Musikalsk drømmedag – Øya 2016 dag 3
Det bøtta godt ned i Tøyenparken i går under Øyafestivalens tredje dag. Første del av dagen var fuktig, for å si det mildt, men da regnet ga seg i seks-syv-tiden kom også de virkelige musikalske fulltrefferne på rekke og rad. I sum vil jeg si at dagen neppe kunne vært bedre.
Den begynte imidlertid med at jeg følte meg litt gammel. Den 30 år gamle rapperen Arif fra Bogerud i Oslo formelig spretter ut på scenen og fengsler umiddelbart fansen som har stilt opp og storkoser seg i striregnet. Jeg har ved flere anledninger gitt uttrykk for at jeg digger musikken til Arif, men her er jeg fullstendig ute av mitt element. Det er ham alene med en mikrofon på scenen, og en kar som står i bakgrunnen og styrer musikken. Arif er full av energi, smiler og ler og flørter med publikum, mens jeg er mer «hvor er bandet?», for å si det på den måten. 50 år gammel og litt tverr, kanskje? Der har du meg.
Da forstår jeg adskillig mer av Hedvig Mollestad Trio som stiller på hovedscenen når Arif har rappet fra seg. En intenst tight powertrio som forvalter arven etter band som Cream og The Jimi Hendrix Experience med den forskjell at musikken er instrumental. Hedvig Mollestad Thomassen entrer scenen med sitt lange lyse hår, en rød paljettkjole, stripete tights, pannebånd og sin Gibson ES-335, og gir jernet noe så jævlig. Sammen med bassist Ellen Brekken og trommeslager Ivar Loe Bjørnstad får hun hele scenen, ja nesten hele festivalområdet til å riste, og jeg synes det er underlig at britiske Nao i det hele tatt blir hørt på scenen nede i «hagen» noen hundre meter unna. Hedvig og bandet er så badass som du får det på en konsertscene og låter aldeles himmelsk.
Om det er trioens musikk som utløser et forsterket regnskyll skal jeg ikke spekulere i, men jeg søker ly i Sirkus-teltet for å se Gundelach, fornavn Kai, og høre hans falsett og melankolske popmusikk. At han er sammenlignet med artister av typen Blood Orange og James Blake er kanskje ikke så merkelig, men for meg blir det etter fire-fem sanger litt kjedelig å høre den innadvendte unge mannen og bivåne hans triste uttrykk. Derfor bærer det ut i regnet der jeg overværer siste del av Oslo Sinfoniettas fremførelse av Steve Reichs enestående Music For 18 Musicians. Å si at det minimalistiske verket er monotont er ingen overdrivelse, men jeg forstår det som at det også er noe av poenget. Den vakre musikken er hypnotisk i sin tilsynelatende enkelhet, og regnet… ja, hvilket regn? Du bryr deg ikke om at du blir våt, og forsvinner bare inn i musikken. Jeg kunne stått der i timer.
Jeg er stor fan av Band Of Golds selvtitulerte debutalbum fra i fjor, en plate jeg for øvrig brukte lang tid på å «forstå» eller trenge inn i. De som hevder at den er «umiddelbar» snakker tydeligvis ikke til meg, men da jeg først fikk denne besnærende platen under huden ville den heller ikke slippe taket. «Bandet» er Nina Elisabeth Mortvedt og Nikolai Hængsle Eilertsen med innleide musikere, og nimannsbandet som sto på Øyas hovedscene i går inkluderte blant annet Motorpsycho-gitarist Hans Petter Ryan, og allestedsnærværende folk som trommeslager Olaf Olsen og saksofonist Lars Horntveth.
Det er mye lyd i Band Of Golds musikk, med stor vekt på trommer, mens den iblant også kan være nærmest minimalistisk og nesten naken. Vi fikk høre hele debutalbumet – ikke i «korrekt» rekkefølge – og det låt aldeles strøkent. Særlig «But In The Movie Baby» og avsluttende «Ready» låt kanon i går, og det eneste ankepunktet mitt er at de ikke benyttet anledningen til å presentere en ny sang eller to. Men hei, jeg fikk tross alt alle sangene på platen, og jeg ville strengt tatt ikke unnvært noen av dem.
Daughter låt fint, men ikke fantastisk, og jeg overvar kun tre låter. Innadvendt britisk shoegazing var liksom ikke helt det jeg følte for å dykke ned i der og da, selv om jeg faktisk synes musikken deres er innmari fin. En annen dag…
Men herfra og ut var det ikke mye å stille seg likegyldig til! Regnet stanset i tid til Eagles Of Death Metal entret hovedscenen, og milde himmel så moro det ble! Jeg har aldri sett bandet før, som jo ble litt ekstra kjent etter terrorangrepet mot parisklubben Le Bataclan da de spilte der i fjor, og jeg har knapt sett maken til forestilling. Frontmann Jesse Hughes inntar rollen som en slags rockens vekkelsespredikant, og rent bortsett fra at han spiller gitar og ikke piano, fremstår han som en slags krysning av Jerry Lee Lewis, Lux Interior fra The Cramps og Screamin’ Jay Hawkins. Dette er dessuten breial rock’n’roll inn til beinet, uhøytidelig, tøylesløs partymusikk, som gir et slags frikort til å være dust. Uten musikalsk sammenligning for øvrig er det like mye mening å finne i musikken til AC/DC eller Def Leppard – her handler det bare om å gi seg hen til rockgudene og ha det så gøy man bare kan.
Det er ingen vanskelig oppgave i Eagles Of Death Metals selskap. Korte og konsise, deilig riffbaserte låter, Jesse Hughes utstuderte showmanship med sine skrøner og anekdoter og skamløst publikumsfrieri er det som skal til. Prøv å høre en sang som «Complexity» eller «I Want You So Hard (Boy’s Bad News)» uten å glise, sier jeg bare. De spilte begge i går, og vi fikk dessuten en killer versjon av David Bowies «Moonage Daydream» som Hughes dediserte til sin norske venn Happy Tom (Thomas Seltzer). Alt i alt utgjorde de 50 minuttene en av de tighteste, morsomte og desiderte mest underholdende konsertene jeg kan huske å ha sett.
Kontraster er fint her i livet. Uten dem blir det meste grått og kjedelig, og den skotske synthpoptrioen Chvrches som gikk på i Sirkus-teltet rett etter at EODM var i mål kunne ikke vært mer annerledes. Likevel finnes det noen åpenbare likhetstrekk mellom de to bandene hvorav det mest fremtredende er den utilslørte entusiasmen. Bitte lille Lauren Mayberry har en scenepersonlighet og fremtreden veldig mange bør misunne henne, og hun gir alt og litt ekstra når synthkaskadene fra Martin Doherty og Iain Cook velter ut i teltet. Hun løper og danser og spinner og hopper rundt på scenen og synger med glassklar og kraftig røst, i en merkelig kontrast til den tilsynelatende spede «musestemmen».
Kremlåtene kommer på rekke og rad fra bandets to flotte album, The Bones Of What You Believe (2013) og Every Open Eye (2015). Vi får «Never Ending Circles», «We Sink», «Gun», «Leave A Trace», «Keep You On My Side» og andre melodiøse blinkskudd, og det er dansbart, tight og riktig så moro. Lauren Mayberry er en fest å iaktta, og når Doherty tar over mikrofonen viser også han at han kan dra med seg publikum uten problemer. Chvrches leverer en helt fantastisk konsert, og avslutningen med superfengende «Clearest Blue» etterfulgt av bandets mest kjente låt «The Mother We Share» er intet annet enn fullkommen. FOR en konsert, og FOR en trio!
Så til gårsdagens store dilemma: Skulle jeg se New Order eller Highasakite? For mange jeg kjenner ville det vært – og var – en no-brainer, men ettersom jeg så New Order i London i fjor høst og ikke har sett Highasakite siden Øya for to år siden var jeg veldig i tvil, ikke minst fordi jeg mener sistnevntes ferske utgivelse Camp Echo er en av årets desidert beste og mest spennende plater. Med fotopass er du også utstyrt med ytterligere et dilemma, og det er at du gjerne vil fotografere begge band, men av tidshensyn ikke rekker det.
Selv om New Order hadde grusom lyd da jeg så dem i fjor, og jeg gjerne skulle sett dem igjen med (forhåpentlig) god lyd, falt valget på Highasakite. Det bør de for øvrig ta som en enormt kompliment da få band betyr så mye for meg som heltene fra Manchester. Men jeg ville altså se hva Ingrid Helene Håvik og hennes bandkolleger kunne diske opp med fra scenen tre plater inn i karrieren, og takk og pris leverer de så det holder. Bandet går på scenen til tonene av åpningssporet «My Name Is Liar» fra Camp Echo, og jeg elsker det jeg hører. Det er stort og deilig innbydende, dystert, dystopisk og teatralsk, Håvik bukter seg over scenen og bandet spiller helt utmerket.
Jeg overværer størsteparten av konserten og får blant annet med meg «Someone Who’ll Get It», «Samurai Swords», «Chernobyl» og «Hiroshima», før jeg forter meg ned til Sirkus-teltet for å rekke slutten av New Order-konserten. Jeg møtes av avslutningen på «The Perfect Kiss», og hører deretter «True Faith», «Blue Monday» og «Temptation», før de avslutter med Joy Division-perlen «Love Will Tear Us Apart». Lyden er ikke optimal fra der jeg står, men vesentlig bedre enn da jeg så bandet i London, og salen koker. Her er det så god stemning og så mye jubel at Bernard Sumner og resten av New Order knapt kan ha sett maken til respons. Altså, det har de jo sikkert, men snakk om takknemlig publikum. Skulle bare mangle, så fantastisk som dette også er. Synd jeg ikke fikk sett hverken dem eller Highasakite i sin helhet, men litt av begge er heller ikke verst.
Lykke!
