Ane Brun
«Leave Me Breathless»
(Balloon Ranger Recordings)
[usr 5 text=»false»]

Paal Flaata
«Love And Rain: The Athletic Sessions»
(Blue Mood Records)
[usr 6 text=»false»]

To av de platene jeg har spilt mest denne høsten er rene coverplater. Ane Bruns Leave Me Breathless og Paal Flaatas Love And Rain – The Athletic Sessions er to plater som kiler ytterst velbehagelig i øregangene, men som også byr på intenst personlige tolkninger av andres sangmateriale. Det er forskjell på coverlåter, og her har du også to vidt forskjellige artister som begge mestrer kunsten til fingerspissene.

En coverlåt som ikke gjør annet enn å planke originalen er i beste fall umoderne, i verste fall på grensen til provoserende. Da The Beatles og Rolling Stones i sine tidlige år spilte seg varme ved å covre amerikanske r’n’b-, blues- og rockartister – Ray Charles, Chuck Berry, Rufus Thomas, Willie Dixon, Smokey Robinson og mange andre – var det slikt man gjorde. Å komponere egne låter var svært uvanlig. Det var en jobb som gjerne var overlatt profesjonelle låtskrivere, og at Beatles, Stones og mange andre faktisk gikk til samtidige singer/songwritere fra Amerika i tillegg til proffteamene var uttrykk for at en ny æra var på vei.

Det direkte resultatet av disse forpostfektningene var to av musikkhistoriens mest innflytelsesrike låtskriverpar, Lennon/McCartney og Jagger/Richards. Det ble i sin tur de som ble covret av andre artister, men de sto i bresjen for en utvikling som for alltid endret populærmusikken.

Ikke alle er i stand til å skrive egne sanger, og mange artister liker å holde seg til det de kan aller best, nemlig å synge, og la andre ta jobben med å skrive låter som passer dem. Likevel har disse vært i et soleklart mindretall de siste 50 årene. Det har flere årsaker, blant dem at det ligger store penger her. Det er låtskriverne som virkelig raker inn.

Ane Brun og Paal Flaata er to artister som aldri har vært redde for å gjøre andres materiale. Flaatas karriere hviler nesten helt og holdent på andres låtskriverskuldre, både gjennom jobben som sanger og frontfigur i Midnight Choir og som soloartist. I Midnight Choir var han bare involvert på låtskriversiden i en eneste innspilt sang, mens han på to av soloplatene sine (tre inkludert juleplaten Christmas Island) har prøvd seg i noe større grad, men alltid sammen med andre.

Ane Brun har på sin side gitt oss små drypp gjennom hele karrieren. Her og der har det dukket opp versjoner av til dels oppsiktsvekkende sanger som for eksempel Alphavilles «Big In Japan», Björks «Jóga», Beyoncés «Halo» og – ironisk nok – Lennon/McCartneys «From Me To You». Med disse og mer åpenbare valg av andres materiale har hun likevel primært stått på egne låtskriverben gjennom sine fem regulære studioalbum. Inntil nå.

Se også: No. 4 med ny flott plate

Utgangspunktet for Bruns Leave Me Breathless og Flaatas Love And Rain er vidt forskjellige. For Flaatas vedkommende startet Love And Rain sitt liv som en slags bonusplate, men endte med å bli en måte å frigjøre seg fra sine tre siste plater på. Det var en trilogi der hver av platene utforsket én låtskriver; Chip Taylor, Mickey Newbury og Townes Van Zandt. For Bruns vedkommende var hensikten gjennom andres kjærlighetssanger å bearbeide et brudd, for bedre å forstå kjærlighetens vesen og utfordringene den byr på. Begge platene gir spennende nytolkninger av sanger det er lett å tro man er ferdige med, men den gang ei. I en virkelig god låt ligger det alltid flere nyanser å utforske, nye dybder å lete etter. På hvert sitt vis evner Paal Flaata og Ane Brun å gjøre disse platene både personlige og spennende.

Ane Bruns plate er lavmælt og forsiktig. Den er fri for de store faktene, og hun er tydelig opptatt av å blottlegge sangenes sjelsliv. Tekstene har ofte rangen, som for eksempel i Mariah Careys «Hero». Ane Brun gjør en inderlig vakker tolkning og løfter frem sangens budskap om den trøsten som ligger i et forsmådd menneskes indre styrke. Den eneste instrumenteringen er noen synther og den ensomme lyden fra en pedal steel. Nick Caves «Into My Arms» er et eksempel på en i utgangspunktet perfekt ballade, men når Anes klokkeklare stemme beveger seg over et tilsvarende type arrangement som i «Hero», får den nytt liv. Den kontrafaktiske teksten om den mulige eksistensen av en gud får et annet uttrykk enn i originalversjonen, men skiftet av kjønnsperspektiv har ingen nevneverdig betydning. Sangen er uttrykk for en ytterst universell problemstilling.

De fleste sangene på Leave Me Breathless er velkjente, og flere av dem har vært store hits. Deri ligger kanskje også noe av gleden ved denne platen. Ane Brun gir sangene til dels helt nye påkledninger og arrangementer. Hun gjør for eksempel Foreigners klassiske powerballade «I Want To Know What Love Is» til noe av en mørk countrysang, mens Maria McKees i utgangspunktet klart beslektede «Show Me Heaven» fratas all pompøsitet og fremstår som en vuggevise. Det er som den glupe leser også vil vite denne sangen som har gitt tittel til Leave Me Breathless. Her handler det om altoppslukende forelskelse, og i denne versjonen er Ane Brun mye nærmere enn Maria McKee hva angår tekstlinjen «I’ve shivers down my spine and it feels divine». Dette er i sannhet i nærheten av det guddommelige.

Hun er så glad i Bob Dylan at hun gjør to låter av ham; «Girl From The North Country» og «Make You Feel My Love». Sistnevnte, i tillegg til Lucinda Williams’ «Right In Time» og Joni Mitchells «Big Yellow Taxi» er faktisk spilt inn hjemme i stua hennes. Den nærmest idiotisk vakre «Make You Feel My Love» har en beskjeden instrumentering, mens «Right In Time» kun akkompagneres av kassegitar og «Big Yellow Taxi» er a capella. Det er med andre ord ingenting å skjule seg bak, og Ane Brun synes å blottlegge seg selv vel så mye som opphavspersonene.

Et høydepunkt for mitt vedkommende er versjonen av Sades «By Your Side». Det er en av de fineste sangene jeg vet om, fra en av favorittartistene mine, og Klabbe Hörngrens stillfarne pianoarrangement mot Anes deilige stemme, gir også denne en ny og på en måte annerledes mening. Det nakne arrangementet har en flott romklang som gir løftet om å stå ved sin partners side uansett hva som skjer fornyet troverdighet. Ikke alle hadde klart å få en i utgangspunktet perfekt låt til å skinne med ny kraft, men det er akkurat det som skjer her.

Eviggrønne «Always On My Mind» (gjort av «alle» fra Elvis Presley til Pet Shop Boys) er også helt nydelig, og «Unchained Melody» (The Righteous Brothers og utallige andre) er ikke mye dårligere. Tom Pettys «No Reason To Cry» har strengt tatt gått litt under radaren min frem til nå, så takk for den, Ane. De to versjonene jeg synes mangler det lille stinget som gjør dem interessante er Shakespeare’s Sisters «Stay» og Radioheads «How To Disappear Completely», men det er kanskje bare meg? Jeg er sikker på at Ane Brun har gjort dem i beste mening.

Se også: Kristian Torgalsen – superdebutant

Paal Flaatas Love And Rain er en helt annerledes plate. Det går på både arrangementer, låtvalg og stemmebruk, samt mye annet. Og der Ane Bruns plate har en tematisk retning, vil jeg ikke påstå at Love And Rain er noe annet enn en fin samling sanger. Det er det ingen verdens ting galt med. Det betyr bare at platene har to forskjellige innfallsvinkler.

Vi kan like gjerne snakke om stemmen til Paal Flaata først som sist. Av mange gode norske mannestemmer tror jeg ingen beveger meg som stemmen hans. Flaata har en inderlighet bak hvert ord han synger som virker fullstendig uanstrengt samtidig som den løfter sangene til høyder der han kan sammenlignes med for eksempel sitt store idol Elvis Presley eller for den saks skyld Frank Sinatra. I likhet med disse er Flaata den type sanger som setter et umiddelbart bumerke på en låt bare ved å åpne kjeften.

I tillegg kommer dette «noe», det udefinerbare i stemmen hans, altså tilsynelatende helt uten anstrengelser. Et eksempel er releasekonserten for albumet Old Angel Midnight i 2008. Da han sang Eigil Bergs strålende og teksttunge «Laura Mills» sto Flaata med en hånd i bukselomma og skottet ned på teksten han hadde skrevet ned for å huske den. Men i stedet for å låte stakkato og mangelfullt, kom det lyder ut fra strupen til Flaata som gjorde meg fullstendig fjetret. Uten å se det minste interessert ut, klarte han å gi sangen et innhold som var så godt formidlet at det ble helt eksepsjonelt rørende og veldig sterkt. Jeg mener å huske at Eigil Berg var til stede selv og at han så mektig imponert ut. Det var iallfall jeg.

Det er altså den type vokalist vi snakker om her. Jeg vet virkelig ikke om mange som kan bruke stemmen med samme grad av kontroll. Som tidligere nevnt her har han på sine siste plater konsentrert seg om en og en singer/songwriter – Taylor, Newbury, Van Zandt – og har virket komfortabel med å dykke ned i deres respektive kataloger. På Love And Rain som opprinnelig var ment som et bonusalbum til boksen som samler de tre foregående platene har han valgt sanger av ti forskjellige låtskrivere, og det er ti blinkskudd som utgjør en suveren helhet.

Love And Rain følger med som bonusalbum på det som er blitt hetende The Trilogy Collection, men det var et klokt valg å gi den ut isolert også. I mine ører er dette den beste soloplaten han har gitt ut, der for første gang ALT klaffer. Utvalget sanger er en blanding av velkjent og mindre kjent, og både Newbury og Taylor er tilgodesett med hver sin komposisjon. Chip Taylors tittelkutt er sågar nyskrevet.

Platens undertittel The Athletic Sessions signaliserer at den i likhet med blant annet Taylor-platen og Flaatas solodebut In Demand (2002) er spilt inn i Kai Andersens studio Athletic Sound i Halden. På en måte samler den trådene helt fra In Demand som også var en ren coverplate med låter av blant annet Newbury og Charlie Rich – som også er representert på Love And Rain. Som helhet treffer platen blink i den forstand at Flaata fremstår som den perfekte crooner. Han har en finstemt teft for de gode sangene, og han gir dem sin egen signatur, som var han en Sinatra, en Presley, en Scott Walker eller en Roy Orbison. Han kan sammenlignes med alle og ingen av disse, Paal Flaata er sin egen mann.

Alle trenger en god sidekick, og Flaatas mann heter Gøran Grini. De to har jobbet tett sammen siden In Demand, og Grini er både produsent, musiker og tidvis skrivepartner og medkomponist. Blant annet. Der Flaata er, er også Grini som en skygge. Jeg vet ikke i hvilken grad Gøran Greni har innvirkning på låtvalgene, men at han har innvirkning på hvordan det hele lyder er det ingen tvil om. På Love And Rain krydrer han sangene med alt av tangentinstrumenter og litt gitarspill og har så vidt jeg forstår en ikke uttalt rolle som en slags kapellmester.

Albumet åpner fjellstøtt med en nydelig versjon av «The Comedians», sangen Elvis Costello skrev til Roy Orbison som et slags ekko av «Running Scared». Den var til stede på Orbisons posthumt utgitte Mystery Girl og har vært en slags skjult perle i årene siden. Inntil nå. Flaatas avlevering er, om ikke direkte orbisonsk, så i det minste dypt imponerende og gir fornyet oppmerksomhet til en sang som virkelig fortjener det. Arrangementet sitter som et skudd, med de tydelige basslagene, et lekende piano og DEN pedal steel-gitaren signert Jørn Raknes. Dernest følger Chip Taylors nyskrevne «Love And Rain», der tristessen ikke er noe mindre enn den var i Orbisons univers. Det er en nedpå ballade som er lett musikalsk beslektet med «The Comedians», der Flaatas sang er av det mer subtile slaget, samtidig som han kliner til der han synes det trengs.

Versjonen av Kris Kristoffersens «For The Good Times» er en av de beste jeg har hørt, og da har jeg ikke glemt at Presley selv gjorde den som et paradenummer. Flaatas tolkning har noe av den samme avslepne tilnærmingen, men i et mindre pompøst arrangement. Også her er Raknes’ pedal steel en forsiktig pådriver, mens Flaata til tider nærmest hvisker frem teksten. Mickey Newburys «Hand Me Another Of Those» var ukjent for meg, og viser blant annet hvor mye han hadde å by på. Låtskriverlegenden ble bare 62 år gammel, men rakk å skrive sanger udødeliggjort av Presley, Tom Jones, Kenny Rogers, Solomon Burke og mange andre. At han ikke hadde suksess med sin egen artistkarriere er et paradoks, den skattkisten av låter som finnes tatt i betraktning. Utvalget Flaata foretok til albumet Bless Us All: Songs Of Mickey Newbury skraper bare overflaten, så det er bra han ikke anser seg som ferdig.

Sjekk også: Lyle Lovetts beste sanger

Det er få sanger her i verden jeg synes er vakrere enn Jimmy Webbs «The Moon Is A Harsh Mistress», og av de mange versjonene som er gjort holder jeg en knapp på Radka Toneff og Steve Dobrogosz’ tolkning fra 1982. Flaatas versjon kombinerer noe av stemningen fra denne med Glen Campbells måte å synge Webb på, og er intet annet enn sublim. Med en pistol mot tinningen hadde jeg sannsynligvis valgt Toneffs versjon, men dette er ikke mye snauere.

Ewan MacColls klassiske «The First Time Ever I Saw Your Face» har vært gjort av utallige artister, og likevel klarer Flaatas tolkning å fremstå som ny. Her kan neppe Gøran Grinis bidrag overvurderes. De forskjellige tangentinstrumentene han trakterer her, kombinert med det svakt oppjagede tempoet gir en triumf av en tolkning. Dette er en seriøst vakker sang, og bedre kan jeg ikke huske å ha hørt den. Er det mulig, liksom!?

OK, så kan jeg ikke min Waylon Jennings. Sorry! Sangen «We Had It All», komponert av Troy Seals og Donnie Fritts, stammer fra hans 1973-album Honky Tonk Heroes og er fantastisk vakker. Den var imidlertid helt ny for meg og en åpenbaring. Takk til Flaata for den, og det jeg kan si nå som jeg også har hørt originalen, er at Flaata/Grini gruser den. Fra munnspillet som åpner den til siste tone fader ut tre minutter senere er den en liten triumf av en sang. Og den er så uendelig trist, trist på en måte de færreste kan matche og som det føles godt å velte seg i. Conway Twitty-klassikeren «It’s Only Make Believe» er også ivaretatt på best mulige manér. Det skal godt gjøres å overgå Twittys vokal, men Flaata gjør et mer enn hederlig forsøk.

Se også: Benny Borgs nye single?

Til tross for at Don McLeans «And I Love You So» både er spilt inn av ham selv, og alle fra Elvis til Rick Astley, var også denne ukjent for meg og en glede å bli kjent med. Det er en stillfaren perle av en sang som attpåtil er jublende glad i sitt budskap. Det er sjelden vare fra denne kanten. Her er fortellerpersonen i ren og uforfalsket lykkerus over å ha funnet en han kan elske og som elsker ham tilbake.

Den tilnærmede gospelversjonen av Charlie Rich’ fantastiske «Feel Like Going Home» får æren av å avslutte albumet. Det er en sang som synes skreddersydd for Flaata, og i likhet med Spains «Spiritual» som han gjorde med Midnight Choir, klarer han å formidle sangens virkelige storhet. Dette er evige sanger, i den forstand at protagonistene gjør seg klare til å møte sin skaper. I tilfellet «Feel Like Going Home» står vedkommende på terskelen til etterlivet der alt han ber om er å få hvile. Paal Flaatas evne til å ta bolig i denne mannen som aldri har fått til det skapte grann her i livet er nesten nifs. Han synger med en troverdighet som om han hadde skrevet hvert ord selv, og han synger som om han mener det.

Så der er vi. To av høstens aller fineste plater inneholder kun coverlåter, og i tilfellet Flaata snakker vi nok attpåtil om en av årets aller beste plater. Ane Brun treffer meg i marginalt mindre grad, men Leave Me Breathless lever stort sett også opp til tittelen for mitt vedkommende. Bravo, begge to!