På New Order-konsert i London – en jubelstund med dårlig lyd

L1180523liten - På New Order-konsert i London - en jubelstund med dårlig lyd
New Order på Brixton Academy. Den dårlige lyden klarte ikke ta knekken på en knakende fin kveld. Foto: Helle Øder Valebrokk
musiccomplete - På New Order-konsert i London - en jubelstund med dårlig lyd
New Order
Brixton Academy
17. november 2015
5 Stars

Jeg har vært fan av New Order siden debutsinglen “Ceremony” kom i mars 1981 som sammen med B-siden “In A Lonely Place” var to låter skrevet som Joy Division sammen med Ian Curtis som begikk selvmord ti måneder tidligere. Joy Division hadde rystet kraftig opp i mine musikalske grunnvoller, og “Ceremony” var den mektige innledningen på et nytt musikalsk kjærlighetsforhold som fremdeles ikke har sett sin ende, snart 35 år senere.

Men jeg hadde aldri sett New Order live før for tre dager siden, da jeg besøkte Brixton Academy i London sammen med omtrent 5000 andre fans som hylte av fryd og gaulet med til klassikere som “True Faith”, “The Perfect Kiss” og “Blue Monday”, i tillegg til nye blinkskudd som “Tutti Frutti” og “Plastic”. En høytidsstund for flere enn meg, ingen tvil om det. Det nærmeste jeg inntil da var kommet New Order var en aldeles ubrukelig konsert med den tidligere bassisten Peter Hook som gjorde alt i sin makt for å radbrekke Joy Divisions debutalbum Unknown Pleasures. Rapporten fra den grufulle kvelden kan du lese her.

New Order uten Peter Hooks karakteristiske bass ville kanskje vært utenkelig for noen år siden, men så bra som det låter av det ferske albumet Music Complete plager det ikke meg. Den nye bassisten Tom Chapman gjør ikke skam på bandet på scenen heller og spilte så det gnistret. Repertoaret hans er da også noe større enn det “Hooky” hadde å by på, så no worries.

Det store problemet denne kvelden var lyden. Brixton Academy er en stor konsertsal, og vi som satt på balkongen hadde et stykke å se ned mot scenen. Man skulle tro lyden ville bære helskinnet opp de få metrene, men der vi satt låt det tidvis helt krise. Vi fikk altfor mye diskant, lyden var ofte veldig grøtete, og Bernard Sumners stemme låt fra tid til annen ganske så surt. Han har ingen stor stemmeprakt i utgangspunktet, det skal sies, men han har en veldig innbydende og fin stemme. At det låt surt skyldes kanskje dårlig monitorlyd, men det ble liksom ikke ordentlig bra på noe tidspunkt i løpet av konserten, så her kunne nok Sumner hatt en bedre dag.

Disse åpenbare innvendingene til tross, ble det en real jubelkveld. Det er da også klart at når du hører “The Perfect Kiss” live for første gang så blir det veldig stas å være menneske. Det er en av de helt store New Order-låtene, men selv om den kom langt ut i programmet var det ikke kjedelig før det heller. Bandet gikk på scenen med “Singularity” fra det nye albumet (min anmeldelse her), før det bar over i “Ceremony” og dernest “Crystal” fra 2001-albumet Get Ready. Akkurat denne kvelden var bandet litt forsinket på scenen, og siden det er full spillestopp på Brixton Academy klokken elleve blank, betød det at de skippet “Age Of Consent” som de normalt spiller på denne turneen. Akkurat som bandet er forholdsvis statisk på scenen, er opplegget stramt og lite spontant. Her er det musikken som er i fokus, musikk muligens som først og fremst både fremføres og digges av hvite menn som pusher femti, med det forbehold at Gillian Gilbert er tilbake i bandet etter en lengre pause og at det tross alt var en god del kvinner i salen, mange av dem under femti.

Fraværet av spontanitet og synlig tilstedeværelse kompenseres av mye kult lys og ikke minst videoavspilling på veggen over scenen der vi bombarderes av visuelle inntrykk gjennom den to timer lange konserten, fra gamle dokumentaropptak fra Berlin før og under murens fall til nyinnspilte natursekvenser, og klipp fra gamle videoer.

Om vi mister “Age Of Consent” denne kvelden får vi likevel to andre låter fra Power, Corruption & Lies, “5-8-6” og “Your Silent Face”. Nye “Restless” og den gamle B-siden “Lonesome Tonight”, sistnevnte med ekstremt kjip lyd, spilles mellom disse to, før det dundrer løs med discofesten “Tutti Frutti” og “People On The High Line”, begge fra det nye albumet og begge med Elly Jackson fra La Roux som gjestevokalist. Det er to låter som vitner om et høyst relevant band, 35 år etter at New Order famlet seg på fote etter Ian Curtis’ død. Riktignok er det ti år siden sist de ga ut ny musikk, men med låter som disse to er det ingenting som tyder på at de har mistet gnisten. Dette er overlegne saker.

Det er ikke så dumt med “Bizarre Love Triangle” heller, og “Waiting For The Sirens’ Call” roer det hele ned litt, før det på nytt braker løs, denne gangen med “Plastic”, nok en av de virkelig store låtene fra Music Complete. Derfra og ut er det bare å gi seg ende over. “The Perfect Kiss”, “True Faith” og “Temptation” kommer seilende, før det er tid for kveldens ekstranumre. Det er duket for to Joy Division-låter, “Atmosphere” og “Love Will Tear Us Apart”. På videoskjermene ser vi den gamle musikkvideoen til “Atmosphere”, der vi ser Ian Curtis messe tungt og dystert i svart/hvitt. Det er på samme tid litt uhyggelig og veldig fint. Helt til slutt får vi “Blue Monday”, den definitivt mest ikoniske New Order-låta som, om ikke det er deres aller beste, er den som aller best oppsummerer bandet, som førte fire anonyme musikere fra Manchester inn i musikkhistorien. Selv med ræva lyd er det en fryd å være til stede. De kommer til Roskilde til sommeren, og da lurer jeg på følgende: Er det lov å ønske seg New Order til Norwegian Wood? Eller Øya noe senere? Bookingfolk, kjenn deres besøkelsestid!

Her er spilleliste i Spotify og Tidal med alle låtene som ble spilt med unntak av “Lonesome Tonight” som for tiden er utilgjengelig.

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *