Da jeg anmeldte den forrige Star Wars-filmen her på bloggen for to år siden, brukte jeg tittelen «Kraften er tilbake». Jeg følger opp med «Magien er tilbake», da The Last Jedi i minst like stor grad som The Force Awakens følger opp George Lucas’ opprinnelige visjon for eventyrene i denne galaksen langt, langt borte. Eller iallfall at den følger opp den visjonen vi som unge og lettpåvirkelige kinogjengere for 40 år siden trodde Lucas hadde. Nok en gang får vi en perfekt popcornfilm, et to og et halvt hesblesende eventyr som tar Star Wars-sagaen mot sin fullbyrdelse. Om to år skal siste film i serien være klar, og da får vi se hvordan det ender for opprørerne som kjemper mot den omseggripende ondskapen.
Men altså, The Last Jedi, for en film! Dette er kickass medrivende superspennende underholdning av beste merke, på en måte enkelt, men samtidig så innmari effektivt. Regissør Rian Johnson (Looper, Breaking Bad) tar opp tråden der J.J. Abrams sluttet i The Force Awakens, i to parallelle handlingsforløp: Opprørerne under general (tidligere prinsesse) Leias (Carrie Fishers siste rolle) ledelse er på flukt fra den onde Snoke, lederen av Den første orden, og det ser stygt ut. Selv når opprørerne hopper i hyperspace klarer de galaktiske styrkene å finne dem ved hjelp av en avansert sporingsmekanisme.
Sjekk også: Årets viktigste julehefter
På en fjerntliggende planet har den foreldreløse jenta Rey (Daisy Ridley) som vi møtte i The Force Awakens funnet Luke Skywalker (Mark Hamill), den angivelig siste jediridder som har gjemt seg så langt unna folkeskikken som det er mulig å komme der han trodde ingen ville kunne spore ham opp. Rey er selv i besittelse av «kraften», og er på oppdrag fra general Leia for å hente hjelp fra den nå legendariske jediridderen Luke. Han vil imidlertid ikke ha noe med opprøret å gjøre lenger og vil av årsaker han holder hemmelig for Rey la jediordenen gå over i historiebøkene.
Samtidig som alt dette foregår blir det telepatiske båndet mellom Rey og Kylo Ren (Adam Driver) sterkere. Kylo Ren er sønn av Han Solo (Harrison Ford) og Leia, og tok livet av sin far i The Force Awakens. Rey er imidlertid overbevist om at den konfliktfylte Kylo kan skifte side, men at han må frigjøre seg fra den onde lederen Snokes innflytelse. De er begge i besittelse av kraften, og kampen mellom Rey og Kylo utspilles på flere plan, ikke minst mentalt.
Den relativt ukjente regissøren Rian Johnson har gjort en formidabel jobb med å følge opp The Force Awakens så godt som han gjør. Han er også ansvarlig for manuset, og han mestrer både jobben med å skru sammen en historie fylt av spenstige krumspring, samtidig som han bringer den videre, mot sin uunngåelige slutt. Det har hele tiden vært tanken at den niende – neste – filmen vil bli den siste, så får vi heller bære over med alt mulig av TV-serier og beslektede filmer, spill og så videre fra det samme herlige universet. Når den ennå navnløse Episode IX har premiere i desember 2019 vil vi få svaret på hvordan kampen mellom Rey og Kylo, opprørerne og Den første orden, det gode og det onde, ender. Jeg ville nok ikke satt de helt store summene på at slemmingene vinner, men jeg er trygg på at veien til seier blir dramatisk og kostbar for opprørerne.
Les også: Anmeldelsen av The Force Awakens
Sludder? Å ja. Deilig sludder? You bet. Star Wars-sagaen er tilbake på rett spor og vel så det. Da jeg satt i kinomørket på Colosseum og så The Last Jedi kjente jeg ekte filmmagi ta tak i meg, akkurat slik det var for 40 år siden da jeg så den aller første Star Wars-filmen samme sted. Med den forandret George Lucas livet mitt, og Rian Johnson har klart mesterstykket å følge opp på best mulige måte. Star Wars: The Last Jedi er nok en knallfilm!
Se traileren her: