OK, så er ikke Øya presenterer helt det samme som Øyafestivalen, men for å bøte på avlyst festival to år på rad, har festivalledelsen valgt å lage en miniatyrfestival over fire dager, de samme dagene som selve festivalen normalt ville blitt arrangert.

Det er et fantastisk initiativ og en lysende idé. Riktignok får stadig flere artister presentert musikken sin etter som samfunnet åpner opp i kjølvannet av pandemien, men det er for små publikum, for det meste på små scener. Med 1000 – riktignok sittende – publikummere hver av de fire dagene er Øya presenterer et konsept som i det minste minner om bedre tider. Særlig med tanke på hvor sultne artistene ser ut til å være. Første festivaldag i går skiltet med Signe Marie Rustad, Kamara og Jaga Jazzist, og du verden som alle tre leverte. Dette var musikere som var glade for å kunne spille for folk. Det gikk heller ikke upåaktet hen fra publikum. Det var visst ikke bare jeg som savnet levende musikk, for å si det slik.

Signe fremførte hele det nydelige albumet When Words Flew Freely i går. Foto: Erik Valebrokk

Først ut var Signe Marie Rustad som med sitt utmerkede band og et par gjester presenterte sitt siste album, When Words Flew Freely, i sin helhet, for første gang. Hva jeg synes om platen fra 2019 kan du lese her, og jeg kan også røpe så mye som at det var min desiderte favorittplate det året, samt at singlen «Die With Your Boots On» er en av de fineste sangene noen artist har skrevet noen gang. Så er dét ute av veien.

I går møtte vi en smørblid Signe på scenen. Hun var helt åpenbart over seg av fryd for å kunne spille for så mange som 1000 publikummere, men først og fremst for å kunne spille en konsert i det hele tatt. Hverken hun eller særlig mange andre artister har gjort så mye av det de siste 17 månedene. At hun nå valgte å fremføre sin siste plate fra start til mål var dessuten en god idé. Selv om de åtte (ni, inkludert den korte introen) låtene står fjellstøtt hver for seg, utgjør de en konseptuell helhet som ga mening også fra scenen.

Live Miranda Solberg alias Louien, Signe Marie Rustad og Stine Andreassen, med Alexander Lindbäck i bakgrunnen. Foto: Erik Valebrokk

Sittende, og flankert av sine gode venninner og americanakolleger Stine Andreassen (The Northern Belle/Silver Lining) og Live Miranda Solberg alias Louien (også Silver Lining), presenterte Signe åpningssporet «Red Light Calling» før trioen reiste seg og dro på sammen med fire utsøkte musikere. Her var pianist Bjørge Verbaan, trommeslager Alexander Lindbäck, bassist Njål Uhre Kiese og gitarist Sander Eriksen Nordahl (vikar (?) for Annar By). Sistnevnte som jeg aldri har sett før overbeviste så det holdt, og de øvrige tre hadde ikke mye de skulle bevist. De leverer hver gang.

Festivalsett er som regel unnagjort altfor fort, og dette var intet unntak. Men det var en fryd å høre disse sangene live igjen, ikke minst paradenummeret «Die With Your Boots On» og det intenst storslåtte avslutningssporet som har gitt navn til platen, «When Words Flew Freely». Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen; Signe Marie Rustad er blant våre aller beste låtskrivere og artister. Takk for nok en overbevisende konsert.

Fatumata Kamara ga jernet i går, godt hjulpet av et strålende band, her representert ved Benjamin Stakkeland. Foto: Erik Valebrokk

Men det skal sies at hun er i godt selskap. Nivået på norsk musikk er skyhøyt – i de aller fleste sjangere – og blir ikke Fatumata Kamara (artistnavn Kamara) en superstjerne innen kort tid er det over min fatteevne. Den 23 år gamle sangeren og låtskriveren med bakgrunn fra Sierra Leone og Bergen fremførte et knippe sanger som overbeviser med melodisk treffsikkerhet og et betydelig musikalsk trøkk.

Kamara har så langt sluppet et knippe digitale singler og en EP, og jeg antar at de foreløpig seks utgitte låtene ble fremført i går. Jeg må innrømme at jeg kun hadde hørt to av dem tidligere, men gårsdagens konsert gjør meg mildt sagt spent på et kommende debutalbum. Dette er – uten sammenligning for øvrig – hva Nick Lowe en gang omtalte som pure pop for now people. Sagt på en annen måte, det er moderne, catchy popmusikk som gjør seg svært godt i levende live.

Gi henne bare litt tid, så blir Kamara en av våre fremste popstjerner. Foto: Erik Valebrokk

Kamara selv gjør en formidabel og humørfylt innsats på scenen, men adskillig honnør skal også gå til bandet hennes. De ser unge ut og er det nok også, men jaggu kunne de spille. Jenny Jorde Lunde gjorde en meget god figur på bass (og kor), og ble strålende ledsaget av trommeslager Henrik Håland. Power hele veien. Gitaristen Benjamin Stakkeland (som også spiller litt synth) gjorde en del svært elegante ting, og Ingvild Lindsjørn på synth og kor hadde en spesielt smittende entusiasme der hun var Kamaras sidekick. Du er en privilegert artist når du har et band som dette med deg.

Men det er klart at skal vi først snakke om band, så blir det ikke så mye stødigere enn Jaga Jazzist som var gårsdagens headliner – eller i det minste avslutningsact. De gikk på scenen klokken åtte og hadde nærmere halvannen time til rådighet der Signe og Kamara måtte nøye seg med 40-45 minutter. Men det er jo også klart at når sangene varer i ti-femten minutter, så trenger du tiden. I lys av både dette og det åpenbare faktum (jepp) at de er blant Norges aller beste band, er ikke halvannen time et minutt for mye. Det er i grunnen helt passe.

Kun et fåtall trommeslagere er så oppslukt av det de holder på med som Martin Horntveth. Foto: Erik Valebrokk

Jaga gir ut fine plater, men det er på scenen bandet virkelig slår ut i full blomst. Sist jeg så dem var på Piknik i Parken i 2019 da de spilte 2002-albumet A Livingroom Hush i sin helhet med originalbesetningen. Gårsdagens sett var et annet – og like fascinerende – med sanger fra blant annet fjorårsalbumet Pyramid og med dagens besetning som er en slags «hvem er hvem» blant den absolutte kremen av musikere vi har her til lands: Marcus Forsgren, Lars Horntveth, Even Ormestad, Line Horntveth, Erik Johannessen, Øystein Moen, Andreas Mjøs og ikke minst trommeslager og konferansier og vert Martin Horntveth som er den trommeslageren jeg har mest glede av å observere her i verden. Martins grenseløse entusiasme og hans musikalske overskudd og iver er mildt sagt smittende, og han er selve ryggraden i dette fyrverkeriet av et band.

Med sin jazzbaserte og intenst groovy instrumentalmusikk er Jaga Jazzist blant de mest oppsiktsvekkende konsertbillettene som er få. Å bivåne dette bandet er som å bli meid ned av en bulldozer, heldigvis uten de åpenbare skadevirkningene en reell bulldozer ville gitt. Det du derimot opplever er en følelse av at musikken river og sliter i deg, at du fanges av de intrikate rytmemønstrene og det overveldende lydbildet, og ikke minst at du er vitne til noe som er mye større enn deg selv, musikk i øverste potens, som er grenseløs, utfordrende, original og medrivende.

Jaga Jazzist er et regelrett ekspolsivt orkester, et av Norges aller fremste band. Foto: Erik Valebrokk

Du snakker om å sette et verdig punktum for første festivaldag. Mot slutten av konserten begynte Martin å blø fra nesa. Så oppslukt av musikken og så ivrig som han er, har jeg en mistanke om at han rett og slett måkte en av trommestikkene opp i fleisen. Han – og resten av bandet – skal ha takk for innsatsen. Det var simpelthen dødsfett!

En ørliten observasjon til slutt. Det er artistsammensetninger som vi opplevde i går – vidt forskjellige artister som Signe Marie Rustad, Kamara og Jaga Jazzist – som gjør Øyafestivalen så bra. Ledelsen bedriver simpelthen svært inspirert og veloverveid booking. Det var ren lykke å besøke plenen foran det gamle Munchmuseet i går, og i dag blir det mer. Jeg har en sterk følelse av at også Orions Belte, Isah og Ane Brun med Marte Eberson vil holde flotte opptredener. Rapport følger.