Ludvig The Band
«All Blue»
(Mother Likes It Records)
6 out of 6 stars

Opp med en hånd, alle som ikke har fått med seg Ludvig The Band alias Truls Ludvig Johnsen! Det er nok mange, men i løpet av de siste tre årene har han gitt ut ny musikk jevnt og trutt etter at han debuterte med den pastorale popsinglen «Descendant» som jeg belønnet med en soleklar seksstjerners anmeldelse da den ble utgitt.

Dessverre har han i tiden som har gått siden da slitt med å innfri undertegnedes muligens i overkant høye forventninger. Fordelt på tre korte album (det ene av disse, Majestic Refugee, er muligens en EP) har han riktignok vist plenty gode takter, men ingen låter som har slått meg i bakken slik «Descendant» gjorde, og heller ikke noe som i mine ører oppfylte potensialet som lå i debutsinglen. Det har muligens med en viss musikalsk uro å gjøre, en søken etter et stempel eller en identitet, som nå ser ut til å ha kommet på rett spor.

Selv om Ludvig The Bands nye single «All Blue» ligger et stykke unna «Descendant» i uttrykksform, har den noe av den samme sprudlende og tøylesløse entusiasmen og gleden ved seg. «All Blue» er om mulig enda mer spontantlydende, og det er et i teorien nokså upresist ord å bruke når du vet at antallet musikere på de to sangene er henholdsvis tyve og elleve, i tillegg til miksing og mastering. Da er de forskjellige bestanddelene ofte svært nitid og nøyaktig plassert i lydbildet, litt som Brian Wilson foretrakk å jobbe i 1965 og -66 da han skapte Beach Boys’ magnus opus Pet Sounds. Om ikke Truls er noen ny Brian Wilson, tyder uansett sanger som «Descendant» og «All Blue» på at han er en mann med visjoner.

Der Ludvig The Band mellom disse to singlene har kombinert småskramlete powerpop og nedpå ballademakeri, er ensemblet nå tilbake i dette storslagne musikalske landskapet jeg falt slik for innledningsvis. Riktignok er blåserne på «All Blue» emulert av synther, men både Hanna Nicoline Molands fiolin og bratsj og Håkon Brunborg Kjenstads pedal steel gir lekre farger til produksjonen. Det øses videre på med tangent- og gitarbruk, massiv koring og elegante og meget effektive rytmemønstre signert perkusjonist Christer Engen og trommeslager Hans Marius Skogheim Indahl. «All Blue» er lyden av storhet, og samtidig låter det sprettent, umiddelbart, ikke planlagt. Det er godt gjort.

Det korte instrumentalpartiet helt mot slutten er på mange måter prikken over i’en, der orkesteret – for dette låter som et orkester og ikke et «vanlig» band – kliner til for alvor og sender siste rest av sangen over målstreken med et løft av de sjeldne. Så lite bevandret som er jeg er i friidrettens verden bør jeg muligens være forsiktig med analogiene, men jeg forestiller meg at dette er omtrent som da Karsten Warholm satte ny verdensrekord i 400 meter hekk i sommer. Eller som om Steely Dan hadde avløst The Posies på oppløpssiden i en låt skrevet av Neil Hannon og produsert av Phil Spector. Det er den siste kraftanstrengelsen som blir så utslagsgivende, og så forløsende. Den baner vei for det siste refrenget og gir oss en vinner av en låt, en melodi som er mer breial enn Gallagher-brødrene og Petter Northug til sammen, for all del uten annen sammenligning.

Det knytter seg dermed stor spenning til Ludvig The Bands kommende album som vi får høre en gang til neste år. Der jeg var redd for at Truls Ludvig Johnsen bare hadde vært dritheldig med førstesinglen, øyner jeg nå en låtskriver, musiker og artist som virkelig kan skape store ting. «All Blue» er for å si det forsiktig, en usedvanlig kjærkommen overraskelse.