Så var Øyafestivalen 2019 i gang. Den strålende svensk-litauiske rapperen Silvana Imam åpner festen på Vindfruen-scenen klokken 14.15 i dag, og det er garantert verdt å få med seg, men allerede i går kveld var musikken i gang under det årvisse Klubbøya-banneret. Dette er «tjuvstarten» på festivalen der Oslos utallige klubbscener inviterer til lag med kjente og ukjente artister spredt over store deler av byen. Som alltid var det også mildt frustrerende å notere seg at så mange bra artister spilte samtidig rundt omkring.

For mitt vedkommende var valget likevel enkelt. Jeg ofret flust med gode artister – blant annet Jørund Vålandsmyr & Menigheten, De Marvells, Kitfai, Sweetheart, Beach Of Diamonds og Roy Lønhøiden – for å oppleve tre av norsk americanas suverent beste artister opptre etter hverandre på Krøsset; Signe Marie Rustad, Malin Pettersen og Louien. Det ble et hat-trick av de sjeldne, og jeg tør påstå – til ingen forkleinelse for alle de gode artistene jeg ikke fikk sett – at jeg valgte godt.

Det er nesten ikke grenser for hvor mye jeg ser frem til Signe Marie Rustads tredje album When Words Flew Freely som kommer 1. november. Jeg har gjentatte ganger hevdet at hennes ferske single «Die With Your Boots On» kommer til å bli stående som årets suverent beste låt, og jeg står så til de grader for den påstanden noen måneder etter utgivelsen. Jeg stiller meg når som helst opp på flygelet til Elton John med plataskoa på og roper så høyt jeg kan at Signe Marie Rustad lager bedre pianoballader enn ham. «Die With Your Boots On» er – bevisst eller ubevisst – en slags 70-tallets store singer/songwriter-ballader smeltet sammen til én, en sang du ikke kan skrive om du ikke har et helt spesielt talent – eller er gjenstand for guddommelig innblanding.

Noe av æren for at «Die With Your Boots On» låter så til de grader bra som den gjør må Signe finne seg i å dele med Bjørge Verbaan som er mannen bak klaveret. Hun har riktignok komponert pianotemaet som bærer sangen selv, men hun medgir at måten pianotemaet spilles på er «helt klart Bjørge». Både arrangement og produksjon for øvrig er et resultat av godt, gammeldags lagarbeid, og mitt inntrykk er at bandet hennes er en betydelig faktor i utformingen av sangene slik de blir til slutt.

Signe Marie Rustad med sin faste makker og kapellmester Annar By. Foto: Erik Valebrokk

Med seg på Krøsset hadde hun sin faste, bunnsolide gjeng, der gitarist Annar By er noe i nærheten av kapellmester, Njål Uhre Kiese er den stødige bassisten og trommeslager Alexander Lindbäck som alltid briljerer, mens altså Bjørge Verbaan står for tangentarbeidet. Signe selv synger med DEN stemmeprakten, spiller kassegitar og leverer låtmaterialet. De fem er i sum et fantastisk band, og at Signe alltid benytter ordene «vi» og «oss» fra scenen er neppe tilfeldig. Det sier både noe om hennes fraværende ego og hennes takknemlighet over å ha et så bra band på sin side.

«You Belong To The City» fra den tre år gamle platen Hearing Colors Seeing Noises åpnet gårsdagens konsert. Den er et stemningsfullt og velkjent glansnummer som ikke overraskende sitter som et skudd. Sangens rytmiske slagside ivaretas på best tenkelige vis av Alexander bak trommene, mens bandet for øvrig sørger for en leken detaljrikdom som gjør sangen til noe helt eget.

Og apropos rytmiske slagsider; «A Thousand Lights» som er neste sang ut er en av tre nye på rappen, og åpner noe overraskende med lyden av en trommemaskin, men det tar ikke lang tid før Alexander og resten av bandet legger seg på. Deretter er det tid for «Die With Your Boots On», og årets beste låt fungerer like fint her som i studioversjon. Jeg har skrevet mye om hvordan sangen handler om musikkens iboende kraft, og bedre bevisførsel for at musikk virkelig beveger trenger du ikke. Dette er en sang som rører meg dypt inn i sjelen.

Guddommelig innblanding? Du skriver ikke en sang som «Die With Your Boots On» uten at det er en eller annen form for noe overnaturlig med i bildet. Foto: Erik Valebrokk

«Something Easier» er den tredje av de nye låtene, som tydeligvis har endret kraftig karakter etter at produsent Kenneth Ishak hørte et annet potensiali den enn hva opphavskvinnen gjorde. Den har et «sonisk» element som gjør den beslektet med monumentale «The Space Song» fra det forrige albumet, uten at den ligner utover det. De mørke, stemningsfulle versene avløses av et refreng som er popmusikk med godt øs, og er en av de sangene som bidrar til å utvide americanabegrepet ytterligere. Americana er i grunnen en veldig praktisk samlebetegnelse der du kan legge til ditt eget innhold og tøye strikken temmelig langt.

De to siste låtene er gamle kjenninger fra Hearing Colors Seeing Noises. Først ut er det nydelige tittelkuttet, før den halvtimes lange konserten avsluttes med «The Truth», den folkemusikkaktige sangen der Signe og Annar synger tostemt til en melodi som fløtter godt på seg.

Så godt forberedt som dette bandet nå synes å være forut for albumutgivelsen i november, må jeg si vi har noe ekstra å se frem til når Signe og gjengen skal ut på veien for alvor. En halvtime er erting. Neste gang vil jeg ha det tredobbelte, og jeg vet det blir bra.

Malin Pettersen åpnet konserten med to akustiske sanger fra sin kommende solo-EP. Foto: Erik Valebrokk

Malin Pettersen har etter hvert fått en slik rutine at du virkelig skal ha uflaks for å oppleve en dårlig konsert med henne. Det tror jeg vel egentlig aldri skjer, om det dreier seg om henne alene med gitar, med fullt band (som i går attpåtil var utvidet med to celebre gjester, Mari og Tor Egil Kreken fra Darling West) eller om det er med Lucky Lips, med eller uten Amund Maarud. Malin anno sensommeren 2019 er intet mindre enn et fyrverkeri av en artist, og hun har noen av landets stødigste musikere i ryggen.

Før disse slapp til ble vi imidlertid tilgodesett med to låter fra hennes kommende akustiske EP som slippes i oktober. «Amazone» er foreløpig uutgitt, men nydelige «Pause» som ble utgitt tidligere i sommer har allerede fått mye velfortjent oppmerksomhet. Dette er låter som viser en ganske annen side av Malin enn den hun presenterte på solodebuten References Pt. 1, og det er en side av henne som gir mening og som føles naturlig.

Bandet kommer inn etter «Pause», og hvilket band det er. Olaf Olsen, en av Norges desidert beste på sitt felt, teller opp bak trommene, og inn kommer Nikolai Grasaasen som bare blir mer og mer gitarhelt for hver gang jeg ser ham, Øyvind Blomstrøm på bass, og for anledningen altså Mari Sandvær Kreken på kor og Tor Egil Kreken på et utvalg strengeinstrumenter. Malin har stålkontroll hele veien, synger som et fyrverkeri, og bandet drar gjennom «Yours», «Curved Colored Line», «GTMANFYS» og «Into The Wild» så fort at de får lagt inn «If I Was Your Lover» som de ikke hadde planlagt, før de avslutter med en gnistrende «Tag Team», Malins første solosingle og åpningssangen på References-albumet.

Malin med deler av bandet sitt, Nikolai Grasaasen (gitar) og Olaf Olsen (trommer). Foto: Erik Valebrokk

Det mest beskrivende ordet for dette bandet er eksplosivt. Her går det unna så det holder, og for noen musikere Malin har i ryggen. Hun er utrolig heldig som kan smykke seg med et band av dette kaliberet, med eller uten Mari og Tor Egil. Har du sjansen til å se Malin Pettersen på en scene nær deg, bør du gripe den.

Både Signe og Malin har brukt hver sin halvtime på å vise hvor mye forskjellig americana kan være, og neste kvinne ut, Live Miranda Solberg alias Louien, utvider begrepsforståelsen ytterligere. Med bakgrunn fra bandene Rattlers og Silver Lining begynner endelig solodebuten under artistnavnet Louien å nærme seg med debutalbum som slippes 20. september. Hun er mer enn moden for det, spør du meg. Jeg har sett Live solo tre-fire ganger de siste årene, i litt forskjellige settinger og med forskjellige musikere, men nå begynner brikkene å falle på plass. De tre singlene som foreløpig er sluppet – «Be Forgiven», «The Fool» og «I Follow You» – viser en artist med et vart og følsomt uttrykk, men som er i stand til å skrive helt usedvanlig sterke og uttrykksfulle sanger. De er ikke nødvendigvis midt i fleisen umiddelbare, men de fremstår som finslipte små juveler når de kommer under huden på deg.

Live Miranda Solberg er soloartist under navnet Louien, og med seg, akkurat som i Rattlers og Silver Lining, har hun Halvor Falck Johansen. Foto: Erik Valebrokk

I går var hun ledsaget av sin faste musikalske makker gjennom mange år, Halvor Falck Johansen på gitar og kor. De to har delt scene i både Rattlers og Silver Lining og har følgelig en form for kommunikasjon som nok kan kalles intuitiv. Sangene til Live står også så støtt på egne ben at de klarer seg fint med to kassegitarer i motsetning til det som blir å høre på det adskillig mer instrumenterte albumet. Dette er solid singer/songwriter-kunst av det nedpå, triste og melankolske slaget, og sangene fremstår som helt fullverdige også i et slike spartanske arrangementer som vi hørte i går.

Første sang ut var den seneste singlen, nydelige «I Follow You». For øvrig bør jeg kanskje bare sløyfe adjektivet nydelig herfra og ut ettersom det dekker alle sangene hennes. Det blir litt smør på flesk i akkurat denne settingen. «I Follow You» er en sang som er så fin at du omtrent besvimer når du hører den, og når Live følger på med Silver Lining-komposisjonen «Heart And Mind Alike» er det umulig ikke å la seg bevege. Et kuriøst innslag er den påfølgende «Rivers», en av de seks låtene Rattlers ga ut før de ga seg. Kjempefin sang, det også.

Det er liten vits i å gjenta seg selv, men for å understreke det så er altså sangene til Live Miranda Solberg nydelige per definisjon. Foto: Erik Valebrokk

Kveldens to siste sanger er «Endless Love» og den latterlig fine «The Fool», begge fra solodebuten. Sistnevnte har vært ute på single en stund, men det var først i går at den virkelig traff meg. Jeg synes den kler bedre å være akustisk single for to kassegitarer og stemmer enn den mer dramatiske, «ferdige» studioversjonen. For meg blir «The Fool» fremført alene av Live og Halvor som å høre tidlig Nanci Griffith koblet med – av alle ting – North Marine Drive, den første soloplaten til Ben Watt (fra Everything But The Girl) fra 1983, og det er assosiasjoner som gir meg gåsehud også når jeg sitter og skriver om dem. Louien gjorde med andre ord et kort, men fryktelig bra sett, og satte en solid prikk over i’en med denne kanonversjonen av «The Fool».

For å oppsummere er det å si – nok en gang – at det står aldeles utrolig fantastisk bra til med den norske americanascenen OG at det langt på vei er kvinnene som styrer den. Signe, Marie og Live er slett ikke enslige svaler, men tre av mange helt usedvanlig dyktige låtskrivere og artister. Hvor skal det vel ende?

Sjekk også: Musikkens kraft – slik blir vi beveget av den