Nina Simone – et tragisk talent

What Happened, Miss Simone? er en passende tittel på dokumentarfilmen regissøren Liz Garber har laget om den tragiske skikkelsen Nina Simone, en av populærmusikkens mest markante kvinnelige stemmer. Her mener jeg stemmer i overført betydning. Ikke bare sang hun fantastisk, hun markerte seg også som en militant borgerrettighetsforkjemper, og hun ble hørt. Hun hadde sterke meninger om mye, et vanskelig privatliv, var manisk-depressiv med brå humørsvingninger, ble utsatt for vold fra ektemannen og utøvde selv vold mot datteren Lisa og andre. Kort oppsummert var Nina Simone en vandrende, syngende, pianospillende tragedie av et menneske. Og hun var kan hende aldri fri.

Frihet opptok henne. Hun kunne ikke forklare hva frihet var – “det er som å forklare forelskelse”, sier hun i filmen – og de få gangene hun følte seg fri var på scenen. Det var jo aldri langvarig. Som datteren Lisa påpeker var hun Nina Simone 24/7, ikke bare foran publikum, men like mye når lysene var slukket og alle var gått hjem.

Nina Simone ble født Eunice Waymon i en segregert småby i North Carolina i 1933. Hun spilte piano som svært ung søndager i kirken der moren var predikant og hun ble oppdaget og tilbudt pianoundervisning av to hvite kvinner fra den fine siden av byen som på den tiden betød den hvite delen på “den andre siden av jernbanelinjen”. Hennes ambisjon var å bli den første fargede klassiske pianisten i USA, og drømmen var å opptre i Carnegie Hall i New York. Det siste lyktes hun med, men ikke med Bach og Rachmaninov på reportoaret. Hennes første opptreden her besto i stedet av gamle negro spirituals, samt egne og andre, kjente låtskriveres sanger.

Filmen What Happened, Miss Simone? er viet dagboknotater og gamle intervjuopptak med Nina Simone og ektemannen Andrew Stroud, samt ferske intervjuer med deres felles datter Lisa, Simones faste (hvite) gitarist Alvin Schackman, og et knippe venner, journalister og samarbeidspartnere. Tittelen er hentet fra et sitat av poeten Maya Angelou, og filmen gjør sitt ytterste for å gi en forklaring på spørsmålet. Vi blir tatt med til Nina Simones røtter og oppveksten i et amerikansk samfunn gjennomsyret av råtten rasisme, og det å være kvinne i en mannsdominert bransje var heller ikke uten utfordringer. Da hun for alvor ble fanget opp av borgerrettssaken i 1963 brydde hun seg stadig mindre om karrieren. Hun traff en del valg som ikke var spesielt mainstream, som å skrive den enestående “Mississippi Goddam”, en protestsang som mangler sidestykke der hun snakker hele det hvite Amerika midt imot. Den ble ingen crossoverhit, for å si det sånn.

Selv om What Happened, Miss Simone? i hovedsak fokuserer på personen Nina Simone snarere enn musikeren og artisten Nina Simone, er det nok av strålende musikalske sekvenser her. En av de mest gripende er fra comebackkonserten i Montreux i 1976 der hun fremfører en intens, lavmælt og ubegripelig sår og vakker versjon av Janis Ians “Stars”. Hun føler at den handler om hennes eget liv og at den forklarer henne mer enn ord. Se opptaket under her og få gåsehud.

Jeg er veldig begeistret for artisten Nina Simone. Fra jeg første gang hørte “My Baby Just Cares For Me” (fra debutalbumet Little Girl Blue fra 1958) som ble brukt i en Chanel-reklame i 1987 og ble en stor hit, har jeg forstått at ingen stemme er helt som hennes. Noe så uttrykksfullt finnes knapt noe annet sted i populærmusikken, det være seg innen blues, jazz eller til dels soul og pop som hun også leflet med. Den klassisk trente pianisten var også til stede i det meste hun gjorde. Hun var bare skitdyktig, ferdig med den saken.

En av de mest romantiske filmscenene jeg vet om – som sier veldig mye om hvordan musikken hennes treffer oss – er avslutningsscenen i Richard Linklaters drepende kjedelige Before Sunset (2004), den andre filmen i serien som begynner med den mesterlige Before Sunrise (1995) og avsluttes med den deprimerende Before Midnight (2013). Her er Ethan Hawkes rollefigur Jesse kommet hjem til Céline (Julie Delpy) i Paris for å drikke en kopp kaffe før flyet som tar ham tilbake til USA skal gå senere på ettermiddagen. Jesse tar seg den frihet å sette på “Just In Time”, åpningssporet på Nina Simone At The Village Gate (1962), og Céline stråler opp og begynner å fortelle om sitt forhold til Nina Simone mens hun gynger og danser til musikken. Scenen – og filmen – ender med at hun ser på ham og forteller at han ikke kommer til å rekke flyet og han ser henne tilbake rett i øynene og sier “I know”. Så går lerretet i svart og filmen er ferdig, mens Ninas piano triller videre. Se scenen her:

What Happened, Miss Simone? er tilgjengelig på Netflix og må ses. Det er en strålende film om en strålende artist, som forteller en dypt tragisk historie som fikk sin slutt da hun døde i 2003, 70 år gammel. Skjønt, er det noen som helst tvil om at hun lever videre gjennom musikken hun etterlot seg? Etter å ha sett filmen følte at jeg det var helt nødvendig å lage en spilleliste med mine egne Nina Simone-favoritter. God lytt!

 

Stikkord

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *