Sigur Rós’ stolte hjemkomst

Foto: Erik Valebrokk
Det syder og koker på scenen når Sigur Rós kliner til med Jónsi i spissen. Foto: Erik Valebrokk
poster 01 - Sigur Rós' stolte hjemkomst
Sigur Rós
Harpa, Reykjavik
30. desember 2017
image.php?img=01 - Sigur Rós' stolte hjemkomst

Første gang jeg så Sigur Rós’ dokumentarfilm Heima i 2007 sa jeg til min kone at “én gang, kjære, skal vi se Sigur Rós spille på hjemmebane”. Filmen viser bandets ferd rundt på Island der de spiller i små samfunnshus, gjør beskjedne utendørskonserter og intervjues mellom slagene. Den avsluttes med en monumental utendørskonsert i Reykjavik der de spiller avslutningssporet “Popplagið” (“Untitled #8”) fra () for fulle mugger. Det gjorde inntrykk.

Vel, min kone kom meg i forkjøpet og ga meg en overraskende islandstur i julepresang, der vi skulle se Sigur Rós spille i den vakre Eldborg-salen i konserthuset Harpa i Reykjavik. Etter halvannet år på veien med forskjellige turnékonsepter skulle de avslutte 2017 med den fire dager lange festivalen Norður og Niður der de selv var hovedattraksjon alle kvelder. Med tanke på at det var fem år siden sist de spilte hjemme på Island var det litt av en begivenhet, og med bare 1500 billetter til hver konsert var det også temmelig eksklusive greier.

Helle og jeg så Sigur Rós spille nøyaktig det samme showet i Oslo Spektrum i oktober. Det var en gripende og bevegende forestilling der bandet som den siste tiden har turnert som trio ledet oss inn i sitt drømmeaktige og merkverdige musikalske univers, godt ledsaget av et film- og lysshow som spilte til de grader på lag. Konsertlokalet og scenen er omsluttet av det dypeste mørke, men glimtvis bades både trioen og vi i lys, med sprutende lava og geometriske mønstre på “backdropen”.

Om det var effektfullt i Oslo var det ikke mindre så i Reykjavik. Vi har kremplasser midt på sjette rad og ser praktisk talt frontfigur Jónsi Birgisson i hvitøyet når bandet entrer scenen til tonene av den uutgitte sangen “Á”. Skjønt sangen… Sigur Rós’ musikk kan neppe kalles konvensjonell, og en tradisjonell sangstruktur er sjelden å spore. Ei heller er den improvisert. Det ordet som i mine ører best beskriver bandets metode er “komponert”. En Sigur Rós-sang er nitid skrudd sammen, med tanke og øre for stemning og helhet. Et Sigur Rós-album er aldri annet enn gjennomtenkt, en Sigur Rós-konsert aldri annet enn svært nøye planlagt og regissert. Showet vi får – lys og film inkludert – er så vidt jeg forstår nøyaktig det samme som i Oslo. Her er ikke fnugg av avvik, men om det resulterer i uteblitt spontanitet plager ikke det meg det minste. Dette er ikke musikk som er ment å være spontan, den er ment å sette lytteren i en helt egen sinnsstemning.

Å se og høre Sigur Rós live er sterkt. Med sekken full av spennende effekter og virkemidler tar trioen deg i et totalt oppslukende favntak og holder deg fast i de to timene konserten varer. Greit, de gir slipp midtveis under konserten når de tar en 20 minutters pause, men er du virkelig mottagelig for denne musikken er du da så mentalt drenert at du fremdeles føler deg fanget.

Foto: Erik Valebrokk

En Sigur Rós-konsert er noe nær en magisk opplevelse. Foto: Erik Valebrokk

Det samme gjelder nok helt sikkert for Jónsi og hans to medsammensvorne, Georg Hólm (bass) og Orri Páll Dýrason (trommer og tangenter). Dette er ikke herrer som holder igjen. Jónsi benytter gjennom hele konserten sin karakteristiske gitarstil der han spiller med bue, samtidig som den kastrataktige stemmen på det mest intense legger seg i et toneleie som er så høyt at det er merkelig at glass ikke sprekker. Georgs bass forteller historien om at bass er så uendelig mye mer enn et simpelt rytmeinstrument, og hvordan Orri klarer å tromme som han gjør uten å se nevneverdig sliten ut er meg en gåte.

Åpningstroikaen “Á”, “Ekki múkk” og “Glósólí” er som i Oslo høyst effektfull. Det spraker og gløder av musikken. Dens mange nyanser og farger trer frem gjennom det massive lydbildet godt hjulpet av de visuelle effektene. Når vi så får “E-bow” (“Untitled #6”) i all sin monumentale Joy Division-lignende prakt blir vi totalt henført. At den etterfølges av den like sterke, men mer reflekterende “Dauðalagið” (“Untitled #7”) gjør ikke opplevelsen mindre stor.

Den pianobaserte “Fljótavik” er faktisk ganske konvensjonell, en stille pianoballade som er usigelig vakker. Jónsi synger helst på islandsk (som her) eller sitt patenterte vonlandske (en form for tungetale som er brukt gjennomgående på albumet () og andre steder i katalogen), og med sin lyse stemme maler han frem uforståelige bilder som like fullt gir en form for mening. Det er umulig å vite konkret hva han synger om (for mitt vedkommende åpenbart også når han synger på islandsk), men hensikten må jo også være å la lytteren selv få sin individuelle opplevelse. Ingen opplever musikk på nøyaktig samme måte, og iallfall ikke en Sigur Rós-konsert. Det er lett å forbli i sin egen private boble når du ser bandet og hører denne musikken.

To nye låter, “Niður” og “Varða”, avslutter det første settet. De er langstrakte, monumentale og vakre, selvfølgelig også grunnleggende introverte, og har ingenting med publikumsfrieri å gjøre. Men så er ikke akkurat publikum her for å høre sangene fra La La Land heller. Dette er like fullt en eneste lang nytelsesstund, men den krever sitt. Etter den første timen er man rett og slett utladet, og en øl- og tissepause skader definitivt ikke.

Om det har vært sterkt så langt, blir konserten enda mer gripende i sin andre del. Den åpner med trioen stående bak en gjennomsiktig duk bakerst på scenen der de fremfører “Óvaður” fra 2016 som ble utgitt digitalt i fjor og er bandets første nye musikk siden 2013-albumet Kveikur. Når duken løftes og bandet igjen trer frem spiller de den ekstremt iørefallende “Sæglópur” fra Takk…, og her vokser musikken seg veldig stor igjen. Det buldrer og det braker samtidig som det er intenst melodiøst og medrivende, en totalutblåsning som viser Sigur Rós fra sin mest nyanserike side. Det er en oppvisning i bruk av kontraster, et paradenummer med en storhet som gir gjenklang gjennom hele salen og hvor man som publikummer blir sittende fremoverlent og storøyd, ytterst på setekanten. Du formelig dras inn i musikken.

“Ný batterí” og “Vaka” (“Untitled #1”) er gamle favoritter som sitter som to knyttnever i mageregionen. Særlig sistnevnte er en stor opplevelse, men så kommer det alle har ventet på, sangen “Festival” fra Með suð í eyrum við spilum endalaust. Når Jónsi holder tonen så lenge at du ikke tror det lar seg gjøre for den menneskelige stemme får vi aftenens mest nakne og hudløse opplevelse. Ikke et pip kommer fra salen, ikke et pip fra de to andre på scenen. Her er det kun Jónsis stemme som får skinne, og når han gisper etter luft går det et kollektivt sukk gjennom salen, før trioen kaster seg ut i det elleville instrumentalpartiet som opptar siste halvdel av sangen.

Se også: Derfor lager jeg denne bloggen

Det er ikke vanlig kost å se Jónsi smile, men herfra og ut gjennom de to siste sangene gliser han tidvis bredt mens han skriker tilsynelatende formålsløst ut i luften mellom vokalinnslagene. De to sangene er det storslagne tittelkuttet fra Kveikur, en oppvisning i kontrollert støy, og så, endelig, fantastiske “Popplagið”, den nydelige avslutningen fra () som er bandets faste avslutningslåt. Under det siste crescendoet sparker Jónsi ned mikrofonstativet og Georg Hólm moser bassen mot scenegulvet. Orri vil ikke være dårligere, men får seg bare til å sparke ned en cymbal.

Det markerer slutten på en turnéperiode hvor Sigur Rós har spilt 125 konserter i løpet av 2016 og 2017. Jeg synes i grunnen de fortjener en lengre periode med fritid nå og tipper at de fikk en fin nyttårsfeiring med familie og venner hjemme på Island. Bandets hjemkomst ble en dundrende suksess, og der Oslo-konserten var strålende, var Reykjavik-konserten sublim. Men hjemkomst? Under den siste konserten tror jeg ikke så veldig mange islendinger var til stede. Her var det i hovedsak amerikanske og andre internasjonale stemmer å høre blant publikum, men islendingene selv fikk i det minste konserten streamet live på fjernsyn og nett.

Foto: Erik Valebrokk

Takk for seg! Foto: Erik Valebrokk

Helt til slutt kom sceneteppet med påskriften “Takk” på plass, og bandet bukket pent og smilende for seg sammen med tre av barna sine. På vei ut fikk vi som vanlig servert The Ronettes’ “Walking In The Rain” fra høyttaleranlegget. Snakk om deilig kontrast! Og for min del ble dette fjorårets nest beste konsert, kun overgått av Nick Cave And The Bad Seeds i Oslo Spektrum. Les om den opplevelsen her. 

Her er spillelisten med alle de låtene som er tilgjengelige, og jeg la på “Walking In The Rain” som på en måte er del av showet.

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *