I den mørke, vakre natt

10551433 10152798929926463 1038434704392381801 o 1050x699 - I den mørke, vakre natt
Helge Martin Framnes er tilbake med første Wholy Martin-plate på 11 år. På høy tid så bra som den er!
wholy martin beautiful night - I den mørke, vakre natt
Wholy Martin
Beautiful Night
(Apollon Records)
image.php?img=01 - I den mørke, vakre natt
Beautiful Night er en treffende tittel på Wholy Martins andre album, den lenge etterlengtede oppfølgeren til 11 år gamle Vampïre Songs. Det er en mørk og dyster plate der frontfigur Helge Martin Fremnes (Sa jeg frontfigur? Wholy Martin er vel mer hans alias.) messer frem sine tekster som befinner seg i et slags ingenmannsland mellom drøm og virkelighet, der nattemørket og døden er de mest åpenbare røde trådene.

For å bli ferdig med det først som sist: Haugesunderen Framnes er en åpenbar beundrer av Leonard Cohen, og stemmemessig legger han seg svært tett opp til den kanadiske poeten, noen steder mer enn andre, men han er sjelden langt unna. Også musikalsk er deler av albumet beslektet med Cohen. Spesielt vil jeg mene at 1992-albumet The Future er en stemningsmessig inspirasjon. Fire av de åtte sangene som utgjør Beautiful Night er mer enn seks minutter lange, og Framnes og bandet gir dem dermed tid til å vokse i intensitet og farge. Det som kunne vært monotont føles heldigvis mer som nødvendig – dette er nemlig ikke lettfattelig pop, men snarere en form for låtskriverkunst som er avhengig av en viss oppbygging og langsom progresjon. Paralleller vil være Prison Break kontra Breaking Bad, Kjell Hallbing kontra Cormac McCarthy. I kampen mellom et umiddelbart kick og stille kontemplasjon er det ofte sistnevnte som varer lengst.

Framnes’ tekster er av det innadvendte og antagelig svært personlige slaget. Det handler om drømmebilder og metaforer for ulykkelig kjærlighet, tunge løft og fortvilelse, men vi får også noen flyktige glimt av lykke, håp og, unntaksvis, et lite lys. Tekstlinjer som denne gir dog en representativ pekepinn om hvor landet ligger: “Last flower – last tree – last leaves/to bury me in/last bird – last sweet dream and/passed screams” (fra “That Hollow Sound”). Døden hviler bak hver krik og krok av denne platen. I det avsluttende tittelkuttet får vi følgende sekvens: “and I waved/bye-bye!/as the wolves they/howled…/hungry eyes followed/hungry mouths dribbled and swallowed/a thousand sharp teeth/ – and no tracks to follow”. Jeg trenger kanskje ikke si mer?

Men hvor mørkt og langt nede dette enn er, er det også en vakker plate. Det er tristesse og melankoli plassert på en pidestall, og det utsøkte bandet – Jørn Raknes og Jo Bakke på gitar, Frank Hammersland på bass og Erik Ruud på trommer, med god hjelp fra et knippe øvrige musikere – evner å gi sangene liv og farge og nyanser, alt utmerket produsert av Bjørn Fløystad som er den eneste som er med fra den forrige inkarnasjonen av Wholy Martin. Hele platen er bygd rundt stemninger som understøtter Framnes’ tekster, og om bandet har lånt mye fra Leonard Cohen, er Calexico, Lee Hazlewood, Tom Waits, Nick Cave, Thåström, Stan Ridgway, Concrete Blonde, Ennio Morricone og Angelo Badalementi bare noen av de andre navnene som er mulig å spore her.

Les også: Finn Coren påkaller det guddommelige

De to første låtene, “Beautiful Baby” og “Eyes Closed”, er albumets to beste. Den første bæres frem av en monoton, repeterende rytme, en hårete og overstyrt gitar og Framnes’ stemme som ligger dyster og messende på topp. Den er over syv minutter lang og ordentlig stilig. “Eyes Closed” er nøkkelsporet og muligens det vakreste på hele albumet. Den inneholder et opptak med Framnes’ avdøde søster, og er vagt spagettiwesternaktig, og tekstlinjen “then she undressed/but only to her skin” gjør at du hører ekstra godt etter.

Resten av albumet er solid, med “That Hollow Sound” og “Beautiful Night” som to andre høydepunkt. Én låt skiller seg musikalsk en smule ut fra resten, den korte “Rising”, som med Jørn Raknes’ akustiske gitar og Framnes’ innbydende sang nesten får den til å høres som et outtake fra Pink Floyds The Wall. Den kommer midtveis, så det er lett å oppfatte den som en bevisst innlagt “pause” fra de øvrige stemningene. Alt i alt er Beautiful Night en svært vellykket plate, så får vi se om det går nye 11 år til vi hører fra Wholy Martin igjen. Håper jo ikke det!

4 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *