Her er atter ti strålende tekster som løfter melodiene de tilhører det lille hakket som gjør dem ekstra fine. Symbiosen som oppstår når tekst og melodi virkelig harmonerer er noe flere burde strekke seg etter. Det er mye lettvint tekstarbeid der ute, og det er mye lettvint melodiarbeid. Det er selvfølgelig ikke alle forunt å finne opp kruttet, bevare meg vel, men det er alltid hyggelig å følge med på dem som gjør den ekstra lille innsatsen.

Dagens utvalg er en god blanding av de åpenbart briljante tekstforfatterne og dem som kanskje ikke fullt så mange er oppmerksomme på og likevel fortjener å bli hørt. Som vanlig føler jeg et ørlite behov for å understreke at dette ikke er noen form for kåring, kun en serie som fokuserer på de gode tekstene. Du kan lese de foregående artiklene her:

Fantastiske tekster – del 1
Fantastiske tekster – del 2
Fantastiske tekster – del 3

Som vanlig har jeg oppdatert spillelisten både i Spotify og Tidal og lagt dagens tekster øverst. God fornøyelse!

Nick Cave And The Bad Seeds – «The Mercy Seat»
fra albumet Tender Prey (1988)

Tekst: Nick Cave
Musikk: Nick Cave

Tekstutdrag:
Into the mercy seat I climb
My head is shaved, my head is wired
And like the moth that tries
to enter the bright eye
So I go shuffling out of life
just to hide in death awhile
And anyway, I never lied

Meg bekjent er «The Mercy Seat» den eneste sangen som er skrevet som gir lytteren orkesterplass i den elektriske stolen. At det er nettopp Nick Cave som er ansvarlig er strengt tatt ikke overraskende med tanke på hans innholdsrike katalog fylt av mordballader, gammeltestamentlige grusomheter og gløtt inn i sjelens mørkeste irrganger. «The Mercy Seat» er Nick Cave på hans mest ekstreme, en sang hentet fra 1988-albumet Tender Prey, som ifølge opphavsmannen «was made at a difficult time in my life when things were spiralling out of control in a lot of areas».

Den kakofoniske «The Mercy Seat» låter da også temmelig ukontrollert og kaotisk, og reflekterer således dramatikken i teksten der vi følger en dødsdømt mann som tar farvel med denne verden mens strømmen herjer kroppen hans.

And the mercy seat is waiting
And I think my head is burning
And in a way I’m yearning
to be done with all this measuring of proof
An eye for an eye and
a tooth for a tooth
And anyway I told the truth
And I’m not afraid to die

Samtidig som The Bad Seeds, her representert ved Blixa Bargeld, Mick Harvey, Roland Wolf og Thomas Wydler og forsterket med strykere fra Gini Ball, Audrey Riley og Chris Tombling, herjer og holder på, messer Cave frem vers etter frenetisk vers, før han mot slutten av den mer enn syv minutter lange sangen gjentar refrenget, igjen og igjen: «And the mercy seat is waiting…»

«The Mercy Seat» har en naturlig plass på konsertene til Cave og er blitt noe av en signatursang med årene. Johnny Cash gjorde også sin egen «dommedagsversjon» på albumet American III: Solitary Man i 2000 som nesten er enda bedre enn originalen. Imidlertid er den adskillig mer kontrollert. Caves egen versjon er vill, hedensk og totalt uregjerlig, og passer således perfekt til beskrivelsen av en slik grusom henrettelsesmetode. Med utsøkt sans for dramatiske virkemidler er «The Mercy Seat» med The Bad Seeds rett og slett det fullkomne tonefølget til dødskampen som utspiller seg. Det er nådeløst, grusomt og på alle måter mesterlig gjennomført.

Suzanne Vega – «Luka»
Fra albumet Solitude Standing (1987)

Tekst: Suzanne Vega
Musikk: Suzanne Vega

Tekstutdrag:
Yes, I think I’m okay
I walked into the door again
If you ask that’s what I’ll say
And it’s not your business anyway
I guess I’d like to be alone
With nothing broken, nothing thrown

Barnemishandling er jo også et tema for en hitsingle, men «Luka» er faktisk en av Suzanne Vegas desidert største kommersielle suksesser. Den nådde tredje plass på amerikanske Billboard Hot 100 og var en stor hit også andre steder i verden og gjorde albumet den var hentet fra, Solitude Standing, til en like stor suksess. I samme slengen ble Suzanne Vega noe i nærheten av superstjerne, hvilket hun neppe hadde sett for seg.

My name is Luka
I live on the second floor
I live upstairs from you
Yes I think you’ve seen me before

Luka presenterer seg med en gang sangen tar til, og det tar heller ikke lang tid før vi forstår at ikke alt er på stell i livet hans. Hvis du hører noe fra etasjen over sent på kvelden, sier han, en form for trøbbel eller krangling, ikke spør neste morgen.

I think it’s because I’m clumsy
I try not to talk too loud
Maybe it’s because I’m crazy
I try not to act too proud

Suzanne Vega tegner et velkjent bilde av et offer som heller bebreider seg selv for mishandlingen han gjennomgår, snarere enn å bebreide overgriperen. Han burde jo «vite bedre» og blir bare slått til han begynner å gråte. Da slutter du å spørre hvorfor, du slutter å diskutere eller krangle. «Yes, I think I’m OK, I walked into the door again», er det han forklarer omverdenen; naboene, lærerne, klassekameratene. Hørt det før? Det er ubegripelig trist å tenke på hvor mange som lever i frykt for den eller dem som er deres nærmeste, det være seg foreldre eller ektefelle/samboer. Som oftest slipper også overgriperne unna sin straff.

Tenk om flere hitsingler faktisk tok opp problemer av en viss størrelsesorden! Med «Luka» skrev Suzanne Vega en viktig sang, som helt sikkert har hjulpet mange som befinner seg eller har befunnet seg i en tilsvarende situasjon. Men for hver person som klarer å flykte fra mishandlingen, synes det å dukke opp et nytt slikt forhold et annet sted, i en evig nedadgående spiral mot mørket, mot frykten, mot terroren.

Et genialt grep Suzanne Vega gjorde med «Luka» var å gi den dystre historien et innbydende og iørefallende, supercatchy arrangement og ditto melodi. Nettopp derfor fikk hun frem sitt budskap, og nettopp derfor ble sangen hørt av så mange. For øvrig er ikke sangen direkte inspirert av barnemishandling, snarere av et barn Vega observerte som «annerledes». I en svensk TV-spesial fortalte hun følgende:

«A few years ago, I used to see this group of children playing in front of my building, and there was one of them, whose name was Luka, who seemed a little bit distinctive from the other children. I always remembered his name, and I always remembered his face, and I didn’t know much about him, but he just seemed set apart from these other children that I would see playing. And his character is what I based the song Luka on. In the song, the boy Luka is an abused child—in real life I don’t think he was. I think he was just different.»

Er det én sang som definerer Suzanne Vega som artist er det nettopp «Luka», et mesterverk som klokker inn på under fire minutter. Det er ingen liten bragd å fortelle en så komplett og fortettet historie på så liten tid, spesielt med tanke på at hun aldri nevner mishandlingen konkret. Alt ligger i antydningens kunst, selv om den i akkurat dette tilfellet neppe kan kalles særlig subtil.

Johnny Cash – «Highway Patrolman»
fra albumet Johnny 99 (1983)

Tekst: Bruce Springsteen
Musikk: Bruce Springsteen

Tekstutdrag:
Me and Franky laughin’ and drinkin’ nothin’ feels better than blood on blood 
Takin’ turns dancin’ with Maria as the band played «Night Of The Johnstown Flood»
I catch him when he’s strayin’ like any brother would 
Man turns his back on his family well he just ain’t no good 

Bruce Springsteens soloalbum Nebraska var en gedigen overraskelse da det ble utgitt i 1982. Med fem rikt instrumenterte plater på samvittigheten spilt inn med E Street Band med lass på lass av lyd, kom dette mørke, nakent instrumenterte albumet med ti sanger egentlig ment som demoer, og som ble til en av hans mest kritikerroste utgivelser. Her er det i all hovedsak Springsteens stemme og en forsiktig gitar som gjelder.

Et absolutt nøkkelkutt på Nebraska er «Highway Patrolman», historien om Joe Roberts, en lovens håndhever som lever i en evig indre konflikt på grunn av broren Frank, hans rake motsetning med en egen evne til å havne i trøbbel. Franky kjempet i Vietnam, mens Joe jobber som kornbonde. Når hveteprisene faller blir han nødt til å ta en jobb som highway patrolman for å livnære seg og sin kone Maria. Franky dimitterer i 1968 uten å finne seg til rette, og det er underforstått at både han og Joe hadde et godt øye til Maria før Johnny dro til Vietnam.

Springsteens originalversjon er utsøkt, om enn enkelt instrumentert, og året etter ble den innspilt av Johnny Cash på albumet Johnny 99. Som mange vil vite er «Johnny 99» en annen sang fra Nebraska som Cash selvsagt også covrer her. På «Highway Patrolman» får sangen nytt liv, og innholdet løftes opp i lyset med et fullt bandarrangement takket være kremfolk som Jerry Scheff, Hal Blaine, Glen D. Hardin, James Burton og David Mansfield som gir det siste lille piffet med en sjeldent smakfull mandolin.

The night was like any other, I got a call ’bout a quarter to nine 
There was trouble at a roadhouse out on the Michigan line 
There was a kid on the floor lookin’ bad, bleedin’ hard from his head
There was a girl cryin’ at a table, it was Franky she said 

Well I ran out and I jumped in my car and I hit the lights 
I must of done about 110 through Michigan county that night 
It was out at the crossroads down round Willow bank 
Seen a Buick with Ohio plates behind the wheel was Frank 

Well I chased him through them county roads till a sign said Canadian border five miles from here 
I pulled over to the side of the highway and watched the taillights disappear 

Beklager den fraværende spoiler alerten, men jeg antar at de aller fleste som leser dette også kjenner sangen godt fra før. Joe vender altså ikke familie ryggen, og lar Franky slippe unna. For som han sier; «man turns his back on his family, well he just ain’t no good». Dessuten har han ikke en gang bedt om å bli politimann. Det er en jobb han har tatt av nødvendighet, og selv om han selv er en ærlig og anstendig mann, ville all hans anstendighet forlate ham om han skulle arrestere sin egen bror.

«Highway Patrolman» er kanskje den aller beste historien som er å finne i Bruce Springsteens rikholdige sangkatalog, hvilket sier en hel del. Og hvor mange sanger kjenner du som både har inspirert en film og en roman? Sean Penns regidebut The Indian Runner er «Highway Patrolman» satt til film, med David Morse og Viggo Mortensen i rollene som Joe og Frank Roberts, mens Levi Henriksens debutroman Snø vil falle over snø som har falt fra 2004 er den samme historien overført til norske bygdeforhold.

Thin Lizzy – «Dancing In The Moonight (It’s Caught Me In Its Spotlight)»
fra albumet Bad Reputation (1977)

Tekst: Philip Lynott
Musikk: Philip Lynott

Tekstutdrag:
Now we go steady to the pictures
I always get chocolate stains on my pants
And my father he’s going crazy
He says I’m living in a trance

Det er et stykke fra velkjente, mer typiske Thin Lizzy-låter som «Jailbreak» og «The Boys Are Back In Town» til «Dancing In The Moonight», men en ting de har felles er bassist og vokalist Phil Lynotts poetiske nerve. Om det overordnede temaet var ren hedonisme eller, som her, svermende ungdomsforelskelse, hadde Lynott en evne til å formulere seg som var tilsynelatende enkel, men som alltid gikk til kjernen av det han ville si noe om:

When I passed you in the doorway
You took me with a glance
I should have took that last bus home
But I asked you for a dance

Protagonisten i «Dancing In The Moonight» er hjelpeløst forelsket og bryr seg ikke det døyt om farens mange formaninger. Han lyver og sier han er ute med venner, for heller å tilbringe tid med jenta han er forelsket i. Saken er nemlig såre enkel: «I’m dancing in the moonight, it’s caught me in its spotlight, on this long summer night». Du går jo ikke hjem da! Og forresten, opp med hånda alle som kjenner seg igjen!

Musikalsk er «Dancing In The Moonight» en av Thin Lizzys tydeligste, reneste og beste popsanger. Den har en enkel swingbasert groove og et umiddelbart fengende basstema, en flott gitarsolo av Scott Gorham, og gjestesaksofon fra Supertramps John Helliwell. Alt ved melodien og arrangementet har den samme bekymringsløse tonen som Lynotts tekst, og «Dancing In The Moonight» er og blir en av Thin Lizzys aller største stunder.

OnklP & De Fjerne Slektningene – «Styggen på ryggen»
fra albumet Slekta II (2014)

Tekst: Pål Tøien
Musikk: Johan Larsson, Tommy Akerholt, Pål Tøien

Tekstutdrag:
Føles som jeg er i hælvete
Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste
På skulderen min og minner meg på
jævla skeis det herre livet mitt går
Er det rart jeg er redd
når Styggen på ryggen er han jeg prater med mest?
Oppå skulder’n min og sier at jeg kommer ingen vei her i livet

Det er tre og et halvt år siden Pål Tøien alias OnklP en gang for alle ga en stemme til dem som sliter med angst gjennom «Styggen på ryggen». Uten selv noen gang å ha vært rammet av angst eller tilsvarende psykisk slitasje traff den meg likevel som en bulldozer i september 2014, og jeg kåret den glatt til den aller beste låta som kom det året. Jeg står fremdeles fjellstøtt på at den er et mesterverk, med den kanskje beste teksten som er skrevet på norsk i dette millenniet. Nei, jeg kødder ikke! «Styggen på ryggen» er helt vilt bra!

Pål Tøien var 30 år gammel da han skrev teksten til «Styggen på ryggen», og det trengs da også litt levd liv for å skrive noe av dette kaliberet. Styggen på ryggen – eller djevelen på skulderen – hvisker og tisker inn i øret på vår mann og er hans nærmeste fortrolige: «Er det rart jeg er redd når Styggen på ryggen er han jeg prater med mest, oppå skulder’n min og sier at jeg kommer ingen vei her i livet?»

Reaksjonen på angsten er låst dør, vinduer med nedtrukkede gardiner, ingen telefoner, uaktuelt å åpne post. Årsaken til angsten er mer kompleks; en god kombinasjon av berømmelse og kjendisliv, dop og alkohol, usikkerhet og tvil. Styggen på ryggen blir mer og mer virkelig, en stemme det blir stadig enklere å lytte til.

Som om ikke det er byrde nok å bære
Oppå ryggen er en spydig liten jævel
Forteller meg jeg er langt ifra den fyren jeg sku være
Burde titte ned i løpet på geværet

I nøyaktig hvor stor grad «Styggen på ryggen» er selvbiografisk vet jeg ikke, men jeg er ganske trygg på at det er mange selvopplevde erfaringer i teksten til OnklP. Bildene han benytter, opplevelsene, angsten – alt er troverdig og krever (sannsynligvis) at du vet hva du snakker om. Det er da også det som gjør sangen så viktig. Noe av det aller fineste med «Styggen på ryggen» er at den kan være til stor hjelp for mange som sliter med angst og andre psykiske plager. Den sier, om ikke annet, at ingen er alene, men at «Styggen» er han du aldri må høre på.

Brad Paisley – «American Saturday Night»
fra albumet American Saturday Night (2009)

Tekst: Ashley Gorley, Kelley Lovelace, Brad Paisley
Musikk: Ashley Gorley, Kelley Lovelace, Brad Paisley

Tekstutdrag:
She’s got Brazilian leather boots on the pedal of her German car
Listen to the Beatles singing «Back In The U.S.S.R.»
Yeah she’s goin’ around the world tonight
But she ain’t leavin’ here
She’s just going to meet her boyfriend down at the street fair

Dette er ikke en sang for dagens stadig mer polariserte politiske høyre, som representert ved for eksempel en viss sittende amerikansk president på den ene siden og mer ekstreme konspirasjonsteoretikere på den andre siden. «American Saturday Night» er en sang som hyller multikulturalismen som mange er så forferdet over og redd for, og som påpeker det åpenbare på en måte de fleste burde være i stand til å forstå: Verden er mangefasettert og spennende, og alle bidrar.

Sangen igjennom lister Brad Paisley opp de mange nasjonalitetene som bidrar til en utmerket amerikansk lørdagskveld. Etter de innledende brasilianske lærstøvelene, den tyske bilen og The Beatles som synger «Back In The U.S.S.R.», blir vi med videre til greske togatradisjoner, kanadisk bacon og pizzapai og øl fra Mexico og Nederland. Vi sneier så vidt innom Little Italy og Chinatown i New York City, og refrenget er snappy og poengtert:

It’s a French kiss, Italian ice
Spanish moss in the moonlight
Just another American Saturday night

Dette er kanskje ikke stor tekstkunst, men «American Saturday Night» er sin lette og løsslupne tone til tross en sang som er viktigere enn man tror. I en verden der mørke krefter spiller på vår kollektive frykt for alt som er fremmed, er en sang som denne – som hyller mangfold og fremmede kulturer – av stor betydning. Dessuten er den ordentlig catchy!

Everything But The Girl – «I Didn’t Know I Was Looking For Love»
fra EPen I Didn’t Know I Was Looking For Love (1993)

Tekst: Ben Watt, Tracey Thorn
Musikk: Ben Watt, Tracey Thorn

Tekstutdrag:
I thought love was just a fabrication
A train that wouldn’t stop at my station

1993 må ha vært et merkelig år for Everything But The Girl, alias Ben Watt og Tracey Thorn. I 1992 hadde de spilt inn Worldwide, sitt svakeste album til dato, i et slags geografisk og musikalsk limbo mellom hjemlandet England og USA der de hadde etablert et navn. Senere samme år ble Ben dødelig syk, diagnostisert med en autoimmun sykdom som han heldigvis overlevde.

I kjølvannet av Worldwide hadde duoen også spilt inn en vellykket EP med coverlåter i et forsøk på å finne tilbake til sin opprinnelige musikalske identitet, og etter at Ben ble friskmeldt spilte de inn ytterligere to EPer med 50/50 coverlåter og egne låter. Tittelkuttet fra den andre av disse, «I Didn’t Know I Was Looking For Love», er muligens et litt overraskende valg når jeg først skal plukke en EBTG-låt å skrive om i denne serien, men jeg er sikker på at jeg kommer tilbake til duoen senere og en eller flere av de mer «åpenbare» sangene jeg kunne valgt meg.

Både Ben og Tracey har skrevet veldig mange av EBTG-låtene hver for seg og har da begge også strålende solokarrierer. «I Didn’t Know I Was Looking For Love» er imidlertid skrevet av de to i fellesskap, og det er ikke helt fjernt å anta at den er et resultat av sjokket de må ha fått da det ble klart for dem at Ben ikke nødvendigvis ville overleve sykdommen. De to møttes på universitet i Hull i 1982 og er sammen fremdeles, nå med to voksne barn. «I Didn’t Know I Was Looking For Love» er en ren hyllest til kjærligheten og, sannsynligvis, deres eget forhold.

I det innledende verset synger Tracey om hvordan hun var alene og trodde hun hadde det helt fint, uten å være på jakt etter noen hun kunne kalle sin. Hennes stasjon i livet var angivelig hjemme, alene, og da hun møtte ham førte det til innledende og uforpliktende forpostfektninger, for som de begge synger i refrenget, «I didn’t know I was looking for love until I found you, baby».

Men så da? Stjerner og planeter og hele solsystemer settes i sving:

Cause there you stood and I would
Oh I wonder could I say how I felt
And not be misunderstood
A thousand stars came into my system
I never knew how much I had missed them
Slap on the map of my heart you landed
I was coy but you made me candid
And now the planets circle around you
I didn’t know I was looking for love
Until I found you

Det er en feiring av den ubesudlede kjærligheten til et annet menneske, uttrykt med så rene ord som overhodet mulig. Det blir litt som i Notting Hill der Julia Roberts’ rollefigur drar sin «I’m also just a girl, standing in front of a boy, asking him to love her». Muligens litt pompøst, men samtidig dønn ærlig og oppriktig. Slik er også teksten til «I Didn’t Know I Was Looking For Love».

Frykten for å miste den andre formuleres på denne måten:

Now you’re here, there’s a full brass band
Playing in me like a wonderland
And if you left I would be two-foot small
And every tear would be a waterfall

Det er rene ord for pengene, pakket inn i en silkemyk produksjon besørget av den amerikanske legenden Phil Ramone som også hadde tatt med seg supertrommis Steve Gadd til London for å spille inn «I Didn’t Know I Was Looking For Love». Når de først var i gang bidro de også til en nydelig versjon av Simon & Garfunkels «The Only Living Boy In New York» som ble tittelkuttet på den foregående EPen.

Squeeze – «Labelled With Love»
fra albumet East Side Story (1981)

Tekst: Chris Difford, Glenn Tilbrook
Musikk: Chris Difford, Glenn Tilbrook

Tekstutdrag:
He became drinker and she became mother
She knew that one day she’d be one or the other

«Labelled With Love» er historien om en ung engelsk kvinne som møter en amerikansk pilot og flytter med ham til Texas når krigen er over. Det blir bare sånn passe vellykket når forelskelsen legger seg. Han tyr til flaska og hun blir mor, eller som sangens forfattere Chris Difford og Glenn Tilbrook så fabelaktig formulerer det, «he became drinker and she became mother».

Det erkebritiske popbandet Squeeze har noe overraskende skrudd sammen en ekte countrylåt for å fortelle historien om den ikke lenger like unge og inntagende kvinnen som har flyttet tilbake til England, ensom, bitter og alkoholisert:

Drinks to remember, I me and myself
And winds up the clock
And knocks dust from the shelf
Home is a love that I miss very much
So the past has been bottled and labelled with love

Den siste setningen i refrenget – «the past has been bottled and labelled with love» – viser tekstforfatternes forståelse for et av countrymusikkens fremste virkemidler, snerten ordkunst av det slaget som ikke så lett lar seg oversette, men som alle med et minimalt kjennskap til engelsk bør forstå.

Det er lett å føle sympati for kvinnen som sitter omgitt av minner, slitte nipsgjenstander og whiskeyflasker i all sin ensomhet. Hun er en av de mange som går blant oss lik en skygge ingen ser, men Difford og Tilbrook gir henne en stemme, en identitet og et liv, trist som det hele enn er:

She moved home alone without friends or relations
Lived in a world full of age reservation,
On moth-eaten armchairs she’d say that she’d sod all
The friends who had left her to drink from the bottle

Mary Gauthier – «Mercy Now»
fra albumet Mercy Now (2005)

Tekst: Mary Gauthier
Musikk: Mary Gauthier

Tekstutdrag:
My father could use a little mercy now
The fruits of his labor
Fall and rot slowly on the ground
His work is almost over
It won’t be long and he won’t be around
I love my father, and he could use some mercy now

Den amerikanske singer/songwriteren Mary Gauthiers mest kjente sang er en blues for de ulykksalige, en sang fylt med empati for «den lille mann». Hun synger de to første versene til sin far og sin bror (sistnevnte i overført betydning?) før hun går til angrep på grådighet og moralsk forfall i samfunnet rundt oss. Hun synger om nåden hun håper vil tilgodeses faren som har strevd og slitt et helt liv uten at noen har takket ham for det, og sin bror som er «a stranger to freedom» og «shackled to his fears and doubts».

Selv om hun også ber om nåde for de korrumperte og de griske kreftene i verden, er hun tydelig i sitt sinne over tingenes tilstand:

My church and my country could use a little mercy now
As they sink into a poisoned pit
That’s going to take forever to climb out of

Hun synger om hvordan kirken tar med seg de troende på vei mot den moralske avgrunnen og hvordan «only the hand of grace can end the race towards another mushroom cloud»:

People in power
They’ll do anything to keep their crown
I love life, and life itself could use some mercy now

Det er en sterk sang, som for øvrig er nydelig gjendiktet til norsk av Tove Bøygard som har spilt den inn på sin siste plate Blåe drag under tittelen «Sjå i nåde». Sjekk for all del ut den også!

Talking Heads – «This Must Be The Place (Naive Melody)»
fra albumet Speaking In Tongues (1983)

Tekst: David Byrne
Melodi: David Byrne, Chris Frantz, Jerry Harrison, Tina Weymouth

Tekstutdrag:
The less we say about it the better
Make it up as we go along
Feet on the ground, head in the sky
It’s okay, I know nothing’s wrong, nothing

Teksten til «This Must Be The Place (Naive Melody)» er spesiell. Den består av frittstående fraser som på forunderlig vis henger sammen og danner det David Byrne beskriver som en kjærlighetssang. Det er et tema han stort sett prøver å unngå fordi det er «kinda big», som han sier det i et intervjusegment fra konsertfilmen Stop Making Sense, der han også forteller dette:

«That’s a love song made up almost completely of non sequiturs, phrases that may have a strong emotional resonance but don’t have any narrative qualities. It’s a real honest kind of love song. I don’t think I’ve ever done a real love song before. Mine always had a sort of reservation, or a twist. I tried to write one that wasn’t corny, that didn’t sound stupid or lame the way many do. I think I succeeded; I was pretty happy with that.»

«This Must Be The Place (Naive Melody)» er blant Talking Heads’ mest umiddelbart fengende poplåter, og den naive melodien det refereres til i tittelen gjenspeiles i den faktiske melodien og det spretne, for ikke å si gyngende, arrangementet. Både basstemaet og gitaren går i en evig loop gjennom hele sangen og maner frem en tilnærmet hypnotisk stemning, og bandet har dessuten byttet instrumenter, noe som kanskje bidrar til den løsslupne tonen.

Teksten er helt strålende, hvor usammenhengende den enn kan virke. Små fraser som «Never for money, always for love, cover up and say goodnight», «Home, is where I want to be, but I guess I’m already there» og «I can’t tell one from the other – I find you, or you find me?» er byggeklosser i en kjærlighetssang vi ikke har hørt maken til hverken før eller siden.

«This Must Be The Place (Naive Melody)» er enkelt oppsummert en sang som gjør meg fryktelig glad. Når David Byrne synger «I guess I must be having fun» etterlater det en god følelse i hele meg!