Hvem er nå Band Of Gold? – Terningkast 6, that’s who!

BandofGold presse1 Anthony Huus - Hvem er nå Band Of Gold? - Terningkast 6, that's who!
Nina Elisabeth Mortvedt og Nikolai Hængsle Eilertsen løper og løper, men de er nok mer interessante som musikere. Foto: Anthony Huus

bog - Hvem er nå Band Of Gold? - Terningkast 6, that's who!
Band Of Gold
Band Of Gold
(Jansen Plateproduksjon)
6 Stars

I forrige uke vant den norske duoen Band Of Gold hedersprisen Phonofile Nordic Music Prize for sitt selvtitulerte debutalbum som kom i fjor. Platen gikk så vidt under radaren min, og jeg oppdaget dens mange kvaliteter i seneste laget til å ta den med på kåringen over 2015s beste, selv om den til de grader hørte hjemme der. Men det er aldri for sent, og derfor velger jeg nå å “ta en Rønsen”. For dem som måtte lure er å “ta en Rønsen” i dette tilfellet det samme en viss herremann ved navn Arild Rønsen gjorde etter terrorangrepet mot den parisiske klubben Le Bataclan 13. november for å sette Eagles Of Death Metal på kartet. Med det bestemte han seg for å “anmelde” bandets da fem måneder gamle album Zipper Down i et forsøk på å forklare hvem som hadde stått på scenen under angrepet. Likhetene mellom Rønsen og meg stopper imidlertid her.

Band Of Gold er Nina Elisabeth Mortvedt og Nikolai Hængsle Eilertsen, og som første norske artister i Phonofile-prisens syvårige historie er de på sett og vis blitt historiske. Juryens begrunnelse lød slik:

“Alle dommerne er enige om at Band Of Golds nye album bør prises for dets dyktige, fascinerende sammensmelting av forskjellige stilarter og uttrykk. Det er et album gjennombløtt i tradisjoner av klassisk poprock fra ABBA til Fleetwood Mac: Albumet rommer et spektakulært setup samt harmonier, gode låter og fantastisk musikk. I tillegg er de noe helt utenom det vanlige. Albumet inneholder et streif av eksperimentlyst og individualisme. Disse spenningene gjør albumet til en rik og nyansert innspilling, som sitter fast på hjernen etter at man har lyttet til den en gang.”

Ikke enig i det siste, albumet Band Of Gold trengte mange gjennomlyttinger for virkelig å sitte. Det er ikke en plate du blir kompis med på ett forsøk. Band Of Gold er litt som en jente du ikke blir med hjem på første daten, en sånn som fremstår som forførerisk og fristende, besnærende og forlokkende, sexy, farlig og forbuden. Jeg har hørt den gang på gang, og hele tiden oppdager jeg noe nytt og berusende. Noen ganger stopper jeg til og med opp og stiller meg selv spørsmål om dette egentlig er så bra som mange hevder. Band Of Gold, sine mange åpenbare kvaliteter til tross, er simpelthen ikke et band å bli helt klok på.

Det første du legger merke til er stemmen til Mortvedt som er noe helt spesielt. Åpningskuttet “No Way Around” starter med tre kjappe basstoner og en lekker kassegitar med masse luft, før stemmen kommer ren og klar, med masse romklang. Hun synger også sine egne harmonier, og legger stemmen i florlette lag som danner en storslagen helhet. Det fylles på med et tandert strykerarrangement, saksofoner og fløyter og jevnt over masse lyd, i det som blir et massivt eksempel på pastoral popmusikk av den typen du hører hos for eksempel The Lilac Time eller norske The Margarets – bare at den er produsert i n’te potens. Det er litt Nick Drake på overdrive.

Les også: Melankolsk midnattsmesse

Kontrasten til “Wishes”, neste låt som åpner med en puslete trommemaskin, kunne ikke vært større. Men igjen, når den stemmen dukker opp, blir vi tatt rett tilbake i det samme universet, men i en helt annen type låt. Igjen er harmoniene av en annen verden, mens selve melodien i grunn er såre enkel, nærmest monoton. “Gush” er enda mer monoton. Et skurrete og dystert pianotema slår an tonen, før et taktskifte slipper til en slags minimalistisk funk/pop-hybrid som er vanskelig å kategorisere utover det. Hvor bra er det egentlig? Kanskje ikke noe særlig bra i det hele tatt, eller så bra at jeg ikke helt klarer å ta det innover meg? Juryen klarer ikke bestemme seg helt, men er veldig fascinert.

Mye av hemmeligheten til Band Of Gold ligger, slik jeg ser det, i variasjonen. Dette er eventyrlysten musikk, fylt av låter du ikke helt skjønner hvor har tenkt seg, som stadig overrasker, som stadig endrer ham. Den eneste konstanten er og blir stemmen – magisk, forførende, innbydende og iblant litt nifs, vekselvis full av varme og kulde, avstand og nærhet.

Tekstene er også vanskelige å tolke i en straight “Love Me Do”-kontekst, fulle som de er av fargerike, mangefasetterte bilder. Siden jeg ikke er noen videre kløpper på tekstanalyse lar jeg den ballen ligge.

Min soleklare favoritt på albumet er “Ready” der jeg synes Mortvedt aller best får vist hva hun er god for som sanger. Hennes makker Eilertsen står oppført som produsent, og jeg tipper de langt på vei er delansvarlige for arrangementene. Dette er en plate med mye diskant og romklang, en plate med betydelig luft under vingene, og det er en egen kunst å skape noe som dette. “Ready” minner meg ikke så rent lite om hva Jonathan Wilson bedriver, mannen som er født inn i fullstendig feil æra og sannsynligvis hadde hørt bedre hjemme i Laurel Canyon i 1969 enn i 2016.

Den merkverdige ferden gjennom et stadig mer ekspansivt og variert musikalsk landskap fortsetter i den fantastisk titulerte “But In The Movie Baby”, som er noe HELT annet igjen. Denne gangen er det besnærende elektronisk popmusikk, hvor Mortvedts stemme innledningvis oppsøker et kjølig, for ikke å si iskaldt, register, før sangen vokser og får vinger og bygges opp, med tiltagende instrumentbruk, bølger av lyd og vakre harmonier. Her er vi over i Goldfrapp-land, og nettopp det er en god referanse for albumet som helhet. ABBA og Fleetwood Mac ble nevnt i Phonofile-juryens begrunnelse, men i mine ører er dette vel så mye et album som kan minne om Goldfrapp, spesielt på grunn av variasjonen. Men der Goldfrapp skifter stil for hvert nye album, gjør Band Of Gold det for hver nye sang. Et annet fellestrekk er at både Goldfrapp og Band Of Gold er duoer, og det kan hende det gir et fravær av demokratiseringsbehov som åpner for å ta flere sjanser, for å våge å vise flere sider av seg selv samtidig, uten at noen gnåler om at det “spriker”.

“The Parade” er den sangen som gir meg mest hodebry når det gjelder referanser. Den har et stakkato, intenst og litt insisterende driv, lekre Fleetwood Mac-harmonier og en melodi som hadde hørt hjemme på Rumours, men så er den ikke helt der heller. Den minner meg i tillegg om et eller annet helt konkret som jeg ikke kommer på for mitt bare liv, og helt mot slutten er det som om Kate Bush anno Hounds Of Love har dukket opp i miksen. 70-tallet møter 80-tallet møter 2015.

Les også: Terje Pedersens nye plateselskap

“Surface Me” er nok albumets vakreste fem minutter, og er det et sted Goldfrapp-sammenligningen blir ekstra tydelig så er det her. Det er en sang som hadde passet inn på både debutalbumet Felt Mountain og det hittil seneste mesterverket Tales Of Us, en forførende, cinematisk ballade som bare blir latterlig fin og fortsetter å vokse for hver gang du hører den. “I Picture Movies” er en poplåt med stor trommelyd. Unnskyld, jeg mener STOR trommelyd. Ansvarlig for den, her og på resten av albumet, er Olaf Olsen som vi kjenner fra for eksempel Bigbang og bandet til lillebroren Todd Terje, og han kan dette gamet. Når Olaf Olsen slår trommer, mener han alvor, og det gjør også “I Picture Movies” til en sang som mener alvor.

Med avsluttende “For You” er det fristende å nevne nettopp Bigbang som referanse, men det er vel heller slik at sangen er et stykke “frihetsrock” med noen av de samme referansene i en fin kombinasjon med enkelte softrockelementer anno første halvdel av 70-tallet. Her hører vi ekko av Fleetwood Mac og America, Grateful Dead og The Byrds, The Mamas And The Papas og Boz Scaggs og veldig mye mer om man hører etter. Her er også Martin Hagfors (Home Groan, HGH, m.m.) med og synger litt, og det er den eneste sangen på albumet der Mortvedts stemme får selskap av en annen.

Skal vi si noe om Freda Paynes låt “Band Of Gold” også? Neppe nødvendig, selv om den kan eller ikke kan ha inspirert bandnavnet. Det er spor av mye på dette albumet, men ikke av klassisk soulmusikk av akkurat den typen. Band Of Gold er dog tre ord som klinger godt når de settes sammen, og koblet med multiinstrumentalist Eilertsens ferdigheter og kreativitet og Mortvedts ditto, samt en låtskriverkunst som tilhører toppklassen, er det fristende å benytte ordet “gull” i overført betydning.

At jeg ikke fikk hørt ordentlig på denne platen før det var for sent å ta den med i betraktningene rundt fjorårets beste plater får jeg bare leve med, men hadde jeg vært mer våken er jeg trygg på at vi snakker om en plassering trygt inne på topp 10. Band Of Gold får også et par ekstra plusspoeng for et sjeldent utsøkt og flott LP-cover. Innpakningen betyr faktisk også noe.

Les også: 2015s beste album

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *