Kanonstart for Oslos nye americanafestival Interstate 19

Foto: Erik Valebrokk
En smørblid Stine Andreassen i The Northern Belle eide scenen på Pokalen i går. Foto: Erik Valebrokk

Det kunne knapt vært mer vellykket. En rekke involverte har de siste ukene vært nervøse for billettsalget til Oslos blodferske festival Interstate 19 – Oslo Americana Weekend, men i går ble all tvil feid til side: Dette er en festival som dekker et behov. Stinn brakke så å si hele tiden i de tre konsertstedene på Vulkan – Vulkan Arena, Pokalen og Smelteverket – og smørblide publikummere som kjempet om plassen og artister som gliste fra øre til øre. Sånn kan det også gjøres. Blir det like vellykket i dag – med headlinere som Darling West, Torgeir Waldemar og det amerikanske stjerneskuddet Aaron Lee Tasjan – bør det bli festival til neste år også.

En time før konsertstart møtte jeg en urolig Trond Svendsen. I front for det eminente bandet Tuxedo hadde han fått i oppgave å åpne hele festivalen på Pokalen (samtidig som Jeff Wasserman åpnet på Smelteverket i kjelleren på Mathallen) og uttrykte en viss engstelse for at det ikke ville være så mange osloboere på plass en fredag klokken 18. Med et lett fatalistisk skuldertrekk mente Trond at en liten fordel med å spille så tidlig på kvelden ville være at han og bandet kunne drikke mer øl etterpå.

Men så blir det konsertstart, og Pokalen er – om ikke fylt til randen – så iallfall besøkt av en god del forventningsfulle publikummere. De er også svært takknemlige, viser det seg. På sitt ene album til dato, strålende Palomino Hotel (2017), viser Trond Svendsen & Tuxedo at de mestrer amerikansk heartlandrock til fingerspissene, og fra scenen overbeviser de stort om at det ikke er noe de har flikket til og jukset seg til i studio. Med utsøkt sans for detaljer, tilfører bandet sangene farge og krydder. Det låter til tider helt latterlig tight, og det er en løssluppen stemning med latter og stikk mellom musikerne (spesielt mellom Trond og hans suverene gitarist Lars Linkas).

Foto: Erik Valebrokk
Trond Svendsen & Tuxedo representert ved Trond og Vidar Tyriberget. Foto: Erik Valebrokk

Det er heller ingen tvil om at det er en lettet gjeng som står på scenen, glade for det høye publikumstallet og den gode responsen. Et usedvanlig stødig komp besørges av Vidar Tyriberget (bass) og Tommy Kristiansen (trommer), og Lars Viken nærmest tryller med sitt hammondorgel. Alt dette bidrar til at Tronds flotte sanger trer tydelig frem i lydbildet, og bandet får også presentert noen sanger fra sitt kommende andrealbum som føyer seg meget pent inn i settet. På toppen av det hele tar Trond sats og oppmuntrer til allsang på kremlåta «Love Like This» i et anfall av overmot – som han heldigvis lykkes med. Han har et lydhørt og takknemlig publikum, og det føles helt naturlig å kunne skråle med på refrenget. Dette er tross alt musikk både for og fra hjertet. Hvilken start!

(Et lite apropos: Da jeg snakket med Jeff Wasserman senere på kvelden, fortalte han at det, da han spilte på Smelteverket samtidig som Trond Svendsen & Tuxedo, var full rulle med masse folk der også. Bravo, Oslo!)

Foto: Erik Valebrokk
Ida Jenshus – blid, entusiastisk og ikke minst, veldig dyktig! Foto: Erik Valebrokk

Vi skal kanskje vokte oss for å kalle henne superstjerne, men blant gårsdagens norske artister, er det ingen som – iallfall ikke foreløpig – kan måle seg med Ida Jenshus hva suksess angår. Det er da også en suksess som er vel fortjent og hardt ervervet gjennom mange år i country- og americanamusikkens tjeneste. En diskusjon med Ida og bandet hennes litt ut på natta søkte – uten hell – å bringe på det rene hva som var hva og hvor hun passer inn, men la oss holde oss til konklusjonen som ikke fikk noen forklaring fra Ida selv: Hun begynte som reinspikka countryartist, men er blitt «noe annet».

Den mest åpenbare referansen i min bok – både når jeg hører Ida Jenshus på plate og live – er at hun og hennes eminente band har hørt mye på platene og produksjonene til Daniel Lanois. Den kanadiske superprodusenten har blant annet skrudd lyd på plater som Emmylou Harris’ Wrecking Ball og Willie Nelsons Teatro som begge kan ha vært med på å forme lydbildet til Ida anno 2019, hvilket nok også gjelder hans egne tidlige soloalbum. Men det er å levne en strålende låtskriver altfor lite ære kun å trekke frem en skarve kanadier. Sanger som de helt ferske «Heartland» og «Love You A Little Less», og tidligere perler som «Point Reyes/Blood Moon» og «Never Be The Same», er sanger som gjør henne til en stor artist. Bandet, med supergitarist Alexander Pettersen (som også skriver låter sammen med Ida og blant annet er kjent fra The South) i spissen, sørger for at konserten blir en massiv, detaljrik og spennende affære. For å komme tilbake til dette med americana, er det en ganske praktisk samlebetegnelse som gir artistene et betydelig spillerom. Si hva du vil, men Ida Jenshus er IKKE en countryartist lenger. Derimot er hun en framifrå artist og entertainer som leverer med total innlevelse og entusiasme.

Foto: Erik Valebrokk
Ida Jenshus er også en strålende gitarist. Foto: Erik Valebrokk

Hvor godt jeg enn liker Ida, klarer det likevel ikke å skygge for begeistringen jeg har for Stine Andreassen og hennes fantastiske band The Northern Belle. Da de i fjor høst ga ut sitt lenge etterlengtede studioalbum nummer to, Blinding Blue Neon, var det et betydelig sprang videre fra debutalbumet som jeg uten å nøle ga seks blanke stjerner her på bloggen. Americana aller country? Juryen er egentlig ikke tilbake fra den diskusjonen, men la oss si det slik at enkelte av bandets låter er mer country enn andre.

Dessverre fikk jeg ikke sett dem live da de turnerte i kjølvannet av utgivelsen, men det vi så og hørte i går, vitnet om et band som har spilt MYE sammen det siste året. Det merkes både på hvor tett og stødig det låt hele veien, og om den tydelige fellesskapsfølelsen de viste på scenen. De syv medlemmene gliser som bare det gjennom hele det 50 (?) minutter lange settet. Som regel er det Stine i front som gliser bredest av alle, men i går fikk hun konkurranse. At The Northern Belle ikke hadde spilt sammen på et par måneder nå, virket som bensin på et allerede flammende bål. Her var det bare snakk om å gi jernet, til tross for noen triste og litt mer nedpå låter som Stine unnskyldte så godt hun kunne.

Foto: Erik Valebrokk
Marie Tveiten og Stine Andreassen i strålende humør under gårsdagens konsert med The Northern Belle. Foto: Erik Valebrokk

Et flertall av sangene var naturligvis fra det nye albumet, men det var også gjort plass til en omarrangert versjon av «Don’t You Go, Don’t You Dare» og «All The Tears I Cried» fra debuten, samt en gnistrende avlevering av «Bad Habit» som bare er utgitt som digital single. Bjørnar Ekse Brandseth fikk være gitarhelt så det holdt mot slutten av konserten, ikke minst med den avsluttende nye sangen «Gemini» (foreløpig tittel). På et par låter spilte både Johanne Flottorp og Marie Tveiten hardingfele, og da blir det som kjent ekstra fint. Disse tre er på hver sine vis som hemmelige våpen å regne, men vi skal neimen ikke glemme gitarist Ole-André Sjøgren eller lokomotivet av et komp som dette bandet besitter, med Yngve Jordalen på bass og Svein Inge Bjørkedal på trommer. Jeg har sett The Northern Belle mange ganger, men jeg har aldri sett dem så bra som i går.

Foto: Erik Valebrokk
Blant flere hemmelige våpen i The Northern Belle er kanskje Johanne Flottorps hardingfele det viktigste. Foto: Erik Valebrokk

Forut for festivalen hadde jeg ikke hørt annet enn navnet til den britiske duoen My Darling Clementine, men jeg har forstått det som at de er blant Storbritannias aller fremste countryutøvere. Så er da også dette prosjektet til ekteparet Michael Weston King og Lou Dalgliesh. King kjenner jeg godt som både soloartist og leder av bandet The Good Sons, med en musikalsk tumleplass som minner om Clive Gregson (fra det legendariske Stiff Records-bandet Any Trouble) eller for den saks skyld nyere Nick Lowe. Dalgliesh har blant mye annet spilt med Bryan Ferry og The Brodsky Quartet, og sammen er de to både countryduo og comedy act – med strålende band i ryggen.

Foto: Erik Valebrokk
Englands beste countryduo? My Darling Clementine er ekteparet Lou Dalgliesh og Martin Weston King. Foto: Erik Valebrokk

Jeg skjønner jo nå at jeg må høre på de tre platene til My Darling Clementine, med bakgrunn i at de spilte en rekke strålende sanger som «Friday Night, Tulip Hotel», «Since I Fell For You», Tom T. Hall-hyllesten «Going Back To Memphis» og den Tammy Wynette-kritiske «No Matter What Tammy Said (I Won’t Stand By Him)». Dette er rett og slett veldig god låtskriverkunst, og det var utrolig stas å se dem live.

Det er sikkert ikke en brannfakkel å hevde at Smelteverket, puben/baren i kjelleren på Mathallen er et «krevende» konsertlokale, iallfall om du prøver å manøvrere deg foran scenen med fotobag og kamera når det er proppfullt. Den lille flaskehalsen der scenen er «plassert» i den ene enden av det lange, men meget smale lokalet er lite egnet for slikt, og det førte til at jeg rett og slett ga opp å se Malin Pettersen – som stilte helt alene med kassegitar og DEN stemmen – denne fredagen. Beklager, Malin. Jeg vet du ikke tar det personlig.

Foto: Erik Valebrokk
Terje Espenes og Odd Inge Rand er halve Jack Stillwater. Foto: Erik Valebrokk

Jeg gikk heller tilbake til Pokalen og så Jack Stillwater for første gang. Det viste seg å være lurt. Bandet tilhører noe av det samme musikalske landskapet som Trond Svendsen & Tuxedo og spiller en form for countrybasert heartlandrock som fungerer som en kule live. I denne settingen låter det hardere enn på plate, og det var rett og slett ganske imponerende å notere seg hvor mye lyd denne gjengen klarte å få ut av instrumentene sine. Med helt tradisjonell besetning – Terje Espenes (akustisk gitar og sang), Morten Huseby (el-gitar), Odd Inge Rand (bass) og Arne Harald Foss (trommer) – banket Jack Stillwater livskiten ut av flere av de gamle sangene sine og avsluttet med noen sanger fra det nye albumet som kommer i mars, blant annet den strålende singlen «Deep Dark Woods». Dette lover godt!

Foto: Erik Valebrokk
Ashley Monroes første opptreden i Norge var overbevisende. Foto: Erik Valebrokk

Rosinen i pølsa var spart til slutt da Ashley Monroe hadde fått oppgaven med å avslutte aftenen i Vulkan Arena. I USA er hun superstjerne, både takket være sin egen solokarriere og som del av Pistol Annies (sammen med Miranda Lambert og Angaleena Presley), men her i Norge er hun et relativt ukjent navn. For de fleste. En ellevill gjeng med fans – som sant å si gjorde forstyrrende mye av seg – hadde stilt seg på rekke langs rekkverket foran scenen og hylte og skrek og tok selfies til den store gullmedalje, skrek «I love you» i ett sett og var i meste laget. Men hva skal man si? Er du fan, så er du fan, og det må være lov. At de manglet konsertkultur er det likevel ingen tvil om, men Ashley lot seg ikke vippe av pinnen. Helt alene, armert med kassegitar, godt humør og strålende låter, taklet hun situasjonen helt strålende og var vennligheten selv.

Selv må jeg innrømme et mangelfullt kjennskap til musikken hennes. Det er kun de seneste månedene jeg er blitt oppmerksom på henne, og jeg har hørt for lite på platene til helt å bli kjent med dem. Derfor ble det for meg en litt halvveis opplevelse å høre sangene presentert så nakent som her og ikke med band, men desto mer stas da hun avsluttet konserten med en intenst vakker versjon av Gram Parsons’ «Hickory Wind» (fra The Byrds’ Sweetheart Of The Rodeo). Da falt det meste på plass, og det er lett å se hvor Ashley Monroe kommer fra. Hun er en låtskriver med grunnleggende kjennskap til og dyp respekt for den musikalske arven hun forvalter. Neste gang vil jeg se henne med band.

Foto: Erik Valebrokk
Neste gang vil jeg se Ashley Monroe med band. Foto: Erik Valebrokk

Så der har du Interstate 19s første dag. Ingenting tyder på at det vil bli færre gode opplevelser i dag, så klokken 18 bør du være på plass på Pokalen. Da står nemlig Country Heroes, Norges fremste fanebærere for mer tradisjonell honky tonk-country på scenen, og de leverer alltid. Snakkes!

Sjekk også: Good morning, sunshine! – En spilleliste å våkne til

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.