Året var 1986, og jeg hørte Lyle Lovett for aller første gang. I kjølvannet av Steve Earle og Dwight Yoakams suksess var det mange som rettet ny oppmerksomhet mot USAs countryscene, og i den «alternative» enden av skalaen fantes artister som Lyle, Nanci Griffith, The Tom Russell Band og mange andre. Platebutikken Rock Shop på Aker Brygge importerte direkte fra USA, og husker jeg ikke helt feil kjøpte jeg debutalbumet til Lyle Lovett og Nanci Griffiths tredje og fjerde album, Once In A Very Blue Moon og The Last Of The True Believers, samme dag. Det var en god dag.

Sjekk også: Bli kjent med Borgar Storebråten – debutant som vekker oppsikt

Da jeg satte på albumet Lyle Lovett hørte jeg i rekkefølge sangene «Cowboy Man», «God Will» og «Farther Down The Line». At dette var en artist å høre på var jeg ikke et sekund i tvil om, men da den fjerde sangen kom skliende, skjønte jeg at dette var en sang jeg ville bære med meg resten av livet.

I dag er Lyle Lovett 60 år gammel, selv er jeg 51, og jeg har hatt med meg «This Old Porch» i 31 av dem. Det er en nedpå, slepen sang, der Lyles egen kassegitar og Billy Williams’ elgitar er førende, en forsiktig steelgitar spilt av Tom Mortensen bidrar med nydelig krydring, og kompet for øvrig er elegant og subtilt. Det gjør ikke mye av seg, men retter heller oppmerksomheten mot Lyles resiterende sang, en nesten «stream of consciousness»-aktig betraktning om en oppvekst i et småby-Texas han ikke lenger helt drar kjensel på. Det er stor lyrikk, der Lyle og kameraten Robert Earl Keen Jr. maler oppveksten sin, delvis sett med blikket til en gammel krok, i et falmet skjær, alt betraktet fra en sliten gammel front porch:

This old porch is like a big old red and white Hereford bull
Standing under a mesquite tree
Out in Agua Dulce
And he just keeps on playing hide and seek
With that hot August sun
Just a-sweatin’ and a-pantin’
Cause his work is never done

And this old porch is like a steaming, greasy plate of enchiladas
With lots of cheese and onions
And a guacamole salad
And you can get ’em down at the LaSalle Hotel
In old downtown
With iced tea and a waitress
And she will smile every time

And this old porch is the Palace walk-in
On the main street of Texas
That’s never seen the day
Of G and R and Xs
With that ’62 poster
That’s almost faded down
And a screen without a picture
Since Giant came to town

And this old porch is like a weathered, gray-haired
Seventy years of Texas
Who’s doing all he can
Not to give in to the city
And he always takes the rent late
So long as I run his cattle
And he picks me up at dinnertime
And I listen to him rattle

He says the Brazos still runs muddy
Just like she’s run all along
And there ain’t never been no cane to grind
The cotton’s all but gone
And you know this brand new Chevrolet
Hell it was something back in ’60
But now there won’t nobody listen to him
‘Cause they all think he’s crazy

And this old porch is just a long time
Of waiting and forgetting
And remembering the coming back
And not crying about the leaving
And remembering the falling down
And the laughter of the curse of luck
From all of those passerby
Who said we’d never get back up

This old porch is just a long time
Of waiting and forgetting
And remembering the coming back
And not crying about the leaving
And remembering the falling down
And the laughter of the curse of luck
From all of those sons-of-bitches
Who said we’d never get back up

Det er noe av den samme stemningen vi finner i Larry McMurtrys tidlige romaner, spesielt kanskje «Leaving Cheyenne» og «The Last Picture Show». Scenene i sangen kunne vært hentet rett ut av en tenkt McMurtry-roman, eller vært scener som ble redigert vekk fra en av dem. Dette er Texas på sitt kunstnerisk mest gjenkjennelige.

Få også med deg: Den nydelige nye singlen til Hockney – premiere her på bloggen

Lyles medkomponist Robert Earl Keen Jr. har spilt inn sangen selv også, da under tittelen «The Front Porch Song», og hans versjon er ikke mye dårligere. Spesielt den han spilte inn på The Live Album fra 1988 bør høres. Den overgår suverent den originale studioversjonen fra debutalbumet No Kinda Dancer (1984). Midtveis forteller Robert Earl publikum om hvordan han og Lyle skrev den og omstendighetene de befant seg i, og det er helt strålende lytting. The Live Album finnes hverken i Tidal og Spotify, men versjonen er inkludert på en samleplate som heter Essential Singer Songwriters som heldigvis ligger begge steder.

Men nå skal det handle om Lyle Lovett, dagens jubilant. Etter debutalbumet har han utgitt ytterligere ti studioalbum, det siste, Release Me, i 2012. Han er ikke blant de mest produktive artistene i verden, og kvaliteten på platene hans er sant å si en smule ujevn, men han er Lyle!

Ingen skjønte bæret da han giftet seg med Julia Roberts i 1993. Den hengslete og merkelig utseende countrysangeren med den karakteristiske hårsveisen som ektemannen til en av universets vakreste kvinner vakte mildt sagt oppsikt. Lyle som da var i startgropen av en filmkarriere med en rolle i Robert Altmans The Player møtte Julia på settet, og etter en tre ukers romanse stakk de av og giftet seg før noen visste ordet av det. Ekteskapet holdt bare i to år, men ga Lyle en liten dose kjendisstatus som nok hjalp filmkarrieren litt videre.

Sjekk også: Grunnkurs i countrymusikk

I anledning 60-årsdagen hans har jeg laget en spilleliste med det jeg mener er Lyle Lovetts 30 fineste innspillinger. De fleste sangene er hans egne, men det er også noen coverlåter her: Charlie Chaplins tidløse «Smile», den opprinnelig tyske «Summer Wind» som i engelskspråklig versjon er best kjent med Frank Sinatra, Townes Van Zandts «If I Needed You», folkesangen «Texas River Song» med ukjent opphav, Tammy Wynettes «Stand By Your Man», samt Randy Newmans «You’ve Got A Friend In Me» som de to gjorde sammen til den første Toy Story-filmen i 1995.

Resten er et kresent utvalg av Lyles aller beste egne komposisjoner, som representerer alle hans musikalske sider: Country, folk, blues og jazz. Av naturlige årsaker er hovedvekten av utvalget hentet fra de to første albumene. Selv om han aldri har overgått disse inneholder likevel de fleste av hans senere plater minst én virkelig god låt, om ikke noen av dem er like gode som «This Old Porch». Gratulerer med dagen, Lyle!