Knall og fall med Brian Wilson – en legende har vist seg blant oss

Brian Wilson
Oslo Spektrum
6. november 2016
[usr 5 text=»false»]

Ikke for å være respektløs, men Brian Wilsons fremtoning under søndagens oslokonsert var trist. Den 74 år gamle Beach Boys-legenden er blant pophistoriens aller viktigste låtskrivere, men frisk er han ikke, og surt sang han. De to innsigelsene til side, var konserten med hele Pet Sounds klemt mellom to sett med øvrige Beach Boys-klassikere en feststund. Jeg mener, virkelig!

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å anmelde denne konserten, men her jeg sitter og tenker tilbake meldte behovet seg for å hedre Brian Wilson på det lille viset jeg kan. Men hedrer jeg ham ved å skrive at jeg hadde vondt av ham der han satt og forsøkte å synge sine gamle genistreker som en blek – og syk – skygge av seg selv? Hedrer jeg ham ved å skrive at jeg egentlig skulle ønske han ikke hadde sunget noen solopartier i det hele tatt? Antagelig ikke, men The Beach Boys’ musikk har alltid handlet om de gode stemmene. Bandets historie er full av til dels svært forskjellige besetninger som slett ikke alltid har inkludert Brian Wilson, til tross for at han var arkitekten bak store deler av Beach Boys-sounden og ikke minst skapte Pet Sounds praktisk talt alene, et album han ble hatet for av bandkollegene i 1966, men som Mike Love og Bruce Johnston fremfører uten å blunke under Beach Boys-navnet nå, samtidig som hovedpersonen selv turnerer med the real thing. Imidlertid er det all mulig grunn til å tro at det låter fett som bare det av «Wouldn’t It Be Nice» og «Sloop John B» når The Beach Boys anno 2016 fremfører dem, akkurat som det heldigvis gjorde i Oslo Spektrum også.

Problemet er altså først og fremst Brian Wilsons stemme, eller mer presist, det som er igjen av den. Det er ikke stort. Han har satt seg fore å synge så mange som mulig av sangene selv, og det bærer dessverre konserten preg av. Spesielt gjelder det når turen er kommet til å fremføre Pet Sounds i sin helhet en times tid ut i konserten. Inntil da har det vært et «free for all» hvor de forskjellige bandmedlemmene har vært vel så fremtredende som Brian.

Les også: Personlig og veldig fint fra Frida Ånnevik

Likevel ville jeg ikke vært denne kvelden foruten. Selv om Brian Wilson har vært fem ganger i Norge før, både som soloartist og med Beach Boys, har jeg ikke sett ham, og til tross for at han sang surt og falskt var det 11 mann sterke bandet så til de grader i stand til å gjøre kvelden til en fest. De går hardt ut og dundrer på med «California Girls», «Dance Dance Dance» og «I Get Around», og da kan du tenke deg. Ingenting tyder på noe annet enn at dette skal bli en livlig affære, og det blir det da også. Det første settet som varer en 50 minutters tid inneholder en god blanding av tidløse monsterhits og mindre kjente, men kresent utvalgte Beach Boys-klassikere, samt «Sail Away» fra Wilsons riktig så gode 2015-album No Pier Pressure. Blant annet får vi høre «In My Room» og «Surfer Girl», sistnevnte angivelig den første sangen han skrev, 19 år gammel, og en fantastisk «Don’t Worry Baby» der Al Jardines sønn Matthew får vist frem sin enestående falsett og virkelig står i fare for å blåse taket av hele Spektrum.

Sørafrikaneren Blondie Chapman, som var med i The Beach Boys tidlig på 70-tallet og også blant annet har turnert med Rolling Stones i en årrekke, var med i 2016-utgaven av Brian Wilsons band, og selv om han ikke spilte under hele konserten dukket han opp hist og pist og gjorde svært mye av seg. Han viste noen fantastiske gitarfakter og sang «Wild Honey», «Sail On Sailor» og den allerede nevnte «Sail Away», alle tre rene blinkskudd. Vi fikk dessuten perler som «Wake The World», «Add Some Music To Your Day» og en fabelaktig «California Saga: California» fra Holland-albumet samt et knippe andre perler. Original-Beach Boy Al Jardine og sønnen Matt, Darian Sahanaja og to andre medlemmer fra The Wondermints som har spilt med Brian i mange år, og andre kremfolk, inkludert kapellmester og blåsersjef Paul Van Mertens, har full kontroll. Bandet får vist seg frem og varmet opp skikkelig, og det låter bare vilt bra. Brian selv sitter mest og stirrer tomt ut i luften når han ikke synger eller spiller og virker for det meste å være en statist i sitt eget show. Det er trist å se, og når han reiser seg fra flygelet mot slutten av «Sail On, Sailor» og stavrer seg av scenen før resten av bandet også tar pause gjør det vondt å se på. Dette er en mann som åpenbart sliter med helsa, så hva motiverer ham til å turnere som han gjør?

Spørsmålet får ytterligere relevans når bandet er tilbake etter en pause for å fremføre Pet Sounds. Det er andaktsstemning i luften, men den avtar raskt etter hvert som vi hører Brians stemme svikte mer og mer. Han åpner selv de aller fleste sangene, før han får hjelp etter hvert, ikke minst fra Matt Jardine som redder dagen ved gjentatte anledninger. Men det å se og høre Pet Sounds fremført i sin helhet med et band som dette er like fullt et enormt privilegium. Jeg er slett ikke i besittelse av et musikkanlegg som kan yte denne så avsindig velkonstruerte og velproduserte platen rettferdighet, og det å være vitne til alt som skjer på scenen nå er nesten ubegripelig fascinerende. Du får med deg så uendelig mye på denne måten, alle detaljene får fysisk liv og tilstedeværelse, blir håndfaste. Der kommer den stemmen inn og der kommer den stemmen inn, perkusjonen til venstre, og derr kommer xylofonen, saksofonen der ja, en gjenkjennelig bassgang, og så videre og så videre, et mylder av instrumenter og lyder og effekter, og alt dette har kommet ut av Brian Wilsons hode. Han har hørt denne musikken og være et slags medium for den, fått den ned på papiret, over på plate. Pet Sounds er noe av det ypperste som er komponert i populærmusikkens historie, et ufattelig avansert stykke musikk som aldri taper seg i originalitet, simpelthen fordi det var så banebrytende da det først ble lansert for 50 år siden og fremdeles er det i dag.

Sjekk også: 24 islandske blinkskudd i én spilleliste

Selv om Brian synger mange av låtene, klarer han ikke synge dem i senk heller, og ser vi bort fra et og annet surt vers, får vi noen virkelig strålende versjoner. Blant høydepunktene er «Don’t Talk (Put Your Head On My Shoulder)», «Sloop John B», «God Only Knows», «Here Today» og «I Just Wasn’t Made For These Times». Smellvakre «Caroline No» passerer dessverre bare så vidt, og jeg tar meg i å puste lettet ut når Brian igjen reiser seg og forlater scenen før resten av bandet. Han kom gjennom albumet, men det var med knapp margin. Det er ikke noe hyggelig å være flau på andres vegne, men det er det jeg blir. Burde han ikke spart seg for dette?

Når bandet kommer på scenen for siste avdeling med Beach Boys-klassikere holder det på å gå riktig galt. Brian bommer på pianokrakken og deiser i bakken ute av stand til å reise seg. Hjelpen er selvsagt nær, og det tar ikke lang tid før han sitter trygt på stolen og annonserer «Good Vibrations». Nå har han mindre av ansvaret selv og ser ut til å slappe bedre av, til tross for fallet. Det er her vi aner krigeren i ham. Dette skal han pokker ta klare, og da skal ikke jeg sitte her og være «kritisk». Brian Wilson er et av pophistoriens udiskutable genier, og han er her med noen av de beste poplåtene som er skrevet. Det siste settet blir da også deretter.

«Good Vibrations» sitter som et skudd, og det tar av noe så innmari når bandet køler på med «Help Me Rhonda» og «Barbara Ann», to av Beach Boys’ virkelige partynumre. «Surfin’ USA» og «Fun Fun Fun» er ikke mye snauere, og når Brian selv synger sitt faste avslutningsnummer «Love And Mercy» fra sitt første soloalbum låter det faktisk ikke verst. Kan hende er det euforien etter den siste, svært smittsomme utblåsningen fra scenen som gjør meg en smule ukritisk, men når han synger «Love and mercy, that’s what you need tonight, so love and mercy to you and your friends tonight» faller alt på plass, og verden er et godt sted å være.

Så hjertelig tusen takk for alt du har gitt oss, Brian! Uten deg hadde verden i sannhet vært et fattigere sted, og herre min hatt som jeg tar av meg hatten for innsatsen din i Oslo Spektrum på søndag. Jeg får kanskje ikke oppleve deg live igjen, men denne konserten vil jeg aldri glemme.

I ærbødighet,
Erik Valebrokk

Sjekk også: Spilleliste med mine Beach Boys- og Brian Wilson-favoritter