Komplett glede – New Order er tilbake

CDSTUMM390 promopic - Komplett glede - New Order er tilbake
New Order har utgitt sitt første album på ti år. Foto: Mute Records
musiccomplete - Komplett glede - New Order er tilbake
New Order
Music Complete
(Mute Records)
image.php?img=01 - Komplett glede - New Order er tilbake
Det store, viktige spørsmålet når New Order nå gir ut Music Complete, sin første plate på ti år, er dette: Hvordan klarer de seg uten Peter Hooks dype, brumlende, karaktertistiske bass? Svaret er enkelt og greit: Helt utmerket! På åpningsspor og første single “Restless” som kom for en måneds tid siden hørtes det ut som han spilte, men andre steder viser Hookys erstatning Tom Chapman seg som en bassist med et noe større repertoar, ikke minst glir han inn som en strøken discobassist i låter som “Tutti Frutti” og “People On The High Line”.

Peter Hooks exit fra New Order har vært grundig dokumentert gjennom intervjuer der han og frontfigur Bernard Sumner har gitt gjensidig uttrykk for hvor dårlig de kommer overens. Det er Hook som har vært tydeligst og kommet med uttalelser som gjør et videre samarbeid bortimot umulig, og at han ikke lenger vil være en del av bandet er nok tross alt klokt. For øvrig er Gillian Gilbert tilbake på tangenter, og det er også definitivt av det gode.

Nok om det, nå skal vi snakke om Music Complete. Albumets to første låter, nevnte “Restless” og “Singularity”, er erke-New Order, og det er ikke så mye å si om dem. Trekløveret som følger – “Plastic”, “Tutti Frutti” og “People On The High Line” – gir derimot en tidlig indikasjon på at bandet har gitt ut sin sterkeste danseplate siden 1989s sagnomsuste Technique. Det gleder meg uendelig.

Elly Jackson fra La Roux er gjestevokalist på alle tre, og stemmen hennes kompletterer Bernard Sumner perfekt. Også her låter det som klassisk New Order, med Jacksons nydelige og svært sterke stemme som en glimrende motvekt til Sumners kjølige og avslepne og selvsagt også begrensede vokal. Med rytmespor som formelig slenger deg ut på dansegulvet får disse tre låtene meg til å juble av fryd. Dette er musikk som flytter på seg, og som til tross for all elektronikk er full av varme og menneskelige følelser. Det merkes kanskje spesielt i “Plastic” der Sumner synger om en stjerne som strever med å holde på bakkekontakten: “It’s official, you’re fantastic/You’re so special, so iconic/You’re the focus of attention/But you don’t want it, cause you’re honest” og senere “… you’re artificial/You don’t mean nothing, baby, so superficial”.

Når den så glir over i “Tutti Frutti” tar festen virkelig av. Det er en låt som kun har to ting felles med Little Richards tilsvarende; samme tittel og en vilt fengende melodi. Dette er tilnærmet Giorgio Moroder-disco, og påfølgende, noe mer funky “People On The High Line” dens åpenbare lillesøster. Stor dansemusikk som må sies å være blant det beste New Order har gjort i sjangeren. Det sier ganske mye.

“Stray Dog” er noe helt annet. Det er også en dansbar låt, men den er totalt forskjellig fra de foregående. Den er sunget, eller snarere lest, av Iggy Pop, og er perfekt filmatisk musikk. Jeg transporteres til utallige filmscener fra et Los Angeles i nattemørke, opplyst av billys, gatelykter og neonskilt, men full av mørke kriker og kroker der alt som ikke tåler dagslys finner sted. Det låter intet mindre enn dødsfett av “Stray Dog”, og jeg elsker hver tone av den. Dessuten, hvor annerledes fra resten av albumet den enn er, er den også noe av det riktigste. Sterk, sterk kost.

“Academic” er rocka, mer i tråd med musikken på New Orders foregående to album, Get Ready (2001) og Waiting For The Sirens Call (2005), og “Nothing But A Fool” er med sine nesten åtte minutter en av albumets to svakeste låter. Den er kjedelig og altfor lang. Påfølgende “Unlearn This Hatred” er dessverre en ganske kjip låt og burde helt klart vært utelatt, mens det tar seg en smule opp igjen når “The Game” sparkes i gang. Den baner heldigvis også vei for avslutningen “Superheated” som er en gedigen triumf av en låt, et stykke strålende popmusikk som er en duett med Brandon Flowers fra The Killers, co-produsert av Stuart Price, blant annet kjent for sitt arbeid med Madonna og Pet Shop Boys. Nettopp Pet Shop Boys har jo et og annet musikalsk felles med New Order, og ville antagelig vært kjempestolte over å ha spilt inn en låt som denne. “Superheated” er intenst og skamløst fengende, et veritabelt jubelrop av en avslutningslåt med sitt storslåtte triumferende arrangement og Flowers’ entusiasme spredt i tjukke lag utover.

I sum er Music Complete en fantastisk plate, et par-tre mindre feilskjær til tross. For å si det slik: Den er det nærmeste en feilfri plate New Order har kommet på svært lenge!

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *