Mimmi
«Money»
(Subsonic Society Audio AS)
[usr 6 text=»false»]

Jeg må innrømme at jeg aldri hadde vært borti Mimmi før, selv om hun har gitt et tidligere album og allerede har en forholdsvis grei merittliste. Hun har deltatt i Stjernekamp på NRK, skrevet låter med Nico & Vinz, sunget med Kuuk, blant annet jobbet med Bugge Wesseltoft og Øystein Greni på den fire år gamle debutplaten Storm, og av alle ting spilt konsert for Nelson Mandela. Det skjedde i kjølvannet av debut-EPen Me And My Funny Side, spilt inn da hun var 13! I dag er hun 27.

For øvrig kommer hun fra en kunstnerfamilie, og er datter av skuespilleren Guri Johnson. I fjor sommer vant hun sølvmedalje i låtskriving under World Championship of Performing Arts (WCOPA) i Hollywood, og denne måneden fullfører hun sin bachelor i skuespill på Det Norske Teatret. Det er greit å ha noen ben å stå på!

Da jeg fikk tilbud om å ha videopremiere her på bloggen for Mimmis ferske single «Money», var det litt sånn «Mimmi who?», men jeg kom ikke mange tonene ut i sangen før jeg ble hekta. «Money» er et storslått stykke barokkpop (hennes egen betegnelse) som får veggene til å riste av intensitet. Dystre synther og et hav av lyd med celloer og cembaloer, trompeter og tromboner og ikke minst trommer og tunge beats ligger i bånn av Mimmis ellevilt sterke stemme.

Dette er velprodusert og massiv popmusikk av det eklektiske, men slett ikke ekskluderende slaget. Uten at hun bør sammenlignes direkte med noen av dem, minner Mimmi meg en god del om både Bat For Lashes’ Natasha Khan og Alison Goldfrapp, to spennende og «moderne» artister med tydelig identitet og egenart. Mimmi har det samme i bøtter og spann.

Mimmi Tamba er født og oppvokst i Tromsø, men er nå basert i Oslo der hun er tilknyttet miljøet rundt Subsonic Society og artister som Torgeir Waldemar og Dig Deeper. Ikke at hun ligner på noen av disse rent musikalsk, men både Waldemar og hans samarbeidspartner og produsent Anders Møller lusker i kulissene her.

They want our money, they want our soul
Everything we’ve been working for
They want our money, they want our soul
Everything we’ve been working for

Ifølge presseskrivet handler «Money» om «kampen mot indre og ytre demoner – kampen om å bryte ned veggene og vise hvem du er», og som Mimmi kjemper for å gjøre nettopp det. Hun har en stemme som knapt er til å tro, med en eksplosiv kraft som tilsynelatende uanstrengt kontrasteres av en følsomhet som tar lytteren helt ned. I det ene øyeblikket skjelver grunnen under deg, i det neste finner du roen helt og holdent, muligens i stormens øye, men likevel. Vokalmessig er dette så yin og yang som du får det. Kan du din taoisme vil du vite at yin representerer det jordiske og yang det himmelske, og at de er som to motsatte, komplementære prinsipper lik mørk og lys, varm og kald og så videre. Stemmen til Mimmi har i seg disse komplementære egenskapene på en måte jeg knapt har hørt maken til. Når hun synger «Let’s sing from the top of our lungs» etterfulgt av bønnen «free us, free us» er det som vi blir rammet av et musikalsk jordskjelv. Mimmi er som en naturkraft.

La meg også legge til at «Money» isolert sett er en kjempelåt, med potensial til å nå langt. Det er noe veldig unorsk over denne sangen og Mimmi som artist, og jeg har en mistanke om at det nye albumet kan bli helt kanon og vekke stor oppsikt internasjonalt. Jeg har ikke hørt en tone fra det utover «Money», men jeg har en veldig god følelse, for å si det sånn. Mimmi har ordet «eksportvare» skrevet over hele seg.

Hun har selv produsert sammen med Vegard Sleipnes som også spiller bass og har programmert herligheten. Hans Marius Indahl (Anna Of The North, m.m.) spiller trommer og akkompagneres av perkusjonsfenomenet Anders Møller (Kåre & The Cavemen, m.m.). Jazzpianisten Maren Selvaag er med på flygel, og Erik Johannessen (Jaga Jazzist, m.m.) spiller cembalo og trombone. Selv er Mimmi kreditert for synther og theremin.

Sangen har vært ute i et par uker nå, men i dag har vi altså videopremiere her på bloggen. Den er lekker og utrolig uttrykksfull, regissert av Christopher Perez, der danseren Elisabeth Svenning har rollen som en sosietetskvinne som er eneste gjest i sitt eget selskap. Mimmi selv blir båret inn i en enorm gaveeske og spretter etter hvert ut av den, med hvit prestekrage rundt halsen. Hun synger som om livet sto på spill, og det gjør det på et vis for kvinnen i hovedrollen. Det er symboltungt og veldig fint, med strålende koreografi. Og snarere enn å ta oppmerksomhet bort fra selve sangen, underbygger den innholdet i teksten på en gjennomtenkt måte.

Sjekk også: 66 fete David Byrne-låter på et brett