Depeche Modes protestmarsj – hør den nye singlen her

Andy Fletcher, Dave Gahan og Martin Gore maner til opprør på sin nye single "Where's The Revolution". Foto: Anton Corbijn

Depeche Mode
“Where’s The Revolution”
(Sony Music, single)
5 Stars
Depeche Mode har lagt seg i et pent og stabilt utgivelsesløp der det de siste 24 årene er kommet et nytt album hvert fjerde år. Deres forrige, fine Delta Machine, ble sluppet 25. mars for fire år siden, og kommende Spirit slippes 17. mars. I dag er den første singlen herfra ute, med en tittel som ikke er til å misforstå, “Where’s The Revolution”.

Det har ikke vært helt enkelt å være trofast mot Depeche Mode gjennom alle de senere platene, men jeg synes Delta Machine var det mest helstøpte de hadde gjort siden de to klassikerne Violator (1990) og Songs Of Faith And Devotion (1993). Det var som om de hadde funnet tilbake til den jevne melodiske nerven fra disse platene, med en rekke kremlåter som “Broken”, “Heaven”, “Secret To The End”, “My Little Universe” og “Soothe My Soul”.

På den dagsferske “Where’s The Revolution” konstaterer Dave Gahan tingenes tilstand over et sedvanlig mollstemt synthtema:

“You’ve been kept down
You’ve been pushed ’round
You’ve been lied to
You’ve been fed truths
Who’s making your decisions
You or your religion
Your government, your countries
You patriotic junkies”

Det sjablongaktige refrenget er enkelt og repeterende – “Where’s the revolution? Come on people, you’re letting me down” – og det er lett å stille seg bak Gahans ikke spesielt retoriske spørsmål i denne verden som ser ut til å ha gått fullstendig av hengslene. Skal vi ta sangen bokstavelig – og det tror jeg vi skal – etterlyser Depeche Mode en form for folkelig opprør, en samling mot alle de mørke kreftene som er i ferd med å kvele selv det frie ord.

Se også: Den beste nye musikken fra januar

Er det en bra låt da? Å ja! Dette er nesten vintage Depeche Mode, litt à la plater som Construction Time Again (1983) og Some Great Reward (1984), men i en moderne lyddrakt, besørget i samarbeid med James Ford fra elektronikaduoen Simian Mobile Disco hvis blotte eksistens står i betydelig gjeld til synthpopbandet fra Basildon. Når Gahan i et flott mellomspill oppfordrer oss til å hoppe på toget og bli med på revolusjonen får sangen også et større løft inn mot slutten som gjør dette til Depeche Mode på sitt mest allsang- eller parolevennlige. Det er nesten så vi skimter Woody Guthries spøkelse og fornemmer at det står skriblet “These machines kill fascists” på synthene til Martin Gore og Andy Fletcher. Kanonbra!

Øvrige låttitler på Spirit er blant annet “Going Backwards”, “The Worst Crime”, “Scum”, “No More (This Is The Last Time)” og “Fail”, så jeg har en mistanke om at det som er Depeche Modes 14. plate også er deres mest politiske til nå.

Se også: La La Land – den beste musikalen på leeenge

Det er ennå ikke sluppet noen video til “Where’s The Revolution”, men i dette animerte YouTube-klippet ser vi silhuetter av marsjerende føtter og flagg som akkompagnerer Depeche Modes nye protestsang. La meg også legge til at jeg synes dette lover svært godt for det nye albumet og londonkonserten jeg skal på 3. juni. Gleder meg veldig til begge deler.

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *