Over med et brak – kanonbra avslutning på kanonbra festival

Foto: Erik Valebrokk
Det fløtta på seg da Aaron Lee Tasjan avsluttet Interstate 19. Foto: Erik Valebrokk

Gratulerer, Interstate 19 – Oslo Americana Weekend! Den aller første utgaven av Oslos ferske americanafestival er vel i havn, etter to enestående bra dager med så mye bra musikk at jeg må klype meg i armen her jeg sitter.

Jeg har allerede skrytt så det holder av festivalens første dag, der blant annet The Northern Belle, Ida Jenshus og Ashley Monroe sørget for å holde publikum i ånde. Det kan du lese om her. Men tro ikke at gårsdagen var det spøtt dårligere. Som helhet betraktet kan jeg vanskelig forestille meg en såpass liten og komprimert festival bli bedre. All, og da mener jeg ALL, ære til arrangørene i Norsk Americana Forum som virkelig har forstått hvor den noe vagt definerbare sjangeren befinner seg i 2019. Som om ikke fredagen var overbevisende nok alene, fikk vi tatt den helt i bånn med gårsdagens varierte og, på hver sine vis, suverene artister.

Foto: Erik Valebrokk
Lou Dalgliesh og Michael Weston King, kollektivt kjent som My Darling Clementine, stilte med Jørund Vålandsmyr og Country Heroes på Pokalen i går. Foto: Erik Valebrokk

Aller først ut i går var Country Heroes på Pokalen som for anledningen hadde fått med seg My Darling Clementine (det britiske ekteparet Lou Dalgliesh og Michael Weston King som holdt sin egen konsert på fredagen) som gjesteartister. Det resulterte i et sett bestående av låter fra begges kataloger, samt noen kresent utvalgte coverlåter. Det store høydepunktet var nok en skjellsettende versjon av George Jones-klassikeren «A Good Year For The Roses», men det var spesielt høy klasse også over My Darling Clementines «100 000 Words» der den for anledningen gjestende Ian Johannessen imponerte spesielt med sitt eminente gitarspill, og en heidundrandes festlig versjon av Country Heroes’ «Polyester Is Still The King» som avsluttet det hele.

Og det var nettopp dette med godt humør som preget denne konserten. Som Lou og Michael så tydelig viste kvelden før er de i besittelse av en usedvanlig vittig britisk humor som gjør dem i stand til å være comedy act like mye som countryduo. Samtidig viste de en åpenbart dyp takknemlighet overfor Country Heroes som praktisk talt uten å ha øvd i det hele tatt naila låtene deres som om de ikke skulle gjort annet enn å spille dem i en liten evighet. Der har du rutinerte honky tonk-musikere på sitt beste. Vet de hva de holder på med kan de kaste seg ut i hva som helst uten å blunke – og få det til å låte dødsfett. Det fikser Country Heroes med bind for øynene, om det skulle være. At gårsdagens konsert var en slik parademarsj skal likevel tillegges innsatsen fra begge parter. Mer sjarmerende scenepersonligheter enn Lou og Michael skal du lete en stund etter, og med en dyp og grunnleggende felles forståelse for countrymusikkens vesen får du en forestilling deretter.

Foto: Erik Valebrokk
Jørund synger, men det er det ingen på scenen som er særlig opptatt av. Foto: Erik Valebrokk

Blant Interstate 19s store snakkiser var spørsmålene «Hva er americana?» og «Men er det americana ‘a?» I tilfellet Country Heroes/My Darling Clementine vil svaret bli noe sånt som at det helt udiskutabelt kan være reinspikka klassisk, übertradisjonell honky tonk-country. Det er en åpenbar bærebjelke i en sjanger som favner så bredt at det nesten blir dumt, men som til syvende og sist gir mening. Alle kveldens artister – hvor forskjellige de enn er – har en eller annen form for countrybasert musikkforståelse i grunnmuren av det de holder på med.

Første band ut på hovedscenen Vulkan Arena var Darling West, det fantastiske bandet til ekteparet Mari Sandvær Kreken og Tor Egil Kreken. For tiden består bandet i tillegg til de to av Christer Slaaen på gitarer og tangenter og Thomas Gallatin, en av de mest spennende unge trommeslagerne dette landet har å vise til, og sammen er disse fire for et stillfarent fyrverkeri å regne. Ikke at de snakker i sjablonger, men det de gjør, gjør de så utrolig bra, og de viser at de når som helst kan sprenge seg ut av trange sjangerrammer. Med utsøkt sans for gode melodier grunnfestet i en form for countrytradisjon slik jeg ymter om over, er de i stand til å gi sangene en nær sagt hvilken som helst musikalsk innpakning. Norge fostrer per i dag så mange utsøkt dyktige musikere at det knapt er til å tro, og her er fire av dem i fri dressur. Det er lekent, det er lett, og det er dønn imponerende. Hele veien.

Foto: Erik Valebrokk
Ekteparet Mari Sandvær Kreken og Tor Egil Kreken er grunnstammen i Darling West. Foto: Erik Valebrokk

På til nå tre plater har Darling West beveget seg et stykke vei, for å si det forsiktig. Fra bluegrass, folk og akustisk country, har de sakte, men sikkert utviklet seg i en bredere, litt mer poporientert retning. Bandets siste plate, fjorårets nydelige While I Was Asleep, viser dette til en viss grad med låter som tittelkuttet og «Better Than Gold», men på scenen forsterkes det ytterligere. Jeg tror mye av årsaken skal tillegges Thomas Gallatin hvis tromming ikke er spesielt country, men derimot svært leken, oppfinnsom, stødig og ikke minst melodisk. Først og fremst tror jeg likevel det er et resultat av at Mari og Tor Egil ikke vil stivne i et spor. Live har Tor Egil tilført sangen «While I Was Asleep» et fett funkelement, og den nye sangen «Can’t Help It» som ble presentert i går er som en funklåt kanalisert gjennom Grateful Dead-gryta. Ikke det jeg hadde ventet å høre fra denne kanten, men det gir fullkommen mening. Den andre nye sangen de spilte, «Make It Last», var mer Fleetwood Mac-aktig, veldig kalifornisk i uttrykket med nydelige høye harmonier og en tilsvarende iørefallende melodi.

Disse to sangene viser en virkelig utvikling, i hva jeg mener er helt riktig retning for Darling West. Den hardtarbeidende gjengen skal turnere i Tyskland og USA i februar og mars, og i disse markedene tror jeg nettopp denne tankegangen vil være avgjørende for å komme ut av de små feinschmeckermiljøene som band av denne typen fort blir en del av, og nå ut enda bredere. Jeg sier ikke at Darling West nødvendigvis kommer til å bli fullblods popstjerner med det første, men jeg tror det er klokt av dem å… eh, kremt… skaffe seg enda flere strenger å spille på.

Foto: Erik Valebrokk
Darling West blir bare bedre og bedre. Etter to uker på ungdomsskoleturné var de dessuten glade for å møte et litt mindre krevende publikum. Foto: Erik Valebrokk

Til slutt må jeg også nevne hvor proffe de er blitt som sceneartister med årene. Mari har en vittig tunge, og de ekteskapelige små stikkene hun sender Tor Egil er virkningsfulle små humørskapere, særlig når Tor Egil parerer dem så godt som han gjør. Hun er også naturlig morsom, og når hun flere ganger gjennom gårsdagens konsert refererer til ungdomsskoleturneen de nettopp har vært på, er det moro på ekte. Du finner ikke verdens mest krevende publikum hverken på norske eller internasjonale americanafestivaler, du finner dem blant verdens tenåringer.

Noen ganger blir du tatt fullstending på senga som musikkentusiast. Det er så lett å tro at man sitter på den fulle oversikten eller fasiten, at man vet hva som er bra og hva som ikke er verdt å bruke så mye tid på, men det stemmer selvfølgelig aldri. Mighty Magnolias er et navn jeg har hørt og notert meg og likt. Jeg har så vidt registrert noen hyggelige anmeldelser, men det blir jo så mange til del uten at jeg har tid til å sjekke ut absolutt alt. Med andre ord var jeg helt uforberedt da konferansier og delarrangør Tom Skjeklesæther introduserte bandet med å si at de ville «gølve publikum» eller noe i den duren.

Foto: Erik Valebrokk
Emil Nordtveit og Ine Tumyr i Mighty Magnolias er litt Gram og Emmylou. Foto: Erik Valebrokk

Og steike meg da! Jeg kan ikke huske sist jeg ble så dønn imponert, bergtatt og lamslått – eller gølva – av et band allerede fra første tone og hele veien i mål. Men det første du legger merke til – før de begynner å spille – er faktisk hvor bra de ser ut. Vokalduoen Emil Nordtveit og Ine Tumyr i front ser ut som en million dollar – både hver for seg og til sammen – og gitarist Erik Rolland har lånt fakter og klesstil fra en lang rekke legendariske rock’n’roll-gitarister av typen Pete Townshend, Keith Richards, Johnny Thunders og for den saks skyld Petter Baarli. Han er utstudert cool – ikke cool – og når han begynner å spille er det som om all luft blir borte i rommet og alt du ser er ham, før du liksom rister deg våken igjen og begynner å følge med.

Mighty Magnolias – så vidt jeg forstår basert i Os i Hordaland – spiller meget potent countryrock med seriøs slagside mot rock. Eller mer presist, rock’n’roll. De spiller høyt, tidvis fort, og med autoritet. Emil og Ine i front er som et norsk svar på Gram og Emmylou, og når de gjør en flott versjon av Parsons’ klassiske «A Song For You» går det et kollektivt sukk av fryd gjennom rommet. Den er litt raskere og litt hardere enn originalen, og Eriks gitarspill er både James Burton og Pete Townshend, alt ettersom.

Foto: Erik Valebrokk
Erik Rolland i Mighty Magnolias er en usedvanlig begavet gitarist. Foto: Erik Valebrokk

Coverlåter til side, Mighty Magnolias har et helt strålende låtmateriale å velge blant fra to plater, skrevet av Emil og Ine. Tekstene får jeg ikke med meg i denne settingen, men bandet har en strålende melodisans og musikalitet, og en type avlevering som er direkte eksplosiv. Det virker nesten som Emil har litt ærefrykt i møte med Eriks gitar, der han litt usikkert må spørre ved noen anledninger hvilket bånd han skal plassere capoen på. Han spiller adskillig mer disiplinert på kassegitaren enn bandkollegaen som leker i vei og er gitarhelt ved siden av. Men Emil og Ines nydelige vokaljobb og Eriks fantastiske gitarjobbing er avhengig av et solid komp, og William Rolland (bass) og Einar Olsson som vikar for Stian Tumyr (trommer) gjør jobben. (Hvis du synes navnene virker kjente, så ja, de er brødrene til henholdsvis Erik og Ine. «It’s a family affair», for å sitere Sly Stone.) Med metronomisk presisjon går dette lokomotivet stødig i bånn, og det er bare å gi seg hen til musikken. Jeg blir rett og slett stående vekselvis å glise og måpe i samfulle tre kvarter, og det sier jeg bare, at neste gang denne gjengen kommer til byen står jeg på første rad.

Om Mighty Magnolias fikk det til å sitre godt i hele kroppen, er Torgeir Waldemar rett og slett som en naturkraft som får det til å ulme i sjela. Han kommer tuslende, karakteristisk svartkledd, langhåret og beskjegget, og spiller ei litta vise på kassegitar, Link Wrays nydelige «Falling Rain», før det seks personer sterke bandet kommer inn på scenen, og det er som helvetes porter åpner seg. Torgeir har tydeligvis som målsetting å få taket til å løfte seg fra Vulkan Arena, og det er ikke langt ifra at han lykkes.

Foto: Erik Valebrokk
Det begynner så behersket når Torgeir Waldemar kommer på scenen… Foto: Erik Valebrokk

For vi må aldri glemme at Torgeir Waldemar først og fremst er en rock’n’rollgitarist av format, dernest singer/songwriter, også det av format. Hans to album til dato, Torgeir Waldemar (2o14) og No Offending Borders (2017), samt EPen Jamais Vu (2018), er oppvisninger i kontrastfylt rock og folk, med et vekselspill mellom akustiske og elektriske låter som blir enda mer merkbart på scenen.

Foto: Erik Valebrokk
… så drar han på litt … Foto: Erik Valebrokk

I går var det likevel det elektriske som hadde overtaket. Med intens energi fremførte Torgeir og band en kakofoni av høy lyd som dog aldri var ukontrollert. Selv med en villmann som Anders Møller bak trommene («lyden av norsk rock», som Halvor fra Silver Lining uttrykte det) er det en åpenbar regi på det hele, og på sitt mest intense og primale, når alt slår gnister og det virkelig er som om grunnen vil forsvinne under føttene dine, aner du en form for tilbakeholdenhet – eller kanskje mer presist, kontroll – langt bak der et sted. Men det er klart, «Summer In Toulouse», «Among The Low» og ikke minst «Sylvia (Southern People)» ER sanger som kan tas i en ganske ekstrem og eh… «høy» retning. Om det er americana? Aner ikke, men det er fett som bare det. Noen ganger er det nok.

Foto: Erik Valebrokk
… før ville helvete braker løs. Foto: Erik Valebrokk

Uten at jeg helt er klar over det, har Torgeir Waldemar og band gjort meg en smule sliten. Neste artist jeg har bestemt meg for å se, Chance McCoy som også er kjent fra Old Crow Medicine Show, klarer simpelthen ikke å fenge meg med de to første sangene han spiller fra scenen på Pokalen, så en kompis og jeg tusler over på Smelteverket, festivalens tredje scene, som også skryter av å ha verdens eller Europas eller Norges lengste bardisk (husker ikke hvilken), for å se Anders Brodersen. Han er en countrytradisjonalist som så langt bare har gitt ut to singler, den nydelige balladen «Help Me Hold On» og den mer rocka «Perfect». Denne kvelden spiller han i akustisk trioformat, men vi er såpass utkjørt etter Torgeirs maktdemonstrasjon at vi setter oss langt unna scenen. Flere ganger under samtalen sier en av oss til den andre at dette låter veldig fint, men det er først når vi reiser oss for å gå og jeg kjenner igjen tonene fra Vince Gills vakre «Tryin’ To Get Over You» at jeg virkelig spisser ører. Det er en flott avlevering av en tidløs ballade, og jeg lover at jeg skal følge bedre med neste gang, Anders. Da har ganske sikkert ikke Torgeir gjort sitt beste for å blåse ørene av meg på forhånd heller.

Foto: Erik Valebrokk
Anders Brodersen (til høyre) og hans akustiske countrytrio ga en kjærkommen pustepause. Foto: Erik Valebrokk

En av de beste konsertene jeg har sett de siste årene var med Aaron Lee Tasjan på den nå nedlagte og dypt savnede osloklubben Buckley’s. For ganske nøyaktig to år siden stilte han der alene med kassegitar og trollbandt publikum i to samfulle timer med sine velskrevne sanger og et overskudd av anekdoter og skrøner som tilsynelatende ingen ende ville ta. Etter fjorårets album Karma For Cheap ante det meg at vi ville få servert noe ganske annet da han skulle avslutte Interstate 19 i Vulkan Arena i går kveld. Det fikk jeg rett i.

Foto: Erik Valebrokk
Selv med høy gitarføring var Aaron Lee Tasjan entertainer til fingerspissene. Foto: Erik Valebrokk

Gårsdagens konsert handlet om powertrioformatet, slik vi kjenner det fra Jimi Hendrix Experience, Cream og så videre. Det var rock’n’roll med bred benføring fra første tone, og selv om Tasjan satte seg ned ved pianoet i en kort stund var det også bra trøkk over dette materialet. Først og fremst var settet konsentrert rundt det nye albumet – naturlig nok – og den var en tydelig påminnelse om at Aaron Lee Tasjan faktisk var medlem av New York Dolls i en kort periode. Nå fikk han vist seg frem som gitarhelt – i kanskje enda større grad enn Torgeir Waldemar – og at han er en så til de grader ellevilt god gitarist ante jeg ikke.

Innledningsvis ble jeg såpass overrasket over at dette var så til de grader annerledes enn sist jeg så ham, at jeg nesten ble litt skuffet, men det tok ikke mange minuttene før energien tok meg med hud og hår. Ledsaget av Tommy Scifres på bass og Dominic Billett på trommer fikk vi her festivalens lengste konsert på noe sånt som 70 minutter, og det var ikke et minutt for mye. Akkurat som i soloformat, var det også i denne sammenhengen slik at Aaron hadde kunnet spille og spille til hanen galer. Enkelte opplevelser vil du aldri skal ta slutt, og denne var en av dem. Så mye øs, positiv energi og spilleglede blant tre personer, er sjelden vare. Dette var i sannhet en fantastisk avslutning på en fantastisk festival! Om det var americana, spør du? The jury is still out on that one.

Takk for i år, Interstate 19! Snakkes ved Interstate 20!

Foto: Erik Valebrokk
Aaron Lee Tasjan og hans eksplosive powertrio. Foto: Erik Valebrokk

Sjekk også: Aaron Lee Tasjans første norgeskonsert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.