Her er mine spellemenn

Foto: Erik Valebrokk
16 av fjorårets beste plater med det felles at de ikke er nominert til Spellemannpris. Foto: Erik Valebrokk

Spellemannprisen – elsket og (desidert mest) hatet. I går ble nominasjonene til landets sannsynligvis mest omdiskuterte prisutdeling presentert – samtidig som det ble klart at Spellemannprisen etter 46 år for første gang vil bli avholdt på en søndag. Hva skjedde med “beste sendetid”?

Jeg trodde jeg for lengst hadde sluttet å irritere meg over Spellemannprisen og ikke minst nominasjonene, men har jeg egentlig det? Da de nominerte i går ble presentert ble det heldigvis presentert et stort antall artister som i muligens større grad enn på lenge speiler mangfoldet innen norsk musikk. Samtidig ble det utelatt en hel haug personlige favoritter fra 2017, og for meg er det selvfølgelig her irritasjonen slår inn.

Delvis er problemet med Spellemannprisen de ofte merkelige sjangerinndelingene og begrensningene som ligger i disse. Dansebandsjangeren er for eksempel fjernet i år og slått sammen med countrykategorien. En merkelig beslutning i et år som er et av de sterkeste innen norskprodusert country- og americanamusikk noensinne. For øvrig ble ikke danseband tilgodesett her i det hele tatt, så der i leiren kan du regne med at jubelen står i taket.

De fire (ikke lenger fem) nominerte innen countrykategorien er Bendik Brænne, Bill Booth, Bluebird’s Ghost og Paal Flaata. Bendiks album The Last Great Country Swindle er nok et vellykket forsøk på ikke å lage en countryplate, Bill Booth er amerikaner bosatt i Norge men hans album Some Distant Shore kvalifiserer utvilsomt som country, for meg (og for de fleste andre) ukjente Bluebird’s Ghost har faktisk gitt ut to plater som høres fine ut i 2017, og Paal Flaatas coveralbum The Athletic Sessions er muligens hans beste soloutgivelse, men countryplate vil jeg være forsiktig med å kalle det.

All ære til de fire nominerte som alle har spilt inn fine plater, men hvor i alle dager er Country Heroes og Roger Græsberg & Foreningen, hvor er Benedicte Brænden og hvor er Kenneth Norum? Kanskje er ingen av disse like etablerte som Bill Booth eller Paal Flaata, men de har gitt ut fire fantastiske plater som alle kan trygt kan sortere under kategorien norsk country, med mulig unntak av Kenneth.

I kategorien årets album er Cezinando, Susanne Sundfør, Tønes og Cashmere Cat nominert, og til det kan jeg jo rose komiteen for en sunn sjangerblindhet. Årets låt er derimot basert på antall strømminger og følgelig rene publikumsfavoritter. Der har man kommet opp med det runde tallet ni for antall nominerte, og det er her de store plateselskapene Warner, Universal og Sony er synlige. De har forsvinnende få utgivelser i de øvrige kategoriene. Det er ikke den delen av bransjen det skjer i, og det klarer Spellemannprisen å synliggjøre.

Alt i alt synes jeg komiteen har gjort en god jobb, selv om det også i år – som alltid – er en del å kritisere. For øvrig slutter jeg meg til Dagsavisens eminente musikkskribent Geir Rakvaag som skriver dette i dagens avis: “Spellemannprisen blir aldri perfekt før det er jeg som bestemmer hvem som skal få alle prisene.”

Sjekk også: Monumental Sigur Rós-konsert i Reykjavik

Jeg skal ikke pirke videre i de forskjellige kategoriene, men nevner heller til slutt en rekke artister som for min del gjorde seg bemerket i 2017 uten å ha blitt nominert og som jeg selvsagt mener burde vært det. Dere er mine spellemenn!

Takk derfor til Daniel Kvammen (som riktignok er nominert i kategorien årets video, men det betyr fint lite for ham som artist), de allerede nevnte Country Heroes, Roger Græsberg & Foreningen, Benedicte Brænden og Kenneth Norum, og dessuten alle disse som noterte seg for plassering på min liste over årets album:

Dig Deeper, Kristian Torgalsen, Thulsa Doom, Svømmebasseng, Unnveig Aas, Levi Henriksen & Babylon Badlands, Rabagast, The Secret Sound Of Dreamwalkers, Trond Svendsen & Tuxedo, Cecilie Anna, Pogo Pops, Anneli Drecker, Saturday City, Tove Bøygard og Greni.

Jeg nevner også disse artistene fra listen over mine 50 favorittlåter fra 2017, vel vitende om at flere av dem først gir ut album i 2018 og forhåpentligvis blir nominert om et år: deLillos, Hockney, Sondre Lerche, Benny Borg, Darling West, Tom Roger Aadland, Twintoulouse, Restore To Past, Band Of Gold, Kommode, Borgar Storebråten, Munroe/Knutsen, Simen Lyngroth, Oslo Ess, De Marvells, Paradise, Ravi, Butterfly Garden, Egil Olsen og Quarter Wolf.

Og til alle dere andre slitere der ute: Stå på! Gå for det dere tror på.

Oversikt over alle de som faktisk er nominert finner du her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.