Skinnende triumf fra Ane Brun

Foto: Erik Valebrokk

Det var nok liten tvil om at de fleste fremmøtte på dag to av Øya presenterer, Øyafestivalens smått spontane miniatyrfestival som holder det gående til og med lørdag, var der for å oppleve Ane Brun. Å se en av våre store kunstnere i så eksklusivt format som det er når det er kun er tillatt med 1000 publikummere, er en sjanse man ikke skal la gå fra seg hvis man kan unngå det, så at billettene ble borte raskt er ikke det minste rart. Ikke til forkleinelse for Orions Belte eller Isah, men jeg tror vi kan si det var Ane Brun som solgte dem.

Les gjerne om dag en av Øya presenterer her, med Signe Marie Rustad, Kamara og Jaga Jazzist.

Vi skal komme tilbake til Ane Brun, men la oss ta en pust i bakken og snakke om Orions Belte aller først. Denne utmerkede trioen består av Øyvind Blomstrøm på gitar, Chris Holm på bass og tangenter, og Kim Åge Furuhaug på trommer. De er musikere som har spilt med alt fra Bare Egil Band til Sigrid, og minst en av dem lefler med filmmusikk. Akkurat det siste er tydelig.

Orions Belte er flinke, men det er fort gjort å bli distrahert av alt rundt deg når du hører musikken. Kjenner du en filmskaper som trenger et soundtrack, er det derimot bare å si fra. Foto: Erik Valebrokk

Den mangfoldige bakgrunnen for øvrig kan sikkert høres et sted i den lekre miksen av soul, surfmusikk og postrock (og mye mer), men de har lykkes i å skape et lydbilde med en viss identitet. Det er instrumentalmusikk, muligens litt beslektet med Khruangbin gjennom surfelementet, og skal jeg være ærlig – og det bør man jo – så synes jeg den kan bli litt monoton. Musikken til Orions Belte (og Khruangbin) er for mitt vedkommende svært avhengig av hvilken dagsform jeg innehar og hvilket lynne jeg befinner meg i. Den blir fort til bakgrunnsmusikk, og det er det vel ikke så mange musikere som ønsker å bidra til. Tidvis hører vi at de kan ha ganske skarpe kanter og at det skjer noe mer rytmisk, og da spisser jeg ører. Men på det jevne er Orions Belte litt… eh, jevnt.

Musikken er imidlertid ganske fin, og den er avgjort iørefallende. Det er bare veldig fort gjort å bli distrahert av andre ting som skjer rundt deg. De tre evner å fylle musikken med masse dynamikk når de først bestemmer seg for det, og jeg kan fint forestille meg at de kunne tatt mange dramatiske dreininger over i noe som ville gitt spenning og dybde til levende bilder i en kinosal. Det er filmmusikk disse tre bør drive med. Heldigvis var været fint i går, og Orions Belte spilte et sløyt lite sommersett, men det var altså ikke den store spenningen over det vi hørte.

Du snakker om sprudlende type. Isah kom, så og vant. Foto: Erik Valebrokk

Isah er derimot en ordentlig entertainer. Den unge rapperen fra Stavanger gikk på scenen full av entusiasme og iver, og vant fort over et publikum der størsteparten antageligvis ikke var kommet for å se ham. Sprudlende av humør og med bøtter av energi sprang han rundt på scenen og gjorde en kanonjobb, og han fikk så å si alle på sin side på null komma svisj.

I en alder av 22 er han allerede Spellemannvinner og P3 Gull-vinner, og musikken hans strømmes i milliontall. For egen del har jeg ikke hørt spesielt mye på Isah. Det er musikk som kun appellerer til meg i begrenset omfang, for å si det slik, men på scenen var han en åpenbaring. Han stortrives og elsker å formidle musikken sin, og slikt har en smitteeffekt du ikke skal undervurdere. Mot slutten av settet fikk han selskap av en annen rapper, Dutty Dior, som han har gjort en del ting sammen med, ikke minst monsterhiten «Hallo». Det funka som bare det. Isah skapte rett og slett veldig godt humør, og han gjorde en strålende figur. Jeg ser ham gjerne igjen.

Det ble litt ekstra liv da Dutty Dior entret scenen sammen med Isah. Foto: Erik Valebrokk

Men, i går var vi altså først og fremst på Øya for å oppleve Ane Brun, for anledningen ledsaget av Marte Eberson på tangenter. Der har du superduo. De gjorde en skjellsettende konsert på Moldejazz i fjor som du kan se i dette NRK-opptaket, og nå var det tid for enda en konsert. Og for en opplevelse det ble.

Settet var litt forskjellig fra i Molde, men med enkelte fellestrekk, eksempelvis de to avslutningslåtene som er Anes versjon av Built To Spills «I Would Hurt A Fly» og hennes egen «Signing Off». Utover det fikk vi en god miks av gammelt og nytt, blant annet en mørk og dyster «These Days» (ikke Jackson Browne-låten med samme navn), en nydelig «One» der hun og Marte spiller firhendig side ved side, og hennes spretne versjon av Julie Millers «All My Tears» som er brukt i TV-serien Peaky Blinders.

Ane Brun gjorde sin flotte versjon av Julie Millers «All My Tears». Foto: Erik Valebrokk

Det er altså noe helt spesielt med Ane Brun. Hun er på mange måter den perfekte artist. Hun er for det første ytterst original og har en stemme som ikke minner om noen andre. Når hun gjør coverversjoner – og det gjør hun ofte – gjør hun dem til sine egne, med sitt spesielle musikalske avtrykk. Hun hviler heller aldri på tidligere suksesser og ser alltid videre. Musikken hennes er uforutsigbar, og de to platene hun ga ut i fjor – After The Great Storm og How Beauty Holds The Hand Of Sorrow (hvilken tittel!) – er rene oppvisninger i skaperkraft og ambisjoner.

Hun har også en visuell identitet som blir en viktig del av musikken. Gjennom platecovere, musikkvideoer, dans, scenedekor, kostymer og grafikk tilfører hun innhold som både eleverer musikken og gjør den mer innholdsrik. Det er blant annet derfor en konsert med Ane Brun aldri blir helt det du får på plate, eller for den saks skyld ikke nødvendigvis blir det du tror du skal få oppleve. Du får en kunstopplevelse like mye som en konsert.

Ane Brun og Marte Eberson – der har et musikalsk samarbeid smidd i Himmelen. Foto: Erik Valebrokk

Med Marte Eberson som musikalsk høyrehånd tilføres også noe helt spesielt. Hun er utvilsomt en av Norges mest spennende pianister eller keyboardister (hun spiller for tiden med sin far gitarhelten i Eberson og i «supergruppa» LÖV med sin tidligere Highasakite-kollega Øystein Skar og Martin Halla), og når hun gir farge og smak til Ane Bruns enestående sanger får de nytt, spennende og vakkert liv. I går var de også ledsaget av cellisten Katrine Schiøtt på tre (?) låter, og da har vi altså å gjøre med den kuleste powertrioen på denne siden av The Jimi Hendrix Experience. Den er bare annerledes, om du forstår.

Ane Brun har spilt flere ganger på Øya, men det spørs om hun noen gang har vært så bra som i går. Det var et privilegium å være til stede.

Takk for konserten, Ane! Foto: Erik Valebrokk
More from Erik Valebrokk

Ny musikk mars 2021

Herre min hatt, musikken stopper ALDRI! Mars 2021 har vært en helt...
Les mer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.