inn på 27:21. Det er ikke mye, men her er det snakk om å si mest mulig på kort tid. I konsertsammenheng vil mange av sangene bli lenger, og det vil være naturlig, da det er en annen setting for musikken. På plate har imidlertid Bendik og Robert valgt å være så økonomiske som overhodet mulig. Her er det ikke overflødigheter å snakke om i det hele tatt, en modus operandi vi kjenner fra to andre ferske Bendik-plater, hans siste soloalbum Personal Best? (åtte sanger, 24:40) og The Needs’ første album You Need The Needs (tolv sanger, 26:08).

Åpningssporet «Living Is Easy With Heartache» er et prima eksempel på hvordan du kan fatte deg i korthet og samtidig dytte masse stæsj inn i en låt som er så vidt over tre minutter lang. Det er en klassisk poptankegang som setter selve melodien og umiddelbarheten i førersetet, uten at man dermed gir avkall på kreativitet, lekenhet og overraskende vendinger. Sangen ble utgitt som single i mai og ville i en perfekt verden blitt en sommerhit, men verden er som kjent ikke perfekt. Med til nå mindre enn 2500 Spotify-avspillinger forble «Living Is Easy With Heartache» lyden av sommeren 2021 for svært få av oss, og med tanke på at jeg ga den en panegyrisk anmeldelse da den ble sluppet, ser du også hvor liten reell drahjelp slikt gir. I det perspektivet spiller det altså liten eller ingen rolle at Robert og jeg er kompiser, og hvis du vil lese hele min optimistiske tirade finner du den her, med en grundig beskrivelse av sangens fortreffelighet.

Den just nevnte «I Love You» er platens andre virkelige poplåt. I motsetning til den bittersøte avmakten som forfektes i «Living Is Easy With Heartache», er «I Love You» en jublende glad hyllest til kjærligheten, i nesten parodisk betydning. Skal du først skrive en kjærlighetssang kan du like gjerne kalle den noe så innlysende som «I Love You», synes å ha vært tankegangen, og hei som det feires! Her har Robert fått ekstra teksthjelp av en annen eksilamerikaner, den eminente låtskriveren og artisten Jeff Wasserman, så da skjønner du altså at svaret på hvor mange amerikanere du trenger for å skrive en perfekt kjærlighetssang er to. Det er selvfølgelig stikk i strid med hva man kanskje skulle tro, særlig med tanke på at den korte setningen «I love you» er sangens bærebjelke. Men bare prøv å skrive en tekstlinje som «The sun can split the clouds and show what’s above and what’s below» på egen hånd. Det er ikke sikkert det er så lett som det høres ut.

«Morsomheter» til side er sangen et eksempel på at less is more, at når du skal si noe poengtert gjør det ikke nødvendigvis seg selv. «I Love You» har en tekst som i likhet med det musikalske er skåret inn til beinet, og intet ord er overflødig. Det hører vi også i hvordan Robert leker med ordene «I know, I know, I know, I know» i opptakten til refrenget. Det er ikke nødvendigvis slik at førsteutkastet til teksten hadde fire slike «I know» på rappen, men det er en årsak til at de har havnet der. Det ligger i det musikalske, og når Malin kommer inn på harmonivokal i refrenget er det som å få svaret på aftenbønnen. Da blir summen av en og en adskillig høyere enn to, si.

Nå er ikke disse to sangene de eneste poplåtene her, men det er de mest skamløst fengende. Ikke dermed sagt at vi ikke kan omtale de resterende syv sangene på platen i noenlunde samme ordelag. Også den tungt Beatles-inspirerte «Happy Birthday, Alex!» er udiskutabelt catchy. Det var platens første single og en ren lykkepille av en låt skrevet som en hyllest til den allestedeværende trommeslageren og plateselskapssjefen Alexander Lindbäck. Omtalen min kan du lese her, men dette innlegget inneholder først og fremst en gratulasjonsrekke til Alex fra noen av hans mange samarbeidspartnere fra årene han har vært aktiv.

Platens tredje – og seneste – single er «Rush My Heart», en stakkato og svært spretten sang der vi igjen kan glede oss spesielt over koringene og harmonisangen. Malin Pettersens bidrag til lydbildet er utrolig viktig og er å anse som en enorm støtte for Robert som har et mer begrenset vokalt register. Også Bendik bidrar med kor, og det gjør heller ingen skade.

Alle disse sangene og resten av platen kjennetegnes av at Bendik Brænne sitter og roter i sin mystiske lille verktøykasse full av effekter og triks og lyder og innfall. Han tilfører en musikalsk allsidighet som løfter hver enkelt låt til å bli noe som sannsynligvis er vesentlig mer enn Roberts egentlige visjoner for de forskjellige låtene. På et eller annet vis tror jeg han har vært i stand til å finne frem til kjernen i Roberts intensjoner med hver enkelt sang, i de fleste tilfeller sannsynligvis på måter Robert ikke har kunnet forestille seg. Jeg tror dette er et samarbeid Robert vil kunne tjene mye på når han på et tidspunkt skal følge opp denne platen, med eller uten Bendik ved sin side, at det har gitt ham nye måter å se sine egne komposisjoner og deres potensial på.

«Hello My Little Star» og «All Life Is Magnetic» er sånn apropos dette de to låtene jeg synes minner mest om «gamle» Harmony Crusaders, men der Bendiks bumerke fremdeles er tydelig. Sistnevnte låt er sågår en co-write mellom Robert, keyboardist Ketil Kielland Lund, bassist Terje Støldal og trommeslager Glenn-Vidar Solheim. Begge sangene har dette lett «dronete» uttrykket med partier som du vet kan vare og rekke og gå i en endeløs deilig loop i liveformat, men som Bendik nærmest har temmet – og fremdeles får til å funke aldeles fortreffelig. Han tilfører små ting her, små ting der, og gjør sangene akkurat litt mer quirky og uforutsigbare enn de normalt ville vært. Det tjener de på.

Ikke misforstå, låtene er mer enn gode nok i seg selv, men Bendiks fotavtrykk gir noen ekstra dimensjoner. Det skal også sies i rettferdighetens navn at særlig Ketil Kielland Lund er meget viktig for det ferdige resultatet. Han gir fantastisk mye fin farge med sin fingerferdighet på alt med tangenter, inkludert et trekkspill han ikke gjør skam på. Live har han som regel også med seg en trompet, men den glimrer så vidt jeg kan forstå med sitt fravær på platen. Det som er av blås på platen er det Bendik som bidrar med, og han har også et arsenal av tangentinstrumenter på lur, analoge som digitale.

«Our Next Step» går i valsetakt, synges av Malin og er det nærmeste platen kommer en countrylåt. Her er både steelgitar (spilt av Anders Hofstad Sørås som også gjør det meste av gitarer ellers, pluss mandolin, foruten Roberts egen kassegitar og noe plukk fra Bendik), trekkspill og den stemmen. Malin skinner som den stjerna hun er, i en sang som er en slags undring over livet og kjærligheten og lykken. Heri ligger også mye av temaet for platen. Avskjed, lengsel og kjærlighet, slik albumtittelen går, er tre helt vesentlige størrelser i alle disse sangene, gjerne representert ved flere av dem samtidig, som her. Sanger som «Hello My Little Star» og avsluttende «Show Me» er såre i form, fulle av lengsel og sørgmodighet, men heller ikke uten håp og slett ikke uten tro på kjærlighetens kraft. I den spretne, mariachiaktige «Come Back To Me Olivia» sniker også tvilen og til dels mistenksomheten seg inn, men uten at Robert mister lyset og håpet av syne.

Så der er vi. Leaving Longing Love er en håpefull plate, proppfull av destillert gromlyd, en samling sanger som er det beste Robert Moses har gjort så langt i karrieren. Han er 55 år gammel, men går det an å tro at han som låtskriver og artist bare er i startgropen? Det som i mine ører uansett er hevet over tvil, og som understrekes så nydelig i pianoballaden «Show Me» til slutt på platen når Robert synger «I found a reason to believe, just hold me close, it’s all I need», er at han befinner seg på et godt sted akkurat nå. Leaving Longing Love er en plate som gir i bøtter og spann, både vil jeg tro til Robert selv og alle dem som har vært involvert i produksjonen, og til oss som er så heldige å få høre resultatet. «Noen» har lov til å være litt stolte nå.