Hurra for norsk popmusikk anno 2019

Foto: Stian Andersen
Og så var de to. Highasakite er i dag Trond Bersu og Ingrid Helene Håvik. Foto: Stian Andersen
Uranium Heart - Hurra for norsk popmusikk anno 2019
Highasakite
Uranium Heart
(Propeller Recordings)
5 out of 6 stars
Hajk cover - Hurra for norsk popmusikk anno 2019
Hajk
Drama
(Jansen Plateproduksjon)
5 out of 6 stars

OBS! Det er lenker til musikken både i Spotify og Tidal nederst på denne siden.

Hva er egentlig popmusikk? Den åpenbare definisjonen om vi skal tolke ordet bokstavelig er at det er populær musikk. Så enkelt. Men så kan du argumentere i det vide og det brede for at popmusikk for eksempel kun er musikk som havner på listene – altså «listepop» – eller kanskje at musikken til The Beatles er en slags definisjon, og i forlengelsen av den at det handler om en viss type melodi. Eller at det handler om gitarer og at det ikke må være for mye fuzzeffekter på dem. Er i så fall et band som Big Star for popmusikk å regne eller blir det til avarten powerpop? Hva med Pet Shop Boys? Pop eller synthpop – eller elektronika? Kort oppsummert; du kan holde på en stund når du skal definere ordet pop og mest sannsynlig ikke en gang komme noen særlig vei.

I mine ører er de nye platene til de to norske bandene Hajk og Highasakite for fullblods popplater å regne, men de er pop via omveier. Hajk i stor grad via moderne r’n’b av typen Solange eller Blood Orange eller kanskje Frank Ocean, Highasakite via en slags kunstmusikk der du kan trekke lange linjer. Skal vi definere de to bandene ut ifra popularitet vinner Highasakite en soleklar seier med tidligere toppnoteringer og rekordlang tid på VG-lista for andrealbumet Silent Treatment. Hajk har på sin side til gode å markere seg på lista, men lager så strøken popmusikk at de burde ha alle muligheter til å bli stjerner.

Med sine tre foregående album har Highasakite posisjonert seg som et av 2010-tallets mest definerende norske band. De tre platene har vært svært ambisiøse og er dratt i land med kruttsterk låtskriverkunst, arrangementsmessig fintfølelse, glitrende produksjoner og et godt øre for store refrenger. Mot alle odds ble Highasakite superstjerner, kanskje til og med litt motvillig sådan. Det brøt som kjent ut en aldri så liten brann i rosenes leir, og på det nye albumet er kun de to som opprinnelig dannet bandet tilbake, frontfigur Ingrid Helene Håvik og synthmann Trond Bersu. De tre frafalne, Marte Eberson, Øystein Skar og Kristoffer Lo, har saksøkt sine tidligere bandkolleger om rettighetene til bandnavnet. Det er med andre ord noe skikkelig søl.

Så hvordan låter Highasakite anno 2019? Da jeg anmeldte det forrige albumet Camp Echo til en klokkeklar sekser i 2016 konkluderte jeg med at det «er resultatet av et usedvanlig vellykket samarbeid og lyden av et band som vil noe med musikken sin». Det stemte nok den gang, men det nevnte samarbeidet kunne altså ikke vare, og Uranium Heart er en ganske annerledes plate. Camp Echo var virkelig Highasakites store mesterverk, fullbyrdelsen av et prosjekt som startet med de beste ambisjoner og endte i triumf. Uranium Heart er ikke en plate av tilsvarende kvalitet, men jeg er likevel forbauset over hvor bra den er. Da Håvik og Bersu gikk i studio med Stargate i 2017 og dukket opp med singlen «5 Million Miles» signaliserte ikke det en retning jeg tror de ville tjent på i lengden. Som et eksperiment var det vellykket nok, men jeg er glad for at det ble med denne ene singlen. At fjorårets radiohit «Elastic State Of Mind» heller ikke har havnet på albumet tror jeg også vi skal være fornøyde med. Den ville ikke passet veldig godt inn.

Uranium Heart har fått en helhetlig stemning, et uttrykk som vitner om retning. Nå handler det om duoen Håvik og Bersu med ymse innleid hjelp, der Bersu også har produsert. De viktigste gjestemusikerne er Øystein Moen på synther og de to gitaristene Tor Arne Vikingstad og Hasse Rosbach. Dette innebærer – om jeg ikke tar mye feil – at de har hatt full kontroll over resultatet og styrt platen akkurat dit de har villet. Dette er ikke en bandplate, men i ettertid kan man kanskje også lure på i hvilken grad de foregående platene var det. Jeg mistenker spesielt Ingrid Helene Høvik for å ha en veldig klar visjon. Hun er en låtskriver som vet hva hun vil.

Det nye albumet slår ikke på langt nær like hardt som forgjengeren, og de to åpningslåtene «Too Early» og «Revolution» er egentlig bare sånn passe imponerende. Den første av dem er veldig stillfaren, den andre seigere og litt «blek». Men så smeller de til med «I Call Bullshit», en sang med et helt annet temperament, der Ingrid benytter en fest som brytes opp som metafor for å si noe om all dritten i verden, det være seg de tidligere bandkollegenes søksmål eller helt andre ting, jeg aner ikke. Det jeg derimot mer enn aner er at hun mener alvor med denne sangen. Der Camp Echo i sin helhet var en plate om krig og terrorisme, er Uranium Heart en plate som snarere handler om det å være menneske. Da er det på sin plass med store følelser som her.

«Mexico» er også en storslått og temmelig pompøs sang, med tydelig gospelinspirasjon og bøtter med romklang. Mye har vært sagt om Ingrids engelskuttale. Jeg har alltid ment at den funker selv om den er alt annet enn feilfri, men i likhet med Morten Abel har hun sin helt personlige «aksent» som bare funker. Med nesten overtydelig diksjon synger hun her om en form for forsoning gjennom kamp. Det er aggressivt, det er hissig, det er advarende – og det er vakkert. «Mexico» er en av toppnoteringene på denne platen.

Og nå er vi i gang. «Hail Of Bullets» er enda bedre, en nydelig synthballade som tekstmessig kunne passet inn på Camp Echo, og igjen en sang der Ingrids diksjon og litt snåle uttale er en styrke snarere enn en snarhet. Hun liksom drar på ordene, strekker i dem og gjør dem levende, og skulle noen ha vært i tvil om melodisansen hennes bør denne sangen overbevise selv de største skeptikerne. Jeg kan bare gjette her, men jeg får et inntrykk av at denne sangen handler om de siste IS-krigerne, de som ikke har noe håp om overlevelse og kun kan angre sine valg mens de går døden i møte. Mot slutten tiltar også arrangementet i styrke, og «Hail Of Bullets» blir som en slags mørk og dommedagsaktig a-ha-låt. Det er voldsomme saker og definitivt den sangen på albumet som treffer hardest.

Både «I Call Bullshit» og «Mexico» har vært sluppet som singler, og det samme gjelder «Out Of Order» som åpner side 2. Det er ikke den sterkeste sangen på albumet, men den er pen, og også her får vi det store åpne lydbildet der stemmen til Ingrid blir gjenstand for masse romklang og gospelassosiasjonene er tydelige. «Egomaniac» er bedre, en i utgangspunktet stillfaren sang som bygger seg opp i intensitet med seige og tunge virkemidler. Som overalt på platen skjer det veldig mye i lydbildet, og Ingrids stemme bukter seg rundt synther og trommevirvler på utsøkt elegant vis. Dette er Highasakite på sitt lekreste, mest smakfulle.

Så til den store overraskelsen. Tittelkuttet «Uranium Heart» er intet mindre enn en countrylåt, vel å merke med en vri. Men kassegitaren og melodiføringen er ikke til å ta feil av. I sitt neste musikalske liv kan Ingrid Helene Høvik bli en ny Dolly Parton hvis hun føler for det. Dette er countrypop av beste merke, med vekten jevnt fordelt på country og pop. Melodiføringen er så sikker og god at det er en fryd, og flotte blåsere og vokale krumspring sørger for hitpotensiale. «Uranium Heart» blir mye spilt på P13 og sikkert også andre radiostasjoner om dagen. Det er forståelig.

Man kan saktens undre seg over hvorvidt «Uranium Heart» med sitt klart (i Highasakite-sammenheng) alternative lydbilde passer inn på denne platen, men jeg er glad for at den er der. Når et forsiktig synthtema innleder den neste sangen, nydelige «Stick With You», hører du også hvor godt den er plassert i rekkefølgen. Der mange av sangene er tvetydige og kan tolkes i mange retninger, tror jeg ikke det er særlig tvil om at «Stick With You» havner om Ingrids livsledsager og ankerfeste. Hun synger om en «public war», og refrenget går slik:

I think I’ll stick with you
Cause you save me every day
On this playground
So I shout your name again
From the rooftops

Ingrid Helene Håvik – og Trond Bersu – har vært gjennom kverna og gjenoppstått som duo. De har lykkes over forventning, men jeg tror samtidig de har enda bedre plater enn Uranium Heart i seg. Jeg har en anelse om at den har vært usedvanlig tung å fullføre, omgitt av støy som de to har vært. Det gjør ikke det endelige resultatet mindre imponerende, for å si det på den måten.

Foto: Johan Nord
Med sin plate nummer to, Drama, viser Hajk seg fra en enda mer besnærende side enn på den to år gamle debuten. Foto: Johan Nord

Da jeg anmeldte den selvtitulerte debutplaten til Hajk i 2017 var en av sammenligningene jeg benyttet nettopp Highasakite. Jeg påpekte at Hajks kvinnelige vokalist Sigrid Aase tidvis sang på samme måte som Ingrid Helene Håvik, noe hun gjør i mindre grad denne gangen. Men hun er ikke alene om å synge. Også bandkollega Preben Sælid Andersen har ansvaret for flere av låtene på Drama, akkurat som på debuten.

«You showed me where you’re coming from, where you grew up, the rooftop where you used to sit and wait for life to begin», synger Preben i åpningskuttet og singlesporet «Keep Telling Myself», en nydelig tekstlinje i en nydelig sang som er like deler Frank Ocean, Solange – og Hajk. I anmeldelsen av debuten kalte jeg musikken deres besnærende, og er det ett ord som virkelig beskriver denne sangen er det nettopp dette. Når Sigrid overtar vokalrollen i neste spor, «Get It Right», gjør hun det med en nærmest hviskende eleganse som kler melodien og det smakfullt minimalistiske arrangementet perfekt.

De to er vokalister som går stille i dørene, og låtene truer heller ikke med å bryte seg gjennom når de banker på. Forsiktig insisterende synger de om «mellommenneskelige relasjoner» og benytter seg av vokale krumspring som aldri blir breiale, men som viser en skråsikker meloditeft. Jevnt over er Hajks lydbilde lett minimalistisk, men samtidig detaljert. Drama er en plate full av kontraster, av analoge kontra digitale lyder. Det er dansbart, men svevende. Det er drømmepop og balladeri, i møte med dansemusikk og elektronika. Hajk ligner rett og slett ikke på andre band.

Når Sigrid synger «I just close my eyes and I pretend that I am somewhere else» i den deilige, up tempo «Dancing Like This» – som var platens første single – er det et uttrykk for eskapisme som popmusikk i sin reneste form gjerne er. Påfølgende «Sorry» er et lite mellomspill, en pianoballade som jeg tror er sunget av bandets talentfulle tangentmann Einar Næss Haugseth, en to minutter lang unnskyldning til en forsmådd kjæreste. «Time To Forget» er også stille, en nydelig popballade sunget av Preben.

Platens foreløpig siste single er «Breathe», en av de «største» sangene på platen, sunget av Sigrid. Her kan jeg strekke meg til å si at hun minner svakt om Ingrid Helene Håvik igjen, men jeg synes hun fremstår som en langt sikrere vokalist på denne platen enn den forrige, at hun i langt større grad må sies å ha funnet sin… eh, egen stemme. Alt ved «Breathe» treffer blink, fra melodi og vokal til arrangement og produksjon. Sangen er bygd opp mesterlig med tydelige kontraster og er en perle av en poplåt.

«As Loud As It Gets» er ikke særlig høylytt i det hele tatt, men, nok en gang, en svært smakfull sang med et nydelig vokalarrangement. Her er Preben litt Frank Ocean i møte med Marvin Gaye eller Teddy Pendergrass med et deilig slør av gospel. Det er tre utsøkt elegante minutter med fløyelsmyke synther og vakre harmonier.

«Tokyo» er en halvannet minutter lang instrumentalpause som igjen understreker Hajks enestående musikalitet der de får god hjelp av en høytidsstemt blåserrekke, før det er duket for «Desperately» (med Preben på vokal), som jeg oppfatter som platens svakeste låt. Den er slett ikke dårlig, men er litt seig og virker en smule overflødig. Da er det langt mer hold i avsluttende «Snow Ball», som er nok en av disse intenst fine sangene Hajk er så gode på. Også her er lydbildet griselekkert, med et vell av fine detaljer, og Sigrid synger så forførende som det er mulig å gjøre i det som kanskje er platens mest melodisikre stund. Bedre avslutningslåt på en så stemningsfull plate som Drama skal det godt gjøres å skru sammen

Highasakite og Hajk er altså i mine ører to utmerkede uttrykk for hvor godt det står til med popmusikken i Norge anno 2019. Jeg har skrevet og ment mye om de generelt gode forholdene populærmusikken – hvori opptatt de fleste sjangere – har det og har hatt det her til lands de siste årene, og jeg får stadig flere beviser på hånden. Uranium Heart og Drama føyer seg inn i rekken.

Les også: Det store Paddy McAloon-intervjuet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.