La La Land – festfyrverkeri av en hyllest til den klassiske musikalen

Det er slik som La La Land musikaler skal lages. Foto: Nordisk Film Distribusjon AS

La La Land
Regi: Damien Chazelle
Med: Ryan Gosling,
Emma Stone
6 Stars
Musikaler har jeg slitt en del med opp gjennom. Spesielt engelskmannen Andrew Lloyd Webber har ødelagt mye av gleden for meg med pompøse musikaler av typen Jesus Christ Superstar, Evita, The Phantom Of The Opera og Cats, og “hippie”-musikalen Hair gjorde det heller ikke lett for meg å elske sjangeren. Sjarmen fra gamle amerikanske 30- og 40-tallsmusikaler med Fred Astaire og Ginger Rogers og filmer som Top Hat og Shall We Dance er liksom ikke helt å få øye på her.

Men så kommer La La Land, om ikke fra intet, så fra et radarpar som etter årevis med klokkertro på en film/musikalidé endelig får napp i Hollywood etter suksess (les: inntjening) med 2014-filmen Whiplash. Regissør og manusforfatter Damien Chazelle og komponist Justin Hurwitz presenterte ideen til La La Land første gang i 2010, men uten hell. Den eneste muligheten til å gå videre med en større produsent var ved å gjøre vesentlige endringer i historien, og det var de ikke villige til. Manuset til La La Land er delvis basert på duoens svenneprøve Guy And Madeline On A Park Bench (2009) som de laget da de gikk på Harvard Film School, en moderne hyllest til de gamle MGM-musikalene sentrert rundt en jazzmusiker i Boston. Filmen de nå har ferdigstilt er angivelig helt som de så den for seg opprinnelig med historien intakt.

Med et “beskjedent” budsjett på 30 millioner dollar fikk Chazelle og Hurwitz klarsignal til å lage filmen sin, og de har fått mye ut av pengene. La La Land er dessuten spilt inn med ordentlig film og ikke digitalt, og selv om jeg ikke skal påstå å være noen ekspert på å se forskjell får jeg et inntrykk av at denne er mer “ekte” enn den ville vært om den var skutt digitalt. De storslåtte, meget godt koreograferte dansescenene, kulissene, det litt kornete bildet… alt er svært iøynefallende. Ta også høyde for noen imponerende og storslagne panoreringer, og La La Land ser kort og godt griselekker ut.

Dette er fortellingen om Mia og Sebastian (Emma Stone og Ryan Gosling) som forelsker seg i hverandre, to drømmere med mål om å bli henholdsvis suksessrik skuespiller og jazzklubbvert i Los Angeles, “stjernenes by” eller, like gjerne, La La Land. Mia må livnære seg som barista i en kaffebar på Warner Brothers-tomten mens hun går på audition etter audition uten hell. Sebastian tjener til livets opphold som pianist i en restaurant der han er pålagt å spille fjas for likegyldige middagsgjester. Men de to møtes, magi oppstår, og de gir hverandre ny motivasjon til å jage drømmene de bærer på.

Det oppstår god gammeldags movie magic når Ryan Gosling og Emma Stone spiller mot hverandre. Foto: Nordisk Film Distribusjon AS

Vi følger Mia og Sebastian fra deres første ublide møte på tampen av åpningsscenen, et storslått og aldeles vidunderlig sang- og dansenummer i trafikkork på en motorvei i Los Angeles (“Another Day Of Sun”), til deres marginalt mer siviliserte møte på en stor utendørsfest der Sebastian spiller i et 80-tallscoverband etter å ha fått sparken fra restauranten. Her oppstår magien dem imellom, mens filmens magi derimot for lengst er i gang gjennom flere fantastiske musikalnumre. Her er farger og kostymer, sang og dans i svært skjønn forening, og når det klikker mellom Mia og Sebastian under en nydelig og intim musikalscene (“A Lovely Night”) etter festen er det kanskje tid for å hente frem et lommetørkle.

La La Land er dog ingen tåreperse, selv om filmen også er en følelsesmessig berg og dal-banetur for de unge elskende. Den er først og fremst Fin med en diger F, og deilig og god og til å bli intenst glad av. I sin bunnløse kjærlighet til en gammel film- og musikaltradisjon har Chazelle (og Hurwitz) klart å fornye sjangeren. Dette er ikke kostymedrama à la Baz Luhrmanns Moulin Rouge heller, det er en moderne kjærlighetsfortelling og hyllest til arven fra det gamle Hollywood – og dessuten franske filmer som Paraplyene i Cherbourg og Pikene fra Rochefort. En nøkkelscene er også innspilt på Griffith Observatory, et høflig nikk til Rebel Without A Cause.

Scenen fra Griffith Observatory er nydelig. Foto: Nordisk Film Distribusjon AS

Hverken Emma Stone eller Ryan Gosling er spesielt godt kjent som sangere, musikere eller for den saks skyld dansere i utgangspunktet, men de klarer seg veldig bra og har en utrolig kjemi på lerretet. Gosling har faktisk musikerbakgrunn fra duoen Dead Man’s Bones hvor han både synger, spiller gitar, bass, piano og cello, og Stone lærte seg å spille bass til sin rolle i filmen The Rocker i 2008. Begge synger nydelig, og albumet med filmmusikken er til de grader å anbefale, og du finner den nederst på siden i Tidal og Spotify. Her er også “Start A Fire”, fremført av John Legend som leder bandet The Messengers der Sebastian er nødt til å ta seg fast arbeid, for å tjene penger så han en dag kan få råd til å åpne jazzklubben han drømmer om. Scenen hvor bandet fremfører “Start A Fire” er et aldri så lite fyrverkeri i seg selv, men dette er langt fra musikken Sebastian brenner for.

Sjekk også: Her er den beste nye musikken fra januar

I en scene stiller følgelig Keith (Legend) et avgjørende spørsmål til Sebastian: “How are you gonna be a revolutionary if you’re such a traditionalist? You hold onto the past, but jazz is about the future.” Det er et spørsmål veldig mange burde stille seg, uavhengig av om de driver med jazz eller film eller oljeboring eller hekling eller hva som helst. Men samtidig som det er essensielt ikke å gro fast i en idé eller en romantisk forestilling om hvordan ting en gang var og i egne øyne fremdeles bør være, er det viktig å ha respekt for tradisjonene, for håndverket, for opphavet. Akkurat dette skulle jeg ønske filmen gikk nærmere inn på. Det er et interessant tema som berører vesentlig sider ved det å hengi seg til noe som på en måte er større enn deg selv. Ellers har ikke filmen noe dypere budskap enn å si at om du tør å følge drømmene dine, så kan du lykkes med det meste. Den viser imidlertid at drømmer kan ha en høy pris.

Alt i alt vant La La Land samtlige av sine syv Golden Globe-nominasjoner, mer enn noen annen film har vunnet. Den er nominert til 14 Oscars som også er rekord og tangerer dermed Titanic (1997) og All About Eve (1950). Sangene “City Of Stars” og “Audition (The Fools Who Dream)” er begge Oscar-nominerte, og førstnevnte fikk sin Golden Globe for beste originalsang. Justin Hurwitz fikk også en Golden Globe for selve filmmusikken, som selvsagt også er Oscar-nominert. Tekstene er for øvrig skrevet av radarparet Benj Pasek og Justin Paul (kjent som Pasek and Paul).

Ikke bare er La La Land er en hyllest til en gammel filmsjanger som sårt trenger å få tilbake en smule heder og verdighet, den er også en hyllest til Los Angeles “where they worship everything and value nothing”. Tittelen henspeiler både på byens kallenavn og den tilstanden de to hovedpersonene befinner seg i gjennom sine svermeriske drømmer. Jeg blir i grunnen litt svermerisk selv over å se en så gjennomgripende deilig film. Nå har jeg faktisk skrevet meg opp fra fem til seks stjerner, så fin er den. Det er liksom ingenting ikke å like ved La La Land. Det er slik musikaler skal lages!

Filmen har norgespremiere 24. februar.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *