Mohr
«Pop»
(Your Favourite Music))
[usr 6 text=»false»]

Den norske brødreduoen Mohr er stadig et temmelig ukjent navn. Rettroende med en sterk kjærlighet til iørefallende og direkte popmelodier har kan hende registrert en og annen velklingende låt som «Engel» eller «Julen 1999», men for majoriteten av norske musikkforbrukere assosieres nok bandnavnet snarere med vårt biologiske opphav enn noe å trampe takten til.

Det må være frustrerende aldri helt å trenge gjennom når du vet at det du driver med er popmusikk i den gode s(m)aks tjeneste, når du snekrer melodier som står seg godt i direkte nedadstigende linje fra The Smiths, Prefab Sprout, Pet Shop Boys eller New Order. Mohrs musikk er gitarorientert snarere enn elektronisk, men det er like fullt mulig å fornemme spor etter de to sistnevntes trygge melodisans.

Pop er en tittel som sier alt. Det er Mohrs første plate siden 2009 så vi kan trygt si det var på tide med nytt materiale nå. De fire foregående albumene er proppfulle av godepoplåter, og denne femte er kanskje den beste av dem alle. Med i bandet er nå blant annet bassisten fra The September When, Gulleiv Wee, og hans gyngende basslinjer gjør seg umiddelbart gjeldende i åpningskuttet «Min beste tid» som også åpner med noen gode jubelhyl. Her er mye fint på plass på en gang; et melankolsk piano (spilt av Inge Engelsvold) som gir litt Fra Lippo Lippi-feeling, en deilig trompet levert av superdyktige Terje Johannessen, deilig koring og en melodi som umiddelbart gir deg lyst til å synge med, sånn lett frydefullt. Det er en usedvanlig oppstemt sang om å være nyforelsket og på toppen av verden – popmusikk god som gull.

Sjekk også: Dra te hælvete med Todd Terje og Beranek

Om man skulle være redd for at albumtittelen ikke innfrir hele veien gjennom, kan jeg avfeie alle bekymringer med en gang. Pop har så mange latterlig fengende og iørefallende melodier at det nesten blir for mye. Brødrene Emil og Bernhard Mohr skriver poplåter som om livet sto på spill, og det gjør det kanskje? I presseskrivet som følger med albumet skrives det at «pop anno 2016 er synonymt med Max Martin, R&B og «Idol» – eventuelt kombinasjoner eller kopier» mens Emil hevder at pop for ham er «Friday I’m In Love» og «The Best Jewel Thief In The World». Hele albumet gir da også uttrykk for at nettopp melodisansen til eksempelvis The Cure og Prefab Sprout er den rettesnoren brødrene styrer etter.

Den fine «Inn i lyset» er Prefab Sprout på norsk. Munnspillet er stjålet rett fra «Faron Young» og kassegitaren fra «Bonny», de to åpningslåtene på mesterverket Steve McQueen fra 1985. Det er på en måte helt skamløst, men samtidig er det en hyllest til og en anerkjennelse av en av pophistoriens viktigste plater og låtsnekkerfagets edle kunst. Det er også en anerkjennelse av at pop er viktig i seg selv.

Jeg har tidligere skrevet om den drivende fete «Fly» som du kan se videoen til her. Blant det jeg nevnte var brødrenes evne til å forene ord og toner perfekt. Tekstene er ikke nødvendigvis den største poesien dette landet har fått nyte godt av noen gang, men det er ikke helt Postgirobygget heller selv om sikkert mange kan tenkes å avfeie Mohr som et «distrikshøgskoleband». Det vil være dumt.

Melodiene har jeg nå rukket å si en del om, men der tekstene må sies å inneholde et og annet nødrim («vrimmelen» og «himmelen») er det like fullt tekster som fungerer i sammenhengen. Sangene innbyr konsekvent til allsang av «na-na-na-na»-typen, og tekstene er vekselvis ettertenksomme og reflekterende, eller livsbejaende og oppstemte. «Gatene slår gnister» (den med «vrimmelen» og «himmelen») er litt av begge deler og nok en sang med en viss gjeld til Prefab Sprout, ispedd en melankoli som nok mer er Mohrs egen. Latterlig catchy og, unnskyld uttrykket, dritfint spilt. Her er et fantastisk driv, og sangen slår litt gnister, den også.

Sjekk også: De beste låtene fra 1985

«Over sjøen» er mer nedpå, med et lydbilde stjålet/lånt fra The Smiths-albumet Meat Is Murder, også det fra 1985. Bernhard Mohrs gitarspill er lekkert platen gjennom, og Johnny Marr-«ringlingen» her er spesielt utsøkt. Det er mer subtilt enn breialt, og løfter hele sangen noen ekstra hakk. Du hører ekkoet av Marr flere andre steder også, som på midtlivskriselåta «Vi», den andre sangen her som får ekstra vinger ved hjelp av Terje Johannessens finstemte trompet, eller på den aldeles nydelige «Byen dør».

Jeg kunne godt nevnt enda flere sanger, men har du lest så langt som hit skjønner du hvor landet ligger. Det er 11 sanger totalt, et perfekt antall på en langspillplate. Mohr er rett og slett et kanonbra band, med Gulleiv Wee og Harald Levang som supertight komp og solid tangenthjelp fra Inge Engelsvold. At brødrene Mohr som selv har produsert også har hentet inn Espen Berg og Simen Eriksrud (Seeb, Donkeyboy) til å mikse sangene har nok også hatt en positiv effekt. Det låter dønn strøkent hele veien, og i en perfekt verden ville denne platen hatt et gedigent publikum. Det får den nok aldri, men den har meg – samt alle som er i stand til å høre på følgende gode råd: Løp og kjøp!